mammas hjerte smelter.....

[ban]

Han har sagt det før gullgutten min, men allikevel varmer det og rører meg så inmari.

I går når jeg skulle legge han slenger den hengslete 7-åringen armene om halsen min og sier:

Mamma jeg er så glad for at du ikke fikk barn i magen.

Da hadde jo ikke du vært mammaen min!

Øynene hans strålte og han så på meg med varme og kjærlighet. (Høres banalt ut - jeg vet det.)

Klumpen i halsen min vokste og jeg sa at det var jammen bra. For flottere og greier barn enn de to vi har finnes ikke! (Helt objektiv som vanlig)

Vi har snakket litt om magemamma og hjertemamma. Han lurer jo på litt av hvert og vi svarer som best vi kan.

jaja.. liten historie her på morgenen fra meg.

hilsen

[Karamelis]

Å, så herlig. Han er så god. )

Og det er jo sant også... det er bra at alt gikk som det gikk. Jeg er glad for at det gikk mange år uten at det kom noen barn, for til slutt fikk vi verdens herligste lille jente som vi ikke ville vært foruten.

Livet er rart sånn. Hadde vi fått barn fra magen noen år før eller adoptert på et annet tidspunkt, hadde vi ikke visst om lillegullet vårt. Og vi hadde hatt andre barn som vi hadde elsket. Men vi er glad for at vi fikk de vi fikk. Det er jammen flott at vi får de barna som er ment for oss.

Filosofisk klem fra

[fillolin]

Så nydelig! Du har tydeligvis klart å svare på spørsmålene hans på en god måte!

Men hvis jeg kan spørre - ser i artikler og diskusjoner at en (selvfølgelig) bør snakke med adoptivbarnet om adopsjonen fra begynnelsen av, men at en bør vente med å snakke om den ufrivillige barnløsheten. Når/hvordan gjorde du dette? Hvor gammel var sønnen din da dere fikk ham?

[ban]

Så nydelig! Du har tydeligvis klart å svare på spørsmålene hans på en god måte!

Men hvis jeg kan spørre - ser i artikler og diskusjoner at en (selvfølgelig) bør snakke med adoptivbarnet om adopsjonen fra begynnelsen av, men at en bør vente med å snakke om den ufrivillige barnløsheten. Når/hvordan gjorde du dette? Hvor gammel var sønnen din da dere fikk ham?

Han har hele tiden visst at han er født i et annet land og at han er adoptert.

Vi begynte å fortelle han om flyturen (Han er som gutter flest - dilla på bil og alt med motor!)

også fortalte vi han om at de måtte finne akkurat oss til akkurat han.

Så fortalte vi om alle som ventet på han og stod på flyplassen og gråt av glede når han kom.

Den siste historien blir han aldri lei av og vi begynte vel når han var ett år eller noe. (Han var fire mnd. da vi hentet han i Vietnam)

Bilder fra Vietnam og barnehjem begynte vi vel med samtidig. Han har alltid vært stolt av sine to land!

Alle i familien har to land som han sier. Jeg har Vietnam og Norge, søstern min har Kina og Norge, Mammaen min har USA og Norge og pappaen min har Norge og Drammen...

Snuppa vår som nærmer seg tre er også klar over at hun er fra Kina og er mektig stolt av det.

Når broren tullet med henne i vinter og dro luen hennes ned over øynene og sa mørkt på kino, så sa hun nei, det er mørkt i Kina! hm:O)

Favorittsangen er "tre små kinesere på Høybro plass"

Nå som han er syv år lar vi han bestemme hvor mye han vil snakke om ting. Vil ikke dytte på han at han er adoptert hver eneste dag.

Han er flink til å spørre.

I tillegg har vi hatt informasjonsmøte for klassen og hadde også det i barnehagen hans.

[ban]

Å, så herlig. Han er så god. )

Og det er jo sant også... det er bra at alt gikk som det gikk. Jeg er glad for at det gikk mange år uten at det kom noen barn, for til slutt fikk vi verdens herligste lille jente som vi ikke ville vært foruten.

Livet er rart sånn. Hadde vi fått barn fra magen noen år før eller adoptert på et annet tidspunkt, hadde vi ikke visst om lillegullet vårt. Og vi hadde hatt andre barn som vi hadde elsket. Men vi er glad for at vi fikk de vi fikk. Det er jammen flott at vi får de barna som er ment for oss.

Filosofisk klem fra

takk for sist! Gutten vår var såååå fornøyd med dagen sammen med dere. Han fikk jo med seg det meste. Snuppa også. Håper at vi sees snart.

klem fra

[fillolin]

Han har hele tiden visst at han er født i et annet land og at han er adoptert.

Vi begynte å fortelle han om flyturen (Han er som gutter flest - dilla på bil og alt med motor!)

også fortalte vi han om at de måtte finne akkurat oss til akkurat han.

Så fortalte vi om alle som ventet på han og stod på flyplassen og gråt av glede når han kom.

Den siste historien blir han aldri lei av og vi begynte vel når han var ett år eller noe. (Han var fire mnd. da vi hentet han i Vietnam)

Bilder fra Vietnam og barnehjem begynte vi vel med samtidig. Han har alltid vært stolt av sine to land!

Alle i familien har to land som han sier. Jeg har Vietnam og Norge, søstern min har Kina og Norge, Mammaen min har USA og Norge og pappaen min har Norge og Drammen...

Snuppa vår som nærmer seg tre er også klar over at hun er fra Kina og er mektig stolt av det.

Når broren tullet med henne i vinter og dro luen hennes ned over øynene og sa mørkt på kino, så sa hun nei, det er mørkt i Kina! hm:O)

Favorittsangen er "tre små kinesere på Høybro plass"

Nå som han er syv år lar vi han bestemme hvor mye han vil snakke om ting. Vil ikke dytte på han at han er adoptert hver eneste dag.

Han er flink til å spørre.

I tillegg har vi hatt informasjonsmøte for klassen og hadde også det i barnehagen hans.

Tusen takk for utfyllende svar som jeg vil ta vare på! Men jeg lurer også på når/hvordan man bør introdusere den delen av historien som handler om infertilitet? Eller snakker man ikke om det? Har du - eller andre - noen erfaring med det som dere vil dele? Tenker at det også kan være greit å dele noen tips med den nærmeste familie - som sikkert også vil få spørsmål de ikke er forberedt på fra vitebegjærlige barn...

[limlim]

Tusen takk for utfyllende svar som jeg vil ta vare på! Men jeg lurer også på når/hvordan man bør introdusere den delen av historien som handler om infertilitet? Eller snakker man ikke om det? Har du - eller andre - noen erfaring med det som dere vil dele? Tenker at det også kan være greit å dele noen tips med den nærmeste familie - som sikkert også vil få spørsmål de ikke er forberedt på fra vitebegjærlige barn...

Til vår treåring sier vi at mamma ikke kunne få en baby i magen. Vi fikk henne på en annen måte. Noen får barn gjennom magen, andre får dem slik vi fikk henne. Hun lå i magen på en annen dame/mamma, sier vi.

Den forklaringen er hun fornøyd med. Hun har spurt om vi kjente den mammaen som hadde henne i magen, og om vi kjenner den mammaen som har lillesøster i magen. Til det svarer vi at det gjør vi ikke. Og det er greit.

Hvor mye som skal forklares er avhengig av barnets forståelsesverden, tror jeg. Og når du blir kjent med barnet ditt, og er oppmerksom på hvor hun er i modning så vil du kanskje finne at det du hadde tenkt i forkant blir alldelse snudd på hodet. heldigvis. Det er jo det som gjør livet så spennende og underlig.