Hva med når barnet er kommert hjem?

[Gjest ventetidover]

Man går og venter og venter på tildeling. Ventetiden er tøff og uviss. Jeg er der selv nå, men jeg lurer på om når tildelingen kommer, at alt virkelig er glemt.

Hva om barnet er sykt, eller slett ikke det var slik du tenkte deg det var å ha barn. Kommer en ny depresjon da, eller?

Alle dere som har fått barn, kan ikke dere fortelle litt om hvordan alt ble i ettertid?

(Beklager rotete innlegg)

[Gjest ikke som forventet]

Skjønner tankene dine, har selv tenkt en del på det før vi reiste. I og med at vi var utrolig heldige med kort ventetid og har fått et friskt og aktivt barn, kan jeg ikke si så mye om saken, men jeg kan si noe om forventninger og følelser som ikke henger med. For selv om alt var fint og flott da vi kom hjem, ble det et slags antiklimaks: Det var ikke bare gøy å ha barn! Det er utrolig kjedelig å være på lekeplassen, i hvertfall når det bare er meg og barnet mitt der! Dagene blir lange og kjedelige hvis ikke jeg finner på noe spesielt, og barnet skal jo helst ha rutiner i starten! Dette er sikkert noe mange går gjennom, men jeg følte meg litt teit, etter ventetid og store forventninger, burde jeg vel kunne klare å sette pris på å være med mitt etterlengtede barn?!

Men nå har det gått seg til litt, det har vært "sommer" og ferie, og jeg begynner vel å komme inn i det. Og jeg elsker barnet mitt, og syns ofte det er utrolig kjekt å være sammen med det, men jeg må også akseptere at jeg ikke syns alt er like kjekt, og at jeg nok aldri blir "supermor" som syns det er helt fantastisk å få være hjemme med barn år etter år!

Kanskje ikke helt svar på spørsmålet, men litt?! Tror at uansett hva vi forbereder oss på, blir det helt annerledes:-) Lykke til!

[ahg]

Jeg tror det finnes like mange svar på hvordan det har vært etter at barnet kom hjem, som det finnes adoptanter. De nybakte foreldrene kan oppleve alt fra den største lykke og glede til akutt depresjon.

For min egen del gledet jeg meg enormt og hadde skyhøye forventninger til min rolle som mor ved vår første adopsjon. Det ble tøft for meg å møte meg selv i døra på at jeg ikke klarte å leve opp til de kravene jeg hadde til meg selv. Jeg syntes datteren vår var fantastisk, og jeg var så stolt av henne at jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn, men samtidig syntes jeg at jeg ikke strakk til som mor. Jeg fant meg ikke særlig godt til rette med å gå hjemme, jeg savnet jobben min, jeg syntes det var hardt å ha så lite tid til meg selv, og det tæret på at barnet hadde problemer med nattesøvnen i mange måneder etter hjemkomst. Jeg var temmelig nedfor i perioder det første året pga dette, og jeg hadde sterk skyldfølelse for at jeg ikke klarte å være bare lykkelig. Etter et års tid gikk det imidlertid mye bedre, og brikkene falt på plass.

Nå er jeg lykkelig som tobarnsmor. Selv om starten ble tøffere enn jeg hadde trodd, ville jeg ikke byttet for alt i verden. De to jentene våre er de største gavene livet har gitt oss. Jeg elsker dem og kan ikke tenke meg et liv uten dem.

[Noraførr]

Interessant spørsmål du stiller!

Det er vanskelig å skulle kort oppsummere dette, men for min del tror jeg at jeg kan si at det var helt andre ting som skulle volde meg/oss hodebry etter at vi kom hjem enn det vi hadde tenkt på forhånd.

På forhånd hadde jeg mange tanker om egne føleler for barnet - når kommer morskjærligheten? - kommer den? - hva hvis den ikke kommer?! Hadde også tanker om barnets utseende - Hva hvis jeg ikke likte mitt eget barn? Tanker om barnet ville akseptere oss. Tanker om den lange reisa vi skulle ha.

Opplevelsen av å få barnet vårt var stor - morskjærligheten var ikke der umiddelbart, men vokste overraskende fort fram. Hun var definitivt VÅR fra det øyeblikk vi fikk henne - men likevel fremmed ..... Den første natta med henne var magisk .... fylt av forundring og forventing.

Det jeg ikke hadde brukt så mye tankevirksomhet om på forhånd - og som har vært det som siden har satt oss på prøve ble; nattesøvn (eller mangel på sådann) og spising.

Det gikk faktisk 1,5 år fra vi fikk henne til vi kunne begynne å si at hun sover gjennom hele natten - at det ble regelen og ikke bare de spredte unntakene. At hun i tillegg ikke har særlig interesse for mat har vært frustrerende til tider - og det er ikke få timer vi har tilbrakt ved matbordet. Likevel; dette er "blåbær" i forhold til de som får syke barn f.eks.

Nå er vi i gang med nr. 2 ... og spenningen er om mulig enda større enn sist. Nå vet vi mer hva vi går til - vet hva som ikke nødvendigvis trenger å gå så bra som sist - og hva vi håper vil gå bedre enn sist.

Det er slitsomt å vente barn - og det er slitsomt å ha barn .... men du verden for en glede og lykke det er!!

klem fra