Til dere som beundrer oss....

[Gjest takker]

Jeg blir sjokkert noen ganger når jeg leser hva folk får skrevet ned på dette forum. Her skal de som har opplevet det å miste et barn skrive inn og få dele den opplevelsen. Det jeg får se er innlegg på innlegg med kommentarer slik som: "Jeg vet heldigvis ikke hvordan det føles,men jeg føler absolutt MED dere." eller "Jeg forstår ikke hvordan dere kan leve etter en slik opplevelse for det hadde ikke jeg klart".

La oss som har mistet et barn få dele og kjenne på den sorgen uten slike kommentarer. La være å skrive at dere ikke vet hvordan det føles, for vi _vet_. Dersom dere ønsker å gjøre noe for oss som har mistet, vis omsorg, medfølelse og vær tilgjengelig, det setter vi pris på.

[Gjest GreenIguana]

Enig med deg.

Har selv mistet en liten gutt, og kjenner følelsen av avmakt til tider.

Det verste er at alle mener at sorgen skal gå bort ganske så raskt, men den sitter jo i resten av livet. Kanskje ikke så kraftig som med det samme, men likevel.

Håper du har det bra, kjære deg, og at dagene går bra, selv i sorgen.

Sender en klem til dere alle sammen.

[Gjest mamama]

Jeg er så enig med deg. Jeg brukte dette forumet før, veldig mye. Skrev med masse tanker og følelser . Tanker jeg ville dele med noen som forsto hvordan jeg hadde det.

Jeg brukte dette forumet som "terapi", og jeg fikk veldig mange svar fra foreldre som har mista barn. Men etter hvert så begynte jeg å tenke på og merke at mange andre, som ikke hører hjemme på dette forumet leste mine innlegg.

Jeg har ingen interesse av å være "underholdning" for alle andre. Men slik er jo slike åpne forum, alle kan lese og svare. Men de som leser våre innlegg, og ikke har opplevd å miste barn, kan aldri forstå hvordan vi har det, og da er det liten vits å svare. I allfall hvis svarene er av den typen du skriver.

[Gjest midia]

Enig med deg.

Har selv mistet en liten gutt, og kjenner følelsen av avmakt til tider.

Det verste er at alle mener at sorgen skal gå bort ganske så raskt, men den sitter jo i resten av livet. Kanskje ikke så kraftig som med det samme, men likevel.

Håper du har det bra, kjære deg, og at dagene går bra, selv i sorgen.

Sender en klem til dere alle sammen.

Takk for klemmen!

Klem til deg også.

[Gjest En som ikke hører hjemme på dette forumet]

Enig med deg.

Har selv mistet en liten gutt, og kjenner følelsen av avmakt til tider.

Det verste er at alle mener at sorgen skal gå bort ganske så raskt, men den sitter jo i resten av livet. Kanskje ikke så kraftig som med det samme, men likevel.

Håper du har det bra, kjære deg, og at dagene går bra, selv i sorgen.

Sender en klem til dere alle sammen.

Kommer innom innleggene på dette forumet "ufrivillig" en gang iblant (100 nyeste..)...

Måtte bare kommentere det du sa her: "Det verste er at alle mener at sorgen skal gå bort ganske så raskt, men den sitter jo i resten av livet."

Det kan jeg ikke tenke meg at de fleste mener - i alle fall ikke dem som har barn selv. Jeg forestiller meg at hvis noe slikt skjedde meg ville jeg knapt overleve det...og aldri komme ordentlig over det.

[Lilli]

Noen husker meg kanskje ...mistet en jente midt i svangerskapet for 9 år siden. For 2 år siden mistet jeg mannen min...

Det som slår meg når det gjelder folks reaksjoner etter slike tap er at de som ikke har mistet noen nære, ser ut til å tro at vi som har mistet er spesielt utvalgte, mens de ikke kommer til å oppleve slikt fordi "de aldri ville klart det", "de ikke er så sterke", innforstått: du er sterk, du klarer dette, dermed skjer dette deg....men ikke meg.

Så feil kan man ta!

At vi skal beundres er fullstendig ubegripelig for meg...

[nanna]

De som har skrevet til dere mener jo bare godt! De har skrevet det for å vise medfølelse! Hvorfor tas det i verste mening?

[Lilli]

De som har skrevet til dere mener jo bare godt! De har skrevet det for å vise medfølelse! Hvorfor tas det i verste mening?

Det er ikke det at man tar alt i verste mening. Men når en er i sin dypeste sorg, kan folks velmente råd og utsagn virke sårende. Det klokeste som er blitt sagt til meg etter mine begge to tap er: jeg vet ikke hva jeg skal si.

[Gjest LadyLo]

Skal disse som ønsker å vise medfølelse heller holde munn?

Fordi de ikke fullt ut kan forstå siden de ikke har opplevd å miste et barn selv, så trenger de ikke prøve å vise medfølelse engang?

[nanna]

Det er ikke det at man tar alt i verste mening. Men når en er i sin dypeste sorg, kan folks velmente råd og utsagn virke sårende. Det klokeste som er blitt sagt til meg etter mine begge to tap er: jeg vet ikke hva jeg skal si.

Innlegg som fra "takker" gjør at folk blir enda mer redde og usikre. Man vet ikke hvordan man skal nærme seg folk som har mistet, man er redd for å si noe galt. Å få sånne reaksjoner vil skremme folk fra å ta kontakt!

[Lilli]

Innlegg som fra "takker" gjør at folk blir enda mer redde og usikre. Man vet ikke hvordan man skal nærme seg folk som har mistet, man er redd for å si noe galt. Å få sånne reaksjoner vil skremme folk fra å ta kontakt!

Skjønner godt hva du mener. Men det er nå slik at midt i ens sorg har man hverken kapasitet eller evne til å vurdere hva andre syns om ens reaksjoner.En er jo ikke akkurat "seg selv" etter at slike katastrofer skjer - så det er faktisk ikke den sørgendes oppgave å vise hensyn til de rundt seg - akkurat i den situasjonen må det nok være den andre parten som viser hensyn, vurderer sine ord osv. - selv om det er vanskelig og vondt.

[Gjest Wita]

Jeg er av dem som er litt feig,trekker meg unna når folk opplever sorg,rett og slett fordi at jeg store problemer med hvordan jeg skal takle det,og hva jeg skal si.Har hørt at det er det verste man kan gjøre.

Men dette inlegget gjør det ikke noe lettere tror jeg.

For hva kan man si og hva kan man ikke si?

Synes det er kjempevanskelig.

Disse komentarene du nevner,er jo ment som en trøst,men forstår også at de fleste kommentarer kan føles meningsløs og overfladisk midt oppi i den store sorgen man er i.

Og ja,jeg tror jeg har såpass innlevelse at jeg skjønner hvordan dere må ha det.

[Gjest Wita]

Jeg er av dem som er litt feig,trekker meg unna når folk opplever sorg,rett og slett fordi at jeg store problemer med hvordan jeg skal takle det,og hva jeg skal si.Har hørt at det er det verste man kan gjøre.

Men dette inlegget gjør det ikke noe lettere tror jeg.

For hva kan man si og hva kan man ikke si?

Synes det er kjempevanskelig.

Disse komentarene du nevner,er jo ment som en trøst,men forstår også at de fleste kommentarer kan føles meningsløs og overfladisk midt oppi i den store sorgen man er i.

Og ja,jeg tror jeg har såpass innlevelse at jeg skjønner hvordan dere må ha det.

" Jeg forstår ikke hvordan dere kan leve etter en slik opplevelse,for det hadde ikke jeg klart"

Er det virkelig noen som har skrevet det her inne?

Da blir jeg sjokker også.

[Gjest takker]

" Jeg forstår ikke hvordan dere kan leve etter en slik opplevelse,for det hadde ikke jeg klart"

Er det virkelig noen som har skrevet det her inne?

Da blir jeg sjokker også.

Det er disse kommentarene jeg mener vi klarer oss uten. Det er ikke nødvendig å fortelle oss hvor vanskelig det er å leve med sorgen, det vet vi. Likevel, si at dere føler med oss i sorgen og vis empati. Dersom dere vil gjøre noe for oss.

[Gjest takker]

Noen husker meg kanskje ...mistet en jente midt i svangerskapet for 9 år siden. For 2 år siden mistet jeg mannen min...

Det som slår meg når det gjelder folks reaksjoner etter slike tap er at de som ikke har mistet noen nære, ser ut til å tro at vi som har mistet er spesielt utvalgte, mens de ikke kommer til å oppleve slikt fordi "de aldri ville klart det", "de ikke er så sterke", innforstått: du er sterk, du klarer dette, dermed skjer dette deg....men ikke meg.

Så feil kan man ta!

At vi skal beundres er fullstendig ubegripelig for meg...

Hører hva du sier og er så enig. Sorgen er så ufattelig og den er nok ikke mindre sterk for oss enn hvem som helst andre. Vi "takler" det ikke så mye bedre.

Men det slår meg hvor modne og flotte mennesker er som har mistet. Å kjenne på tapet og kunne reise seg igjen er en styrke.

Jeg mener ikke at ingen skal ta kontakt, det er vondt å bli vendt ryggen midt i sorgen. Men ikke si at du aldri kunne overleve den sorgen for vi må gjennomleve det.

[Gjest Wita]

Det er disse kommentarene jeg mener vi klarer oss uten. Det er ikke nødvendig å fortelle oss hvor vanskelig det er å leve med sorgen, det vet vi. Likevel, si at dere føler med oss i sorgen og vis empati. Dersom dere vil gjøre noe for oss.

Ja,jeg leste litt fort første gangen.

Jeg forstår hva du mener nå.Har lest litt nedover her.

Men det er nok ubetenksomhet.

Tror ikke riktig de kan vite hva de egntlig sier. Lite gjennomtenkt.

[Gjest GreenIguana]

Kommer innom innleggene på dette forumet "ufrivillig" en gang iblant (100 nyeste..)...

Måtte bare kommentere det du sa her: "Det verste er at alle mener at sorgen skal gå bort ganske så raskt, men den sitter jo i resten av livet."

Det kan jeg ikke tenke meg at de fleste mener - i alle fall ikke dem som har barn selv. Jeg forestiller meg at hvis noe slikt skjedde meg ville jeg knapt overleve det...og aldri komme ordentlig over det.

Hei du..:-)

Nei, jeg skjønner hva du mener. Men det ER faktisk de som sier at "hallo, det er jo gått så lang tid, du skjønner vel at du må slutte å sørge".

Man sørger over det barnet hele livet. Det er tross alt noe som aldri går bort.

For all del, jeg VET at de som har mistet selv ikke ville finne på å si noe sånn. De kjenner sorgen.De vet hvor lang tid det tar.

Jeg kjenner et par som mistet sitt barnebarn for mange år siden i en ulykke. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til dem. Jeg HADDE ingenting å si. Det eneste jeg gjorde var å gå bort til dem og gi en klem. Og jeg tror det var nok.

En av naboene her mistet barnet sitt nettopp. Jeg var uten ord. Kunne ikke gjøre annet enn å si at jeg var der. Du kan ikke si så mye mer.

Når noen mister barnet sitt, enten av ulykker, død i mors liv, eller selvmord, så for all del ikke lat som om du ikke vet hva du skal si. SI heller at du ikke vet hva du skal si. Si at du er der om de trenger deg. Spør. Spør om alt du føler de vil snakke om. For egentlig er det det som gjør at ting går fremover. Høres kanskje litt fælt ut, men av egne erfaringer vet jeg at interresse for mor og far er viktig. Ikke bare i tiden rett etter, men også etter begravelsen. Sorgen forsvinner ikke med en begravelse. Etter den, når ting har roet seg, DA kommer sorgen for fullt. Før det har man ikke tid til, eller tanke for, annet enn begravelsen.

Mine erfaringer, da. Det er jo ikke sikkert alle har det slik. Vi er forskjellige. Vi sørger ulikt. Noen gråter i timevis hver dag, andre stenger sorgen inne. Vi er forskjellige, alle sammen.

Jeg vet hvor tærende sorgen kan være. Jeg vet hvor mange tårer man kan gråte, og jeg vet hvor ufølsomme menesker kan være. Ikke alle, men noen. Ting som kanskje blir sagt i "beste mening", kan være den berømte dråpen.

Ja, jeg sa før jeg mistet barnet mitt, at jeg ville aldri klart å miste et barn. Men det var før jeg mistet. Nå vet jeg at jeg klarer det også. Jeg er ikke sterk, sånn. Men vi klarer det vi må.

Ha en fin søndag.:-)

[Gjest sjokkka]

Og som en skriver under her:

"Jeg håper du har flere barn å trøste deg med."

...

...

[Gjest masim]

Noen husker meg kanskje ...mistet en jente midt i svangerskapet for 9 år siden. For 2 år siden mistet jeg mannen min...

Det som slår meg når det gjelder folks reaksjoner etter slike tap er at de som ikke har mistet noen nære, ser ut til å tro at vi som har mistet er spesielt utvalgte, mens de ikke kommer til å oppleve slikt fordi "de aldri ville klart det", "de ikke er så sterke", innforstått: du er sterk, du klarer dette, dermed skjer dette deg....men ikke meg.

Så feil kan man ta!

At vi skal beundres er fullstendig ubegripelig for meg...

Hei Lilly

jeg mener jeg husker deg, med at det som skjedde med datteren din, skjedde det samme med min erik....

det var sånn at du fikk ei jente til?

jeg fikk en gutt for 2 år og tre mnd siden og koser meg virkelig med han, og de andre tre jentene mine.

ble lei meg da jeg fikk se at du har mistet mannen din.. uff, livet er frusomt. kan jeg spørre hva som skjedde?

det er så lenge siden jeg har vært inne her, så jeg ble overrasket og litt "glad" for å se at det er noen av dem som var inne her for tre år siden også.. det er faktisk 3 1/2 år siden jeg mistet erik..

masim/mille

[Gjest ikke følelser]

Jeg mistet selv et barn for 10 år siden..

Skrev et innlegg her til en som hadde mistet et barn og skrev: "Jeg vet hvordan du har det."

Fikk svar tilbake at kjeg viste faen ikke hvordan hun hadde det osv! (hva var annerledes med mitt barn??)

Så derfor: Sorry alle sammen.Sorry fordi jeg brydde meg og prøvde å snakke med noen som har gått igjennom det samme som meg! Jeg skal aldri vise medfølelse for dere igjen!Så dere trenger ikke være redd for det!