Trenger jeg hjelp?

[Gjest Rastløs og frustrert]

Hei!

Jeg har vært sammen med mannen min siden jeg var 16 og han er min første og eneste kjærlighet. Vi har vært sammen i 13 år nå og har en datter på 5 som vi begger forguder og elsker.Jeg har hele tiden lurt på hvordan det er å ha sex med andre menn og i det hele tatt vært en rastløs person. Jeg har aldri rast fra meg, men ble sammen med han før jeg hadde noe som helst ungdomsopprør. Jeg har bare blitt mer og mer rastløs med årene, og vi snakker åpent om dette. En del av meg har lenge hatt lyst at vi går hver vår vei, slik at jeg kan få kjenne på alenetilværelsen og føle meg selvstendig. Jeg har stort behov for alenetid, og når han er bortreist med jobben gleder jeg meg flere dager i forveien og nyyyter stillheten og friheten til det fulle. Når han kommer hjem har jeg ikke den gjensynsgleden jeg gjerne skulle hatt. Det sårer han. Lidenskapen har forsvunent, og jeg føler han er som en bror for meg. Vi har også vært gjennom 5 spontanaborter i forsøk på å gi veslejenta søsken. Det har også tært på forholdet. Vi har vært hos fam.rådgivning men det ingen av oss noe. Føler det er mer for de som ikke har kommunikasjon med hverandre. Vi snakker åpent sammen, men har helt klart kjørt oss fast. Vi har snakket mye om å gi hverandre frihet til å prøve andre partnere så lenge dette ikke blir kjent for den andre. Høres sikkert sykt ut, men det har vel vært en modningsprosess over tid for oss. Vi har nå denne avtalen, men jeg har allerede forsynt meg av noen frukter før den ble inngått. Har en jeg treffer av og til, og jeg føler ikke engang dårlig samvittighet. Hva slags menneske er jeg egentlig? Jeg blir lett betatt av han jeg av og til treffer, men ønskerikke å starte noe forhold der. Fortrenger jeg bre den dårlige samvittigheten? Eller har dette blitt en modning over tid, hvor jeg på en måte tilgir og rettferdiggjør handlingene mine pga åpenheten rundt det hele? Det som jeg kjenner nå er at det er ikke sex med andre menn som er cluet her. Jeg føler meg ikke noe mindre rastløs av den grunn. Nå kjenner jeg mer på følelsen av å bli kvælt i dette forholdet. Jeg vil bare være alene og gjerne bo for meg selv en stund.Økonomien gjør at vi ikke har råd til to husholdninger hvis vi bare skulle teste ut en pause-ordning, så det blir jo vanskelig i praksis. Jeg tok opp med mannen min i går at jeg syntes vi ikke har det så bra, og at jeg egentlig tror vi hadde hatt det best hver for oss. Han ble knust og trodde vi hadde vært gjennom den runden før og var ferdig med det. Vi har hatt det litt bedre en periode, men plutselig bare får jeg alt over meg igjen og orker ikke mer. Det er tydligvis jeg som er problemet her og lurer på om en psykolog kan hjelpe meg til å sortere følelser og hjelpe meg å komme på rett vei og se verdien i livet. Mannen min er verdens snilleste og fortjener så mye mer enn det jeg kan gi han nå. Vet det er feigt, men jeg kunne ønske han bare ble forelsket å ville skille seg. Da hadde jeg sluppet disse valgene. Det er så tøfft å ta stilling til....store skritt å ta! Håper noen kan svare meg...

[Gjest isadfhidsfhsad]

Hva med å sprite opp sexlivet?

Tanga og pisk har vel de fleste i oljelandet Norge råd til i dag!

[thinkerbell]

Jeg vet ikke hva jeg skal svare deg.. har du vurdert familierådgivning? Evt. kan jo en psykolog også hjelpe deg med å få staket ut den veien som føles "riktigst" for deg.

lykke til uansett

[Kizza1365380506]

En psykolog kan nok hjelpe deg med å løse dine problem. Men det er jo begge sitt problem egentlig. Det må to til for å få ett ekteskap til å fungere. Etter noen år har man kanskje en tendens til å ta hverandre for gitt og følelsene kan dermed forandre seg. Jeg tror ikke det er noen løsning at du treffer andre menn selv om jeg kjenner følelsen veldig godt. Faren er at du kan treffe en som sjarmerer deg så mye at du bryter ut av ekteskapet og risikerer å bli såret og sittende helt alene. Spesielt om det er en gift mann du treffer (det er nok av dem).

Din ide med å oppsøke psykolog er nok det lureste i første omgang. H*n kan iallefall hjelpe deg å finne ut om du virkelig vil bryte ut av ekteskapet eller ei.

Lykke til!

Mvh

[Gjest Freaky saturday]

Hvis du kom sammen med han som 16-åring tror eg følelsene dine er høyst normale. Å grave og analysere hos psykolog tror eg ikke har noen hensikt!

Føler du for å gjøre det slutt, og ikke har dårlig samvittighet av å ha en elsker... så hopp ut av det! Du lever kun en gang, jente!!