Fra barnemunn

[fei1365380229]

Pappaen til yngstejenta og storesøster på 7 år var og hentet i barnehagen i dag, der var det en jente på ca. 7 år som var med mammaen sin på jobben og som hadde trillet rundt og lekt med treåringen vår hele dagen.

Når hun fikk se storesøster sa hun: "Er det storesøsteren? De er ikke så veldig like".

"Nei, de er kanskje ikke det" sa pappaen bare. For de som ikke vet så er bare lillesøster adoptert.

Hun så visst litt tankefull ut. Mammaen hennes forteller sikkert hvorfor de ikke er så veldig like hvis hun spørr mer (-:

[cacatina]

Man kan få mange tanker rundt et slik utsagn...

Jeg syntes det hørtes ut som om pappa'n parerte det bra... en blir sikkert litt paff når det kommer et sånn spørsmål sånn rett ut - barna er ofte veldig rett på sak.

Jeg synes det er lærerikt å forsøke å forstå barnas måter å tenke på, og lurer litt på hvordan deres barn reagerte ved hentingen i barnehagen? Kommenterte de det? Eller er det vi voksne som reagerer, og hva er det som gjør at vi reagerer? ...

Jeg synes det er en av de tingene som er "realt" med barna i bhg-alder; har de et spørsmål, noe de lurer på, så presenterer de det; uten noen slags form for filter... Kanskje har vi voksne litt å lære av dem?

Hadde en paralell situasjon selv i ettermiddag. Var på butikken med min datter (ikke adoptert) på 7, og hun har et arr i ansiktet. En annen jente som vi aldri har sett før kom rett bort og spurte jenta vår: hvorfor er du sånn i ansiket? Min datter svarte (som sant var) - "vi har kræsja!" Hvorpå den andre svarte "Åja" og gikk sin vei...

Jenta mi har hverken kommentert eller sagt noe om hendelsen siden... Jeg trodde kanskje hun ville bli lei seg, eller i det minste si noe om at hun ble spurt...

Håper at barna deres ikke ble lei seg av kommentaren i barnehagen!

Jeg tenker også på om dette er noe vi som adoptanter må forberede oss på - ha noen tanker om hvordan vi kan parere slike utsagn uten at barna - både egne og de som spør blir lei seg. For, jeg tror jo at barna som spør/kommer med slike utsagn ikke mener noe vondt med det!

(Psst! håper jeg ikke har såra noen med disse tankene... jeg skriver mens jeg tenker... og da kan det komme mye "rart"...)

[På`en igjen...]

Man kan få mange tanker rundt et slik utsagn...

Jeg syntes det hørtes ut som om pappa'n parerte det bra... en blir sikkert litt paff når det kommer et sånn spørsmål sånn rett ut - barna er ofte veldig rett på sak.

Jeg synes det er lærerikt å forsøke å forstå barnas måter å tenke på, og lurer litt på hvordan deres barn reagerte ved hentingen i barnehagen? Kommenterte de det? Eller er det vi voksne som reagerer, og hva er det som gjør at vi reagerer? ...

Jeg synes det er en av de tingene som er "realt" med barna i bhg-alder; har de et spørsmål, noe de lurer på, så presenterer de det; uten noen slags form for filter... Kanskje har vi voksne litt å lære av dem?

Hadde en paralell situasjon selv i ettermiddag. Var på butikken med min datter (ikke adoptert) på 7, og hun har et arr i ansiktet. En annen jente som vi aldri har sett før kom rett bort og spurte jenta vår: hvorfor er du sånn i ansiket? Min datter svarte (som sant var) - "vi har kræsja!" Hvorpå den andre svarte "Åja" og gikk sin vei...

Jenta mi har hverken kommentert eller sagt noe om hendelsen siden... Jeg trodde kanskje hun ville bli lei seg, eller i det minste si noe om at hun ble spurt...

Håper at barna deres ikke ble lei seg av kommentaren i barnehagen!

Jeg tenker også på om dette er noe vi som adoptanter må forberede oss på - ha noen tanker om hvordan vi kan parere slike utsagn uten at barna - både egne og de som spør blir lei seg. For, jeg tror jo at barna som spør/kommer med slike utsagn ikke mener noe vondt med det!

(Psst! håper jeg ikke har såra noen med disse tankene... jeg skriver mens jeg tenker... og da kan det komme mye "rart"...)

Hei på dere !

Ja barn er ofte rett på sak og også veldig raske i tankegangen. Vi hadde en kjempemorsom erfaring da jenta vår som er adoptert fra Kina var 1 1/2 år gammel og var med pappa i butikken. De var i en lekekrok hvor også en "norsk" jente på 7-8 år lekte. Etter en stund tok jenta mot til seg og sa: Er du pappaen hennes ? hvor min mann svarte ja- hun så tankefull ut og supplerte: Å Jeg trodde du var onkelen jeg !!! Det var bare dagens historie - vi lo godt da de kom hjem fra handleturen og jeg fikk fortalt historien. Barn er virkelig herlige i sine betraktninger.

[fei1365380229]

Man kan få mange tanker rundt et slik utsagn...

Jeg syntes det hørtes ut som om pappa'n parerte det bra... en blir sikkert litt paff når det kommer et sånn spørsmål sånn rett ut - barna er ofte veldig rett på sak.

Jeg synes det er lærerikt å forsøke å forstå barnas måter å tenke på, og lurer litt på hvordan deres barn reagerte ved hentingen i barnehagen? Kommenterte de det? Eller er det vi voksne som reagerer, og hva er det som gjør at vi reagerer? ...

Jeg synes det er en av de tingene som er "realt" med barna i bhg-alder; har de et spørsmål, noe de lurer på, så presenterer de det; uten noen slags form for filter... Kanskje har vi voksne litt å lære av dem?

Hadde en paralell situasjon selv i ettermiddag. Var på butikken med min datter (ikke adoptert) på 7, og hun har et arr i ansiktet. En annen jente som vi aldri har sett før kom rett bort og spurte jenta vår: hvorfor er du sånn i ansiket? Min datter svarte (som sant var) - "vi har kræsja!" Hvorpå den andre svarte "Åja" og gikk sin vei...

Jenta mi har hverken kommentert eller sagt noe om hendelsen siden... Jeg trodde kanskje hun ville bli lei seg, eller i det minste si noe om at hun ble spurt...

Håper at barna deres ikke ble lei seg av kommentaren i barnehagen!

Jeg tenker også på om dette er noe vi som adoptanter må forberede oss på - ha noen tanker om hvordan vi kan parere slike utsagn uten at barna - både egne og de som spør blir lei seg. For, jeg tror jo at barna som spør/kommer med slike utsagn ikke mener noe vondt med det!

(Psst! håper jeg ikke har såra noen med disse tankene... jeg skriver mens jeg tenker... og da kan det komme mye "rart"...)

Selvfølgelig bør vi tenke litt over hva vi skal svare på forskjellige spørsmål, men det denne jenta sa syns jeg bare var søtt. De er jo ikke så veldig like og det må "søstrene sisters" bare godta.

Jeg leverte i dag og snakket med denne jenta og pappaen hentet, men jeg tror ikke hun tenkte noe over at vi faktisk ikke var så like dattera vår vi heller (-:

Må innrømme at vi faktisk har fått veldig lite spørsmål angående yngstedattera. Det virker som alle kompiser og venninner av de andre barna våre godtar helt at hun er deres søster på lik linje.

Du skal se noen av kompisene til sønnene mine - de skal ha henne med på alt mulig og passer skikkelig på henne - og de er 10 år og 12 år, vet ikke om brødrene hennes er like greie (-: , men det er vel noe med de du ser hver dag.

[Gjest mamman hans]

Hei på dere !

Ja barn er ofte rett på sak og også veldig raske i tankegangen. Vi hadde en kjempemorsom erfaring da jenta vår som er adoptert fra Kina var 1 1/2 år gammel og var med pappa i butikken. De var i en lekekrok hvor også en "norsk" jente på 7-8 år lekte. Etter en stund tok jenta mot til seg og sa: Er du pappaen hennes ? hvor min mann svarte ja- hun så tankefull ut og supplerte: Å Jeg trodde du var onkelen jeg !!! Det var bare dagens historie - vi lo godt da de kom hjem fra handleturen og jeg fikk fortalt historien. Barn er virkelig herlige i sine betraktninger.

Jeg tror ikke små barn ser at det er forskjell på div lands adoptert eller ikke. Min sønn som for lenge siden så på tv at noen barn sprang nakne og lekte med pinner sa så fint. Åffer har ikke de bukser på når det er så mye sand på bakken? Han la merke til at de var nakene men ikke at de hadde en mye mørkere hudfarge enn ham selv.Han hadde den gang heller aldri møtt noen ute med mørkere hudfarge så det var første gang han reagerte , men på noe annet enn jeg hadde trodd han skulle.Det er nok vi voksne som "forteller" om ulikhetene. De ser bare personlighetene.

[Nikki]

Jeg tror ikke små barn ser at det er forskjell på div lands adoptert eller ikke. Min sønn som for lenge siden så på tv at noen barn sprang nakne og lekte med pinner sa så fint. Åffer har ikke de bukser på når det er så mye sand på bakken? Han la merke til at de var nakene men ikke at de hadde en mye mørkere hudfarge enn ham selv.Han hadde den gang heller aldri møtt noen ute med mørkere hudfarge så det var første gang han reagerte , men på noe annet enn jeg hadde trodd han skulle.Det er nok vi voksne som "forteller" om ulikhetene. De ser bare personlighetene.

Det samme opplever jeg. Vi besøkte forrige helg for første gang en familie der den ene jenta er adoptert fra Kina. Sønnen min på 5 år reagerte overhodet ikke på at en i familien så annerledes ut enn de andre, men var bare lykkelig for at det var noen der han kunne leke med

[Gjest barn og voksne]

Det samme opplever jeg. Vi besøkte forrige helg for første gang en familie der den ene jenta er adoptert fra Kina. Sønnen min på 5 år reagerte overhodet ikke på at en i familien så annerledes ut enn de andre, men var bare lykkelig for at det var noen der han kunne leke med

Jeg kommer på en liten historie jeg opplevde for noen år siden, selv om den ikke har med adopsjon å gjøre:

Jeg var på besøk hos ei venninne, og sønnen hennes hadde besøk av en kamerat fra klassen. Han var helt sort, og etter han var gått, spurte jeg forsiktig gutten hvilket land kameraten hans kom fra.

"Han er norsk han" svarte han rett fram, stusset litt liksom. Jeg spurte forsiktig om foreldrene hans også var norske. "Nei...jeg tror dem er fra Afrika" svarte han da.

Det fikk meg til å tenke at barn tenker i litt andre baner enn vi voksne.