Hva gjør jeg nå?

[Gjest snart vår tur?]

Vi er utslitt... Alle sier at vi bare må tenke positivt.En dag nærmere for hver dag som går. Riktig det ,men hva gjør vi når ventetiden blir så vanskelig at vi blir deprimert, har ingen energi,er i vanskelige og krevende jobbsituasjoner begge to, og er bare SÅ KLAR for tildeling av et barn til.

Burde sikkert vært sykemeldt en periode for å hente meg inn igjen, men får meg ikke til å gjøre det da jeg føler jeg svikter arbeidsgiver. Nei dette er ingen enkel situasjon.Og når vi ikke vet om noe skjer denne mnd eller om vi må vente 6mnd til, ja da virker dette nesten uutholdelig. Noen som kjenner seg igjen, og evt.har noen gode råd?

[tevil]

Vi har akkurat fått tildeling, etter å ha ventet 9 1/2 mnd. Første gangen ventet vi 2 mndr.

Hele tiden har vi fått beskjed om at ventetiden kan bli lenger og lenger på grunn av endringer i det landet vi adopterer fra. Men plutselig og helt uventet ringte de fra VB og de kom med den etterlengtede tildelingen. Ennå må vi regne med 6-8 mndr. før vi kan hente barnet vårt.

Forstår at dere er lei av å vente, men prøv å gjem det litt bort. Unngå å prat om det og finn på andre ting. Si til folk at det er lenge til at det kommer til å skje noe. Slik unngår dere for mange spørsmål, som igjen strør salt i såret.

Plutselig kommer telefonen, når dere minst aner det og da er ventetiden glemt.

Vi har alle her følt frustrasjonen i ventetiden. Det er helt vanlig. For noen har det kanskje vært verre enn for andre. Men de fleste holder ut )

Lykke til med ventingen, det kommer deres tur også )

[esi]

Kjenner meg veldig godt igjen!! Bortsett fra at jeg er hjemmeværende og skulle virkelig ønske at jeg hadde en jobb å gå til nå!

Vi er i akkurat samme situasjon, og det tærer på! Det hjelper ikke at "alle" spør om man har hørt noe, at "alle" rundt deg får tildeling osv. osv.

Jeg var faktisk inne på tanken å trekke hele saken, men heldigvis pratet mannen min meg vekk fra det:o)

Aldri hadde jeg trodd at jeg kunne komme meg så til de grader ned i kjelleren som jeg har vært, for jeg er en veldig sterk person. Heldigvis har jeg kommet meg opp igjen - det hjalp med 1 uke ferie til sydligere breddegrader!

Jeg synes du rett og slett skal tenke på deg selv og gå til legen og få en sykemelding. Forklar legen situasjonen så er det ikke noe problem! Det er ingenting å ha dårlig samvittighet for..

Hvilke land skal dere forresten adoptere fra?

Venteklem fra

[Gjest hvorfor det??]

Hvordan kan folk med så svak psyke få adoptere? Er de ikke strenge på det? Hjelper vel ikk eå gå å tenke på det hele tiden og sture over det?

Gjør andre ting, ha det gøy, og plutselig en dag så får dere kanskje et barn.

Eller raser verden sammen om det ikke skulle skje?

[Gjest hilsen en adoptant]

Hvordan kan folk med så svak psyke få adoptere? Er de ikke strenge på det? Hjelper vel ikk eå gå å tenke på det hele tiden og sture over det?

Gjør andre ting, ha det gøy, og plutselig en dag så får dere kanskje et barn.

Eller raser verden sammen om det ikke skulle skje?

Hvordan kan folk med så liten innlevelsesevne, og så rigide meninger, få adoptere? Er de ikke strenge på det?

[Gjest hvorfor det??]

Hvordan kan folk med så liten innlevelsesevne, og så rigide meninger, få adoptere? Er de ikke strenge på det?

Jeg skal da ikke adoptere! Aldri i verden! Bare lurer på om de har senket kravene veldig, for før var det da strengt!?

Hvis en nesten blir ufør mens en går og venter kan vel ikke psyken være helt god?

[Gjest litchi]

Dersom du tror det vil hjelpe med en sykemelding, har arbeidegiveren din mer glede av at du er borte en stund og kommer opplagt tilbake, enn at du fortsetter på jobb når du er så sliten.

Men min erfaring er at lediggang er roten til alt vondt - har vært en del borte fra jobb pga en belastningsskade, og det blir jeg litt sprø av. Da får jeg tid til å tenke på allverdens vederstyggelighet (ikke i forbindelse med adopsjonen, men generelt), blir litt tungsindig av det, rett og slett...

[Gjest litchi]

Jeg skal da ikke adoptere! Aldri i verden! Bare lurer på om de har senket kravene veldig, for før var det da strengt!?

Hvis en nesten blir ufør mens en går og venter kan vel ikke psyken være helt god?

Barnløshet (en kjent tilstand for mange av de som adopterer) er en stor stressfaktor i livet, på samme nivå som kronisk sykdom, arbeidsledighet osv. har jeg lest. Og det er helt akseptert at disse tilstandene er vanskelige og kan føre til feks depresjon. Har ikke noe med at den arbeidsledige var spesielt "svak" i utgangspunktet. Men dette vet du jo naturligvis utmerket godt selv.

[tromsmamma]

Ååå hvor jeg husker følelsen.. Holdt på å gjøre både familie og arbeidskollegaer sprø.. Har ingen annen trøst til deg enn at det er ingen "kronisk"sykdom og man blir helbredet av kun EN telefon. Den kom til oss 5.mai og jeg har smilt siden..aønsker deg alt vel og sender deg en stoooor trøsteklem

[Gjest snart vår tur?]

Kjenner meg veldig godt igjen!! Bortsett fra at jeg er hjemmeværende og skulle virkelig ønske at jeg hadde en jobb å gå til nå!

Vi er i akkurat samme situasjon, og det tærer på! Det hjelper ikke at "alle" spør om man har hørt noe, at "alle" rundt deg får tildeling osv. osv.

Jeg var faktisk inne på tanken å trekke hele saken, men heldigvis pratet mannen min meg vekk fra det:o)

Aldri hadde jeg trodd at jeg kunne komme meg så til de grader ned i kjelleren som jeg har vært, for jeg er en veldig sterk person. Heldigvis har jeg kommet meg opp igjen - det hjalp med 1 uke ferie til sydligere breddegrader!

Jeg synes du rett og slett skal tenke på deg selv og gå til legen og få en sykemelding. Forklar legen situasjonen så er det ikke noe problem! Det er ingenting å ha dårlig samvittighet for..

Hvilke land skal dere forresten adoptere fra?

Venteklem fra

Takk for mange svar. Godt å vite at dette er velkjente og aksepterte følelser blant de aller fleste.

Har snakket med legen og hun sier at slike situasjoner hvor ting er uavklart over lengre tid påvirker alle mennesker.(adopsjon-barnløshet-arbeidsledighet etc) Det har ingenting med svak psyke å gjøre, men at kroppen går i "spenning" over lengre tid.

Hun hadde ingen problemer med å forstå at en ventetid i adopsjonssaker på 2-3 år er en stor påkjenning for kropp og sjel.Sykemelding i slike situasjoner var ikke uvanlig iflg.henne.

[Gjest snart mamma til ei Kinajente]

Hei!

Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det. Nå skriver du ikke noe om hvor lenge det er siden papirene deres ble sendt til det landet dere ønsker å adoptere fra. Etter hva jeg har forstått er det ganske stor forskjell på ventetiden fra land til land.

Nå er det over 2 år og 7 mnd siden vi startet prosessen. Papirene våre ble sendt til Chile i mai i fjor. Og vi håpet selvfølgelig på en snarlig tildeling(selv om vi hadde fått beskjed om at det fort kunne gå ett år)

Frustrasjonen var til tider vært stor, da det ikke skjedde noe, og de heller ikke kunne si noe sikkert om hvor lenge vi måtte vente. Av forskjellige årsaker ble vi i juli(i år) anbefalt å skifte land. Vi skiftet til Kina.

Nå har vi akkurat sendt avsted våre dokumenter på nytt. For de måtte ha nye oppdaterte dokumenter når vi skiftet land. Som dere vet tar dette tid, særlig nå i disse ferietider.

Nå håper vi at våre papirer blir sendt ganske raskt til Kina, sånn at vi kan starte "nedtelling" til å bli en liten familie på tre.

Men det vil nok fort gå 8/9 mnd til før vi får en tildeling.

Vi har lært oss å være tålmodige, og ta en dag av gangen. Det har vært både tungt og deprimernde, men dagene går. Vi prøver å ikke tenke så mye på det.(kan være litt vanskelig)

Vi vet at i enden av tunnelen venter det et lite barn på oss. Det er kanskje menigen det skal ta den tiden det tar, slik at man får nettopp det barnet som en dag blir dens eget. Det er ihvertefall det jeg sier til meg selv.

Lykke til videre.

[Gjest Lostintime]

Å som jeg kjenner meg igjen i det du sier. Godt å vite at vi ikke er alene, sant? ;-) Dette er helt normalt.

Jeg har vært så langt nede i kjelleren at jeg ikke trodde det var mulig. Heldigvis er jeg ikke der hele tiden. Det går opp og ned. Jeg føler jeg ikke har vært meg selv på to-tre år. Jeget mitt glimter til av og til. Men stort sett er jeg trist og lei meg hele tiden. Jeg er sikker på at familie og venner synes jeg oppfører meg veldig rart i perioder. Jeg er veldig sårbar og føler meg ofte ensom og forlatt. I perioder er jeg helt flat og rar i følelsene mine.

Føler at adopsjonsfolkene har glemt oss, for vi har ventet utrolig lenge. Tror vi har hatt en ekstra vanskelig adopsjonsprosess pga mange ting, som jeg ikke vil avsløre her. Håper bare at alt går bra til slutt, de sier så. Får håpe det gjelder oss også. Det er vanskelig å tro, når man er så langt nede. Når det går urimelig lang tid, mister man håpet og troen på at alt skal gå bra...

Det hjelper å gjøre noe hyggelig, få noe annet å tenke på. Vi var en uke på ferie og var begge i bedre humør en periode når vi kom hjem. Vi fikk mer energi og overskudd til hverdagen og jobbene våre.

Har du noen nære i familien eller gode venner å snakke med. Det hjelper godt å sette ord på de vonde tankene.

Ønsker deg lykke lykke til, for det trenger du!

[Gjest Fjomsen]

Hvordan kan folk med så svak psyke få adoptere? Er de ikke strenge på det? Hjelper vel ikk eå gå å tenke på det hele tiden og sture over det?

Gjør andre ting, ha det gøy, og plutselig en dag så får dere kanskje et barn.

Eller raser verden sammen om det ikke skulle skje?

Isteden for å dømme bør du ROSE dem som er villige til å ta seg av barn som ikke foreldrene til barnet vil ha, f. eks Kina der de fleste vil ha gutt og gir bort jentene sine, noen legger jentene ut i naturen for å dø fordi de vil ha gutt, er jo bare lov til å ha 1 barn i Kina. Jeg synes det er flott at mennesker velger å adoptere og gi et barn en ny sjanse, gi det fullt av kjærlighet. stakkars barn som blir født til en slik verden som det er i Kina, overbefolket og gutter prioriteres fremfor jenter.

[tommy's tiger]

Isteden for å dømme bør du ROSE dem som er villige til å ta seg av barn som ikke foreldrene til barnet vil ha, f. eks Kina der de fleste vil ha gutt og gir bort jentene sine, noen legger jentene ut i naturen for å dø fordi de vil ha gutt, er jo bare lov til å ha 1 barn i Kina. Jeg synes det er flott at mennesker velger å adoptere og gi et barn en ny sjanse, gi det fullt av kjærlighet. stakkars barn som blir født til en slik verden som det er i Kina, overbefolket og gutter prioriteres fremfor jenter.

Men man kan jo begynne å lure på hva slags forelder en slik person vil bli da, om det skal så lite til for å knekke det.

[Gjest hla]

Jeg skal da ikke adoptere! Aldri i verden! Bare lurer på om de har senket kravene veldig, for før var det da strengt!?

Hvis en nesten blir ufør mens en går og venter kan vel ikke psyken være helt god?

Hei

Vi skal adptere, og våres prosess har gått veldig fint til nå. Vi tenker positivt og prøver og finne på masse kjekke ting for å få tiden til å gå. Selvfølgelig tenker vi masse på det, men vi prøver å tenke at vi har et liv utenom i ventetiden. Men det er et langt svangerskap. Sån er det bare. Tror ikke du egentlig har så veldig mye du skulle ha sagt, når du selv ikke er igjenom en slik prosess.

[tommy's tiger]

Hei

Vi skal adptere, og våres prosess har gått veldig fint til nå. Vi tenker positivt og prøver og finne på masse kjekke ting for å få tiden til å gå. Selvfølgelig tenker vi masse på det, men vi prøver å tenke at vi har et liv utenom i ventetiden. Men det er et langt svangerskap. Sån er det bare. Tror ikke du egentlig har så veldig mye du skulle ha sagt, når du selv ikke er igjenom en slik prosess.

Kanskje ikke, men jeg trodde det å kanskje skulle få adoptere et barn ville være en GLEDELIG opplevelse jeg, ikke noe som kjører en rett ned psykisk så til de grader at man blir ufør.. ?

[Gjest litchi]

Kanskje ikke, men jeg trodde det å kanskje skulle få adoptere et barn ville være en GLEDELIG opplevelse jeg, ikke noe som kjører en rett ned psykisk så til de grader at man blir ufør.. ?

Det er ikke det å adoptere som gjør at det blir tungt - det er det å først kanskje gå gjennom mange år hjemme med forsøk på å få barn fra egen mage - ofte med en hel del nedturer underveis, deretter kanskje lang tid hvor man vurderer adopsjon, og så en 2 - 3 - 4 års adopsjonsprosess for å endelig få det etterlengtede barnet hjem ! Og ikke minst stor usikkerhet underveis i denne prosessen...

Nå er ventetid før tildeling i Kina nede på 6 - 8 mnd. Dersom den øker med et år mens vi er i ventingen, kan jeg garantere at det kommer til å bli en frustrerende opplevelse.

[tommy's tiger]

Det er ikke det å adoptere som gjør at det blir tungt - det er det å først kanskje gå gjennom mange år hjemme med forsøk på å få barn fra egen mage - ofte med en hel del nedturer underveis, deretter kanskje lang tid hvor man vurderer adopsjon, og så en 2 - 3 - 4 års adopsjonsprosess for å endelig få det etterlengtede barnet hjem ! Og ikke minst stor usikkerhet underveis i denne prosessen...

Nå er ventetid før tildeling i Kina nede på 6 - 8 mnd. Dersom den øker med et år mens vi er i ventingen, kan jeg garantere at det kommer til å bli en frustrerende opplevelse.

Men man er da vel klar over dette før man starter prosessen? Og uansett må vel livet være ganske "tomt" om alt skal stå på hold helt til man får barn? Er det ikke bedre å more seg og passe på å gjøre ting som kanskje ikke blir aktuelt på en stund når barnet endelig kommer?

Bare mener man må prøve å se positivt på livet jeg, med eller uten barn. Blir ikke noe bedre av å sture.

[Gemini]

Kanskje ikke, men jeg trodde det å kanskje skulle få adoptere et barn ville være en GLEDELIG opplevelse jeg, ikke noe som kjører en rett ned psykisk så til de grader at man blir ufør.. ?

Hvis du sammenligner adopsjon med et vanlig svangerskap, så skjønner du kanskje at det er vanskelig å forholde seg til en fullstendig uviss ventetid. En gravid kvinne har en temmelig klar tidsplan for sitt svangerskap, og vet hvor lenge hun må holde ut før barnet kommer. Jeg har to høygravide kvinner i min nærmeste krets for tiden, og skriver bevisst "holde ut". For de er drittlei av å gå gravid nå, pga vekten/magen som gir en del plager, og ikke minst varmen vi har hatt i det siste. Men de VET jo at det snart er over, og da er det faktisk mye lettere å holde ut. Dette sammenlignet med en uviss adopsjonsprosess, som kan ta noen forholdsvis få måneder, eller opptil flere år. Den ventetiden, og uvissheten om når barnet endelig kommer, må være ganske tung til tider. Særlig når også mange som adopterer først har gått gjennom lang tid (flere år) med intenst ønske om å få barn, og ofte et antall forsøk på barn, både via naturmetoden og prøverør etc.

[Gemini]

Men man er da vel klar over dette før man starter prosessen? Og uansett må vel livet være ganske "tomt" om alt skal stå på hold helt til man får barn? Er det ikke bedre å more seg og passe på å gjøre ting som kanskje ikke blir aktuelt på en stund når barnet endelig kommer?

Bare mener man må prøve å se positivt på livet jeg, med eller uten barn. Blir ikke noe bedre av å sture.

Har du barn?