Til dere som beundrer oss....

[Maggi]

Jeg mistet selv et barn for 10 år siden..

Skrev et innlegg her til en som hadde mistet et barn og skrev: "Jeg vet hvordan du har det."

Fikk svar tilbake at kjeg viste faen ikke hvordan hun hadde det osv! (hva var annerledes med mitt barn??)

Så derfor: Sorry alle sammen.Sorry fordi jeg brydde meg og prøvde å snakke med noen som har gått igjennom det samme som meg! Jeg skal aldri vise medfølelse for dere igjen!Så dere trenger ikke være redd for det!

Det er sårende når en person i krise svarer deg slik. Ikke la dette mennesket, som hadde et så negativt uttrykk for sin sorg, ødelegge for alle de andre som fremdeles trenger en med din erfaring å dele sorgen med!!

Jeg føler med deg. Det er det umulige som blir mulig.

[Gjest en alvorlig mamma]

Noen husker meg kanskje ...mistet en jente midt i svangerskapet for 9 år siden. For 2 år siden mistet jeg mannen min...

Det som slår meg når det gjelder folks reaksjoner etter slike tap er at de som ikke har mistet noen nære, ser ut til å tro at vi som har mistet er spesielt utvalgte, mens de ikke kommer til å oppleve slikt fordi "de aldri ville klart det", "de ikke er så sterke", innforstått: du er sterk, du klarer dette, dermed skjer dette deg....men ikke meg.

Så feil kan man ta!

At vi skal beundres er fullstendig ubegripelig for meg...

Kjære LIlli - Jeg husker deg godt - vi mistet Wenche for 6 år siden -

Trist å høre om tapet ditt

Hilsen

[mumitrollet]

"Jeg vet heldigvis ikke hvordan det føles,men jeg føler absolutt MED dere." eller "Jeg forstår ikke hvordan dere kan leve etter en slik opplevelse for det hadde ikke jeg klart".

Hva skal man si, da, når man (heldigvis) ikke vet hvordan dere har det? Vi som ikke har opplevd å miste et barn kan ikke forestille oss hvordan man kan leve videre etter et slikt tap. Hva skal man si da, annet enn at man føler med dere? Det er vel rene skjære sannheten?

Jeg er av og til inne på denne siden, og historiene skjærer meg i hjertet. Er fryktelig takknemlig for at jeg ikke er rammet, men får samtidig en påminnelse om at man vet aldri...

Jeg har ingen forutsetning for å forstå hvordan man orker å leve videre, for meg virker det umulig.

Om det er helt feil ting å si, så hadde det vært fint å få vite hva som er riktig ting å si til noen som har mistet et barn.

[tzatziki1365380058]

"Jeg vet heldigvis ikke hvordan det føles,men jeg føler absolutt MED dere." eller "Jeg forstår ikke hvordan dere kan leve etter en slik opplevelse for det hadde ikke jeg klart".

Hva skal man si, da, når man (heldigvis) ikke vet hvordan dere har det? Vi som ikke har opplevd å miste et barn kan ikke forestille oss hvordan man kan leve videre etter et slikt tap. Hva skal man si da, annet enn at man føler med dere? Det er vel rene skjære sannheten?

Jeg er av og til inne på denne siden, og historiene skjærer meg i hjertet. Er fryktelig takknemlig for at jeg ikke er rammet, men får samtidig en påminnelse om at man vet aldri...

Jeg har ingen forutsetning for å forstå hvordan man orker å leve videre, for meg virker det umulig.

Om det er helt feil ting å si, så hadde det vært fint å få vite hva som er riktig ting å si til noen som har mistet et barn.

Det går jo an å uttrykke omsorg og fokusere på den andre sine følelser, uten å fokusere på sine egne, eller i dette tilfellet, sin "heldige" mangel på erfaringer? Hvorfor må man skrive noe om seg selv i det hele tatt, dersom målet er å strekke en hånd ut til et medmenneske?

[tzatziki1365380058]

Det er sårende når en person i krise svarer deg slik. Ikke la dette mennesket, som hadde et så negativt uttrykk for sin sorg, ødelegge for alle de andre som fremdeles trenger en med din erfaring å dele sorgen med!!

Jeg føler med deg. Det er det umulige som blir mulig.

Jeg synes man skal og må tåle mye av mennesker i sorg. Det gjelder uansett om de som sørger har mistet et barn, en ektefelle, en mamma...

Det er den som sørger sitt privilegium å få rom til å reagere akkurat sånn som det er naturlig for det. Ofte har ikke mennesker en gang kontroll på hvordan de reagerer.

Det er i alle fall mitt utgangspunkt når jeg møter mennesker i sorg. Jeg tar kontakt, med viten om at jeg kan bli avvist, og med et så åpent sinn som mulig i forhold til den andres følelser. Jeg er ikke den som opplever sorgen på nært hold - jeg har ingen rett til å forvente noe som helst fra dem som sørger. Min jobb er å vise at jeg er tilgjengelig.

Å si at man "forstår hvordan du har det" synes jeg aldri er noe godt utgangspunkt for noe som helst. Tror ikke 2 mennesker opplever sånt på samme måte - og vi vil i alle fall aldri får bekreftet at de gjør det. Jeg vet hvordan jeg opplever å miste noen, men jeg vet ikke hvordan andre opplever det.

[tzatziki1365380058]

Jeg er av dem som er litt feig,trekker meg unna når folk opplever sorg,rett og slett fordi at jeg store problemer med hvordan jeg skal takle det,og hva jeg skal si.Har hørt at det er det verste man kan gjøre.

Men dette inlegget gjør det ikke noe lettere tror jeg.

For hva kan man si og hva kan man ikke si?

Synes det er kjempevanskelig.

Disse komentarene du nevner,er jo ment som en trøst,men forstår også at de fleste kommentarer kan føles meningsløs og overfladisk midt oppi i den store sorgen man er i.

Og ja,jeg tror jeg har såpass innlevelse at jeg skjønner hvordan dere må ha det.

Jeg hadde nok blitt provosert om noen hadde sagt, da jeg mistet mitt barn i 22. uke, at de hadde visst hvordan jeg hadde det.

Uansett hvor store mengder av empati noen har, eller mener at de har, så kan de kun si noe om hvordan DE ville opplevd noe. De kan ikke vite en eneste ting om hvordan andre opplever det.

Og i praksis er det også stor forskjell på hvordan mennesker opplever sorg.

[tzatziki1365380058]

Skjønner godt hva du mener. Men det er nå slik at midt i ens sorg har man hverken kapasitet eller evne til å vurdere hva andre syns om ens reaksjoner.En er jo ikke akkurat "seg selv" etter at slike katastrofer skjer - så det er faktisk ikke den sørgendes oppgave å vise hensyn til de rundt seg - akkurat i den situasjonen må det nok være den andre parten som viser hensyn, vurderer sine ord osv. - selv om det er vanskelig og vondt.

Så enig med deg i dette!

[sheba]

Hei:) først vil jeg si at jeg personlig ikke har kjent dette på kroppen og heller aldri kommentert på dette forumet, men ditt inlegg provoserte meg på en måte..

Jeg skulle skjønt deg om folk svarte på inlegg på en ufin måte, men det ser ut for meg som at du reagerer til og med på forsøk til forståelse samt andre menneskers trøst?? hvorfor vil du ikke høre fra dem som føler med deg, men ikke forstår til 100% ditt tap??

til sist la dette være sagt! har to veldig nære venninder selv, den ene mistet et barn i krybbedød (6mnd) den andre mistet en 2 år gammel jente i drukning.. så ikke si at selv om jeg ikke har følt dette med mitt eget barn at jeg IKKE forstår noe som helst, for det gjør jeg!

Jeg skjønner din og andres sorg bedre enn du tror, men den sorgen DU føler overfor ditt barn kan ingen forstå, selv dem som har opplevd det samme som deg, vi har alle våre måter og takle det på..

Vær mer åpne for andres omsorg om du skriver her, de aller fleste føler med deg i sorgen, men meningen med livet er at det fortsetter og må leves, ta imot en god tanke:)

[Gjest Wita]

Jeg hadde nok blitt provosert om noen hadde sagt, da jeg mistet mitt barn i 22. uke, at de hadde visst hvordan jeg hadde det.

Uansett hvor store mengder av empati noen har, eller mener at de har, så kan de kun si noe om hvordan DE ville opplevd noe. De kan ikke vite en eneste ting om hvordan andre opplever det.

Og i praksis er det også stor forskjell på hvordan mennesker opplever sorg.

Jeg må gjøre deg oppmerksom på at dette er et over 2 år gammelt innlegg.

Selvsagt kan jeg ikke si akkurat hvordan du hadde det, men etter en abort i uke 12 og det at jeg har barn selv,gjør at jeg ihvertfall kan skjønne at det er tungt.

[mumitrollet]

Det går jo an å uttrykke omsorg og fokusere på den andre sine følelser, uten å fokusere på sine egne, eller i dette tilfellet, sin "heldige" mangel på erfaringer? Hvorfor må man skrive noe om seg selv i det hele tatt, dersom målet er å strekke en hånd ut til et medmenneske?

Jøss, denne tråden hadde jeg helt glemt.

Uansett: Om man møter et menneske som har mistet et barn, så mener du det beste er å la være å si noe som helst?

[Maggi]

Jeg synes man skal og må tåle mye av mennesker i sorg. Det gjelder uansett om de som sørger har mistet et barn, en ektefelle, en mamma...

Det er den som sørger sitt privilegium å få rom til å reagere akkurat sånn som det er naturlig for det. Ofte har ikke mennesker en gang kontroll på hvordan de reagerer.

Det er i alle fall mitt utgangspunkt når jeg møter mennesker i sorg. Jeg tar kontakt, med viten om at jeg kan bli avvist, og med et så åpent sinn som mulig i forhold til den andres følelser. Jeg er ikke den som opplever sorgen på nært hold - jeg har ingen rett til å forvente noe som helst fra dem som sørger. Min jobb er å vise at jeg er tilgjengelig.

Å si at man "forstår hvordan du har det" synes jeg aldri er noe godt utgangspunkt for noe som helst. Tror ikke 2 mennesker opplever sånt på samme måte - og vi vil i alle fall aldri får bekreftet at de gjør det. Jeg vet hvordan jeg opplever å miste noen, men jeg vet ikke hvordan andre opplever det.

Jeg er ikke uenig med deg i det du skriver. Jeg synes også at det er en dum inngang å si at man skjønner godt hvordan et menneske i dyp krise har det. Hvis man ikke har opplevd noe tilnærmet likt, har man normalt ikke anelse om hvor vondt det kan gjøre. Jeg synes man skal heve seg over mye, men om man blir såret, så bør ikke denne episoden påvirke empatien og nye forsøk på å møte nye mennesker i sorg. Men det er mange spilleregler rundt det å møte mennesker i sorg som ikke fjerner muligheten for avvisning av de som sørger men som øker sannsynligheten for at den sørgende synes det er fint å bli møtt). Det å åpne med å si at man ikke klarer å forestille seg hvordan den andre har det, er et slikt eksempel.

Jeg mener forøvrig at mennesker i sorg kan si og gjøre mye, og det kan forklares med sorg, men det er jo en grense for hva man skal akseptere, også fra sørgende. Det er mange måter å markere at man vil ha fred, ikke vil ha trøst eller ikke er interessert i kontakt på.

[tzatziki1365380058]

Jøss, denne tråden hadde jeg helt glemt.

Uansett: Om man møter et menneske som har mistet et barn, så mener du det beste er å la være å si noe som helst?

Det var jo ikke det jeg sa, vel? Jeg sa at man skal fokusere på den som sørger i stedet for å ha fokuset på seg selv og ""sammenlikne" seg.

Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg fant denne tråden, hadde en tung dag selv, og var inne på dette forumet omtrent for første gang. Hadde naturligvis ikke svart om jeg hadde oppdaget hvor gammel den var - ikke rart at du hadde glemt den

[Gjest arrogant?]

Det var da en veldig usympatisk kommentar fra en som har mistet et barn!

Jeg synes du er uhøflig når du skriver dette, for du må forstå at de som ikke har mistet barn selv, har vanskelig for å vite hvordan de skal uttrykke seg.

De gjør sitt beste, og noen ganger kan de uttrykke seg klossete fordi de ikke vet bedre.

Det viktigste må vel være tanken bak det de sier, samt at de virkelig bryr seg.

Ditt utsagn her sørger bare for at folk ikke tør å nærme seg de som mister barn, de vil frykte en slik reaksjon som du viser her, og det er trist.

[tzatziki1365380058]

Jeg må gjøre deg oppmerksom på at dette er et over 2 år gammelt innlegg.

Selvsagt kan jeg ikke si akkurat hvordan du hadde det, men etter en abort i uke 12 og det at jeg har barn selv,gjør at jeg ihvertfall kan skjønne at det er tungt.

Ja hjelp, jeg oppdaget det for sent at tråden var to år gammel. Hadde jo aldri svart ellers.

Jeg hadde nok blitt provosert om du hadde sagt til meg at du visste hvordan jeg hadde det etter aborten i 22. uke, basert på opplevelsene dine fra 12. uke. Fordi jeg har opplevd begge deler, og for meg kan det bare ikke sammenliknes.

Men det betyr jo ikke at din sorg var mindre enn det jeg opplevde ved min senabort. Jeg vet bare at de to opplevelsene var veldig forskjellige for meg.

Vi kan ikke vite noe sikkert om andres sorg, og skal vokte oss vel for å sammenlikne oss med dem som er i sorg, synes jeg. "Eierskapet" til sorgen ligger hos den som sørger.

Nå mener jeg ikke at man skal finne seg i absolutt alt fra sørgende. Men særlig i starten synes jeg man skal være veldig romslig overfor den sørgendes reaksjoner.

[mumitrollet]

Det var jo ikke det jeg sa, vel? Jeg sa at man skal fokusere på den som sørger i stedet for å ha fokuset på seg selv og ""sammenlikne" seg.

Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg fant denne tråden, hadde en tung dag selv, og var inne på dette forumet omtrent for første gang. Hadde naturligvis ikke svart om jeg hadde oppdaget hvor gammel den var - ikke rart at du hadde glemt den

Det er ikke så lett å vite hva man skal si og ikke si når man møter noen som har opplevd noe sånt. Det er helt naturlig å si at man ikke kan ane hvordan det føles. Hva ville du selv ha sagt, om du ikke hadde hatt en slik opplevelse bak deg? (antar du har det). Man må kunne si det som føles naturlig for en. Alternativet (for mange) blir å trekke seg helt unna. Jeg er tilbøyelig til å gjøre det siste, desverre. Jeg er redd for å si noe galt. Noe jeg tydeligvis frykter med rette.

Dette er det egentlig ikke noen vits i diskutere. Håper det går bra med deg og dine videre.

[Gjest Oså mistet et barn.]

Det er ikke så lett å vite hva man skal si og ikke si når man møter noen som har opplevd noe sånt. Det er helt naturlig å si at man ikke kan ane hvordan det føles. Hva ville du selv ha sagt, om du ikke hadde hatt en slik opplevelse bak deg? (antar du har det). Man må kunne si det som føles naturlig for en. Alternativet (for mange) blir å trekke seg helt unna. Jeg er tilbøyelig til å gjøre det siste, desverre. Jeg er redd for å si noe galt. Noe jeg tydeligvis frykter med rette.

Dette er det egentlig ikke noen vits i diskutere. Håper det går bra med deg og dine videre.

Et enkelt og greit forslag fra min side...

Spør hvordan det går med vedkommede, svarer h_n noe som har med det evt dødsfallet og gjøre så er det greit å nevne på det. Si at du er lei deg, at du ikke vet hva du skal si... Svarer vedkommede bare at"jo takk, det går bra" el lign, så ikke nevn på det.

Det fører naturligvis mye følelser med seg å ha mistet noen, og kanskje er det "feil" dag å snakke om det på?

Enda så "sterk" man er, så er det ikke alltid like lett å holde tårene borte, og hvem vil vel knekke sammen på butikken f.eks?

[Gjest Wita]

Ja hjelp, jeg oppdaget det for sent at tråden var to år gammel. Hadde jo aldri svart ellers.

Jeg hadde nok blitt provosert om du hadde sagt til meg at du visste hvordan jeg hadde det etter aborten i 22. uke, basert på opplevelsene dine fra 12. uke. Fordi jeg har opplevd begge deler, og for meg kan det bare ikke sammenliknes.

Men det betyr jo ikke at din sorg var mindre enn det jeg opplevde ved min senabort. Jeg vet bare at de to opplevelsene var veldig forskjellige for meg.

Vi kan ikke vite noe sikkert om andres sorg, og skal vokte oss vel for å sammenlikne oss med dem som er i sorg, synes jeg. "Eierskapet" til sorgen ligger hos den som sørger.

Nå mener jeg ikke at man skal finne seg i absolutt alt fra sørgende. Men særlig i starten synes jeg man skal være veldig romslig overfor den sørgendes reaksjoner.

Jeg har ikke hatt noen stor sorg. Aborten var frivillig, men tungt nok.

Jeg sammenligner meg ikke med deg i det hele tatt. Jeg forstår at det må ha vært mye verre for deg. Når man har barn selv, så har man litt innlevelse, selv om jeg ikke kan vite -akkurat- hvordan du hadde det.

[mumitrollet]

Ja hjelp, jeg oppdaget det for sent at tråden var to år gammel. Hadde jo aldri svart ellers.

Jeg hadde nok blitt provosert om du hadde sagt til meg at du visste hvordan jeg hadde det etter aborten i 22. uke, basert på opplevelsene dine fra 12. uke. Fordi jeg har opplevd begge deler, og for meg kan det bare ikke sammenliknes.

Men det betyr jo ikke at din sorg var mindre enn det jeg opplevde ved min senabort. Jeg vet bare at de to opplevelsene var veldig forskjellige for meg.

Vi kan ikke vite noe sikkert om andres sorg, og skal vokte oss vel for å sammenlikne oss med dem som er i sorg, synes jeg. "Eierskapet" til sorgen ligger hos den som sørger.

Nå mener jeg ikke at man skal finne seg i absolutt alt fra sørgende. Men særlig i starten synes jeg man skal være veldig romslig overfor den sørgendes reaksjoner.

Selv om du mener opplevelsene ikke kan sammenlignes, så kan sorgen over en abort i 12 uke være like sterk som sorgen over en i 22 uke. For den enkelte. For en som f.eks. har forsøkt å bli gravid i årevis kan kanskje 12. uke oppleves enda sterkere.

Sorg og sorgraksjoner er subjektive. Og selv om man skal være romslige overfor sørgendes reaksjoner så skal man ikke alltid godta alt. Hvem vet hvorfor folk sier "rare" ting. Kanskje er det for å dekke over at man selv har hatt en slik opplevelse, men ikke ønsker å bli påminnet det?

Det er ikke alle som legger sin sorg frem i dagen, det skulle man tenke over av og til. Noen holder den helt for seg selv.