Hva gjør jeg nå?

[tommy's tiger]

Hvis du sammenligner adopsjon med et vanlig svangerskap, så skjønner du kanskje at det er vanskelig å forholde seg til en fullstendig uviss ventetid. En gravid kvinne har en temmelig klar tidsplan for sitt svangerskap, og vet hvor lenge hun må holde ut før barnet kommer. Jeg har to høygravide kvinner i min nærmeste krets for tiden, og skriver bevisst "holde ut". For de er drittlei av å gå gravid nå, pga vekten/magen som gir en del plager, og ikke minst varmen vi har hatt i det siste. Men de VET jo at det snart er over, og da er det faktisk mye lettere å holde ut. Dette sammenlignet med en uviss adopsjonsprosess, som kan ta noen forholdsvis få måneder, eller opptil flere år. Den ventetiden, og uvissheten om når barnet endelig kommer, må være ganske tung til tider. Særlig når også mange som adopterer først har gått gjennom lang tid (flere år) med intenst ønske om å få barn, og ofte et antall forsøk på barn, både via naturmetoden og prøverør etc.

Desto større grunn til å prøve å leve livet uten barn, til det kommer vel? Ellers kaster en jo bortmange år av livet på å gå å sture? En må kunne fungere også uten barn, mener jeg. Og tiden til barnet går da vel også mye fortere om man har det bra?

[Gjest Fjomsen]

Men man kan jo begynne å lure på hva slags forelder en slik person vil bli da, om det skal så lite til for å knekke det.

En kan vel ikke vite hvordan det er i å være i en ventesitiasjon på denne måten og gå å glede seg og bare venter på å gi bort en masse kjærlighet og så kommer aldri barnet...ventetider kan være harde, det betyr jo ikke at de er helt knekt, men det å ta sykemelding hører jo litt psykt ut da, da må det være andre problemer inne i bildet også, men men det er uansett bedre for et barn å få leve enn å dø.

[Gjest litchi]

Men man er da vel klar over dette før man starter prosessen? Og uansett må vel livet være ganske "tomt" om alt skal stå på hold helt til man får barn? Er det ikke bedre å more seg og passe på å gjøre ting som kanskje ikke blir aktuelt på en stund når barnet endelig kommer?

Bare mener man må prøve å se positivt på livet jeg, med eller uten barn. Blir ikke noe bedre av å sture.

Helt enig med deg i at det aller beste er om man klarer å nyte livet slik det er, både med og uten barn.

Men det er ganske mange av oss som ikke er så gode til å leve med usikkerhet -selv om man på forhånd vet at det kan komme til å bli sånn.

Folk er forskjellige. Og det er ikke bare de robuste, sterke her i verden som blir gode foreldre. Slett ikke ! Det går an å bli for sårbar, men det går også an å bli for sterk. De fleste av oss befinner oss innenfor normalområdet.... Det tror jeg også gjelder de som sliter ekstra under en ufroutsigbar adopsjonsprosess.

[Gjest hilsen en fagperson og adoptant.]

Takk for mange svar. Godt å vite at dette er velkjente og aksepterte følelser blant de aller fleste.

Har snakket med legen og hun sier at slike situasjoner hvor ting er uavklart over lengre tid påvirker alle mennesker.(adopsjon-barnløshet-arbeidsledighet etc) Det har ingenting med svak psyke å gjøre, men at kroppen går i "spenning" over lengre tid.

Hun hadde ingen problemer med å forstå at en ventetid i adopsjonssaker på 2-3 år er en stor påkjenning for kropp og sjel.Sykemelding i slike situasjoner var ikke uvanlig iflg.henne.

Det hørtes ut som en klok lege, og jeg er fullstendig enig med henne.

[Gjest hilsen en adoptivmamma]

Bare noen få råd: Lag en liste over alle ting som du kan gjøre før barnet kommer (alt fra innkjøp av barneseng og leker, maling av barnerom, og lesing av bøker om adopsjon og om barneoppdragelse).

Skriv også ned alle de tingene du har lyst til å gjøre men som blir vanskeligere å gjøre etter du får barn (konserter og teater, hobbykurs, weekendtur bare du og mannen din, osv).

Ta så for deg en og en ting på listene og gjør dem etter tur. Poenget er: å aktivisere deg selv, og dels også gjøre endel ting som får tankene over på andre ting, vekselvis med forberedelser til barnet.

Lykke til!