En sosialfobiker/meg og evne til å vurdere om ting går bra.

[Gjest sosialfobiker?]

Jeg har et markert ønske om å gi et godt inntrykk av meg selv overfor andre, og en vedvarende usikkerhet om min evne til å gi et slikt inntrykk. Denne usikkerheten skapes av en overbevisning om at jeg kommer til å oppføre seg på en upassende og uakseptabel måte. Jeg utvikler en forestilling om at en slik upassende og uakseptabel atferd fører til katastrofale konsekvenser i form av tap av status, tap av verdi i mine og andres øyne, og risiko for avvisning.

Før jeg begir meg inn i sosialt utfordrende situasjoner, reflekterer jeg i detalj rundt alt som i verste fall kan skje. Det å tenke gjennom situasjonen på forhånd kan i seg selv lede til at angstsymptomer melder seg. Tankene ledes automatisk i retning av det jeg oppfatter som tidligere fiaskoer, og negative bilder av hvordan jeg har opptrådt i liknende situasjoner trer frem. Slik forventningsangst fører til at jeg unnviker situasjoner der jeg risikerer å utsette meg for en liknende pine som den de har gjennomgått tidligere. Om situasjonen likevel ikke er til å unngå, vil jeg møte den i en allerede fullt mobilisert selv-fokusert tilstand. Jeg vil forvente å mislykkes. Derved vil jeg ha mindre mulighet for å merke meg tegn til at jeg likevel kan tenkes å bli akseptert av andre.

Når jeg forlater eller trekker meg unna den fryktede sosiale situasjonen, forsvinner ikke de negative tankene og alt ubehaget knyttet til disse. Den akutte sosiale faren er imidlertid over, og den verste angsten dempes i betydelig grad. I den kritiske granskningen jeg foretar i etterkant av den fryktede situasjonen, vekkes likevel mange av de samme følelsene og selvoppfatningene som symptomene bidro å skape til live igjen fordi de er preget så sterkt inn i hukommelsen. Dette fører til at gjennomgangen i ettertid leder til et mer pessimistisk bilde av hvordan hele situasjonen forløp enn den var, objektivt sett. Denne bekymringen «post mortem» kan forklare hvorfor jeg opplever en så sterk skamfølelse også en tid etter at selve angsten i situasjonen er redusert. Det jeg husker av situasjonen er sterkt farget av min angstopplevelse.

I tillegg skjer det en samordning med tidligere opplevelser av å ha mislyktes. En begivenhet som for utenforstående ser rimelig vellykket, harmløs eller nøytral ut, vil dermed ha styrket overbevisningen om min sosiale inkompetanse.

Sånn... Det var en litt fortkortet (jeg har bare med det som jeg synes passer godt på meg f.eks) , og omarbeidet ved å sette inn 'jeg', versjon av Finn Magnus Borge, Asle Hoffart, Svein Myklebust og Gro Nore sin artikkel om sosial fobi.

Men nå har jeg nå hatt denne sosiale fobien i en drøss av år. Jeg har også visst at vi sosialfobikere altså vurderer oss som dårligere enn vi er i rimelig mange av disse årene. Det har jeg prøvd å prente inn i hodet på meg (for jeg vil jo oppføre meg mest mulig normalt). Men jeg siter jo igjen temmelig forvirret. Hvordan oppfører jeg og tolker jeg egentlig nå? Stemmer det at det som regel ikke har gått _så_ dårlig som jeg tror? Eller tror jeg nå at jeg er bedre enn jeg er fordi jeg vet at vi tror jo vi tror at vi er dårligere enn vi er og derfor tror jeg ikke jeg er så dårlig? Eller tror jeg nå at jeg er omtrent akkurat så dårlig som jeg er fordi jeg klarer å kompensere akkurat? Det er så forferdelig forvirrende. Jeg skule ønske jeg klarte å forstå akkurat hvor bra ting går, hvor flink jeg er osv. Men det gjør jeg jo altså ikke. Er det noe å gjøre med det? Er det noen mulighet til å trene seg opp til å faktisk klare å forstå og tolke situasjonen rett selv? NHD, jeg håper du har noen tanker om dette. Jeg øsnker fortrinnsvis svar fra fagperson.

[Gjest uten signatur]

(kognitiv-terapi?)

[Gjest sosialfobiker?]

(kognitiv-terapi?)

Ja, for all del. Men gjør kognitiv terapi oss i stand til noen gang å vurdere rett? Eller får det oss bare til å vurdere mer positivt fordi vi vet vi vurderer for negativt? Får kognitiv terapi oss til å slutte å være redde for å dumme oss ut? _Er_ det virkelig så enkelt? Når det sitter så dypt, kan vi altså bli _helt_ "normale"?

[Gjest tjohooo]

Jeg må bare si at de i livet mitt jeg liker best, ikke er blant de som strever med å være likt av alle. De (og jeg) blæmmer til tider, vi kan bli sinte på hverandre, men det er så mye mer behagelig enn å skulle være opphengt i å komme over ens med andre og gjøre et godt inntrykk på alle. Jeg vet jo godt at "slike" også har like mange menneskelige følelser som resten av oss, så at de gjemmer bort det de egentlig synes og mener og føler for å skulle virke perfekte og bli likt, gjør at jeg lett kan oppfatte dem som falske. Hva er det verste som kan skje? Avvisning og konflikter er jo en del av livet. Hvis du heller bruker "perfeksjonismen" på å bli ærlig med deg selv og fokusere på det som virkelig teller, får du det nok bedre. Når man er trygg på seg selv, er man seg selv Og folk som er seg selv blir likt for den de er, og mislikt for den de er. Heller det enn å bli likt for noe man egentlig ikke er?

[Gjest tjohooo]

Ja, for all del. Men gjør kognitiv terapi oss i stand til noen gang å vurdere rett? Eller får det oss bare til å vurdere mer positivt fordi vi vet vi vurderer for negativt? Får kognitiv terapi oss til å slutte å være redde for å dumme oss ut? _Er_ det virkelig så enkelt? Når det sitter så dypt, kan vi altså bli _helt_ "normale"?

Hva er normalt...

Kognitiv terapi kan fikse opp i tankegangen din. Som igjen kan påvirke følelsene dine. Men det er også fler ting du kan gjøre for å bli trygg på deg selv. Da er det ikke lenger så viktig hva andre synes.

[Gjest sosialfobiker?]

Jeg må bare si at de i livet mitt jeg liker best, ikke er blant de som strever med å være likt av alle. De (og jeg) blæmmer til tider, vi kan bli sinte på hverandre, men det er så mye mer behagelig enn å skulle være opphengt i å komme over ens med andre og gjøre et godt inntrykk på alle. Jeg vet jo godt at "slike" også har like mange menneskelige følelser som resten av oss, så at de gjemmer bort det de egentlig synes og mener og føler for å skulle virke perfekte og bli likt, gjør at jeg lett kan oppfatte dem som falske. Hva er det verste som kan skje? Avvisning og konflikter er jo en del av livet. Hvis du heller bruker "perfeksjonismen" på å bli ærlig med deg selv og fokusere på det som virkelig teller, får du det nok bedre. Når man er trygg på seg selv, er man seg selv Og folk som er seg selv blir likt for den de er, og mislikt for den de er. Heller det enn å bli likt for noe man egentlig ikke er?

Du har så rett som du kan ha. Det er jo "ingen" (det finnes sikkert unntak) som best liker de som strever med å bli best likt av alle. Og det er vi da forferdelig klar over. Tror du det er noen sosialfobikere som har det godt med seg selv? Tror du vi er sånn fordi vi tror at vi blir bedre likt da? Tror du ikke vi vet at det vi gjør dessverre fungerer stikk motsatt?

Svaret ditt var ikke akkurat et drømmesvar. Ikke fordi du ikke har rett, men nettopp fordi dy har rett og vi allerede er så fullstendig klar over det. Vi blir ikke likt for det vi gjør. Vi får det ikke enklere av det vi gjør. Det vi gjør gjør det bare ennå værre for oss. Du har rett, men vi vet det. Vi vet det så inderlig vel. Det er jo nettopp det vi vet. - At vi ikke blir likt fordi vi har reaksjonene vi har. Beklager.

[cathlin]

Er det noen mulighet til å trene seg opp til å faktisk klare å forstå og tolke situasjonen rett selv?

Ja, så klart kan du trene deg opp til det. Men alle tolker situasjoner ulikt og individuelt. Hva som er "rett" er vanskelig å vite. Nettopp derfor er det, slik jeg ser det, bortkastet energi å tolke ned til minste detalj. Prøv å ikke fokuser så mye på deg selv. Tenk hva som er viktig. Sett ting i et større perspektiv. Tren på det. En kan lage seg nye, bedre erfaringer i sosiale situasjoner og bygge videre på dem. Fyll tiden med noe annet enn å tenke og analysere deg selv. Ikke gidd. Gi deg selv rom for å prøve og feile. Se på situasjonen med litt humø/o/r.

[Gjest tjohooo]

Du har så rett som du kan ha. Det er jo "ingen" (det finnes sikkert unntak) som best liker de som strever med å bli best likt av alle. Og det er vi da forferdelig klar over. Tror du det er noen sosialfobikere som har det godt med seg selv? Tror du vi er sånn fordi vi tror at vi blir bedre likt da? Tror du ikke vi vet at det vi gjør dessverre fungerer stikk motsatt?

Svaret ditt var ikke akkurat et drømmesvar. Ikke fordi du ikke har rett, men nettopp fordi dy har rett og vi allerede er så fullstendig klar over det. Vi blir ikke likt for det vi gjør. Vi får det ikke enklere av det vi gjør. Det vi gjør gjør det bare ennå værre for oss. Du har rett, men vi vet det. Vi vet det så inderlig vel. Det er jo nettopp det vi vet. - At vi ikke blir likt fordi vi har reaksjonene vi har. Beklager.

Slett ikke alle er det...

[Gjest sosialfobiker?]

Slett ikke alle er det...

Er hva?

[Gjest tjohooo]

Er hva?

klar over det.

[cathlin]

Til sosialfobiker.

Syns du det jeg skrev under var noe vettugt i eller ikke?

Takk for en tilbakemelding hvis du har lyst.

mvh

[cathlin]

Til sosialfobiker.

Syns du det jeg skrev under var noe vettugt i eller ikke?

Takk for en tilbakemelding hvis du har lyst.

mvh

ha en fin tråd!

[tjohei]

Ja, for all del. Men gjør kognitiv terapi oss i stand til noen gang å vurdere rett? Eller får det oss bare til å vurdere mer positivt fordi vi vet vi vurderer for negativt? Får kognitiv terapi oss til å slutte å være redde for å dumme oss ut? _Er_ det virkelig så enkelt? Når det sitter så dypt, kan vi altså bli _helt_ "normale"?

Tror nok du må gå litt mer i dybden hvis du skal bli kvitt problemet. Sosiale problemer tror jeg nok kan henge sammen med dårlige sosiale erfaringer, evt. at du har blitt skuffet fordi du hadde andre forventninger til folk. Oppdragelse og forhold til foreldre og søsken tror jeg har en del å si og hvor du er i søskenflokken.

[Gjest sosialfobiker?]

ha en fin tråd!

rotet hodet ditt? Hmm.. Jaja... Jeg svarer uansett, jeg... Joda, det var nok sikkert noe i det. Det kan være mange grunner til at man ikke svarer.

[cathlin]

rotet hodet ditt? Hmm.. Jaja... Jeg svarer uansett, jeg... Joda, det var nok sikkert noe i det. Det kan være mange grunner til at man ikke svarer.

Jeg beklager:)

Det var bare slik at jeg trodde jeg kunne "hjelpe", og fikk et innfall av å ønske meg en tilbakemelding fra noen veldig gjerne. Så gjorde det litt vondt når jeg så at du svarte andre og ikke meg. Men jeg innså at det jeg egentlig ikke hørte hjemme her, og som du skrev, selvfølgelig mange grunner for ikke å svare, dessuten at du helst ville ha svar fra fagperson og det er din tråd. Beklager rotet. Håper virkelig du finner ut av det. Jaja, livet går videre. En kald dusj roper på meg

[Gjest sosialfobiker?]

Jeg beklager:)

Det var bare slik at jeg trodde jeg kunne "hjelpe", og fikk et innfall av å ønske meg en tilbakemelding fra noen veldig gjerne. Så gjorde det litt vondt når jeg så at du svarte andre og ikke meg. Men jeg innså at det jeg egentlig ikke hørte hjemme her, og som du skrev, selvfølgelig mange grunner for ikke å svare, dessuten at du helst ville ha svar fra fagperson og det er din tråd. Beklager rotet. Håper virkelig du finner ut av det. Jaja, livet går videre. En kald dusj roper på meg

Huffda, nå får jeg dårlig samvittighet.

Det med fagpersoner er sant.

Det du sa var såpass lurt at det fikk meg til å tenke, men jeg vet av tidligere erfaring at når det kommer for mange forskjeliige input inn fra forskjellige personer blir jeg bare forvirret og vet ikke hva som er best likevel. Derfor ikke noe svar.

At du ikke fikk svar, men han andre fikk svar skal du jo bare være glad for. Han fikk jo svar fordi jeg _ikke_ var fornøyd med svaret hans. Det hadde jeg noe å utsette på og derfor 'måtte' jeg svare. Ditt svar var helt greit og ble tatt til etterretning og var ikke noe mer å si noe om.

Så takk for svaret, og bare fortsett å svare, og ikke bl lei deg om du ikke får respons på svarene dine, for det kan i grunn ofte være det beste

[cathlin]

Huffda, nå får jeg dårlig samvittighet.

Det med fagpersoner er sant.

Det du sa var såpass lurt at det fikk meg til å tenke, men jeg vet av tidligere erfaring at når det kommer for mange forskjeliige input inn fra forskjellige personer blir jeg bare forvirret og vet ikke hva som er best likevel. Derfor ikke noe svar.

At du ikke fikk svar, men han andre fikk svar skal du jo bare være glad for. Han fikk jo svar fordi jeg _ikke_ var fornøyd med svaret hans. Det hadde jeg noe å utsette på og derfor 'måtte' jeg svare. Ditt svar var helt greit og ble tatt til etterretning og var ikke noe mer å si noe om.

Så takk for svaret, og bare fortsett å svare, og ikke bl lei deg om du ikke får respons på svarene dine, for det kan i grunn ofte være det beste

Takk for tilbakemeldingen: )

Bare en liten kommentar igjen (kom bare på noe, se gjerne bort fra den) til det du skrev:

"Jeg skule ønske jeg klarte å forstå akkurat hvor bra ting går, hvor flink jeg er osv. Men det gjør jeg jo altså ikke. Er det noe å gjøre med det?"

Stikkord: Kommunikasjon og læring mellom mennesker.

For å gi grobunn for å lære må en ha vilje og ønske om å lære, et miljø med en viss trygghet å lære i (det sosiale aspekt), og en kommunikasjon.

Når du kommuniserer med andre er du sender (S) med et budskap, som stimulerer en mottaker (M).

S--budskap-->M (blir stimulert)

Budskapet kan være muntlig prat, kroppsspråk/hvordan du fremstår osv osv.

Alle mennesker tolker forskjellig. Vi er vokst opp og fått forskjellige inntrykk og erfaringer som spiller en rolle for hvordan vi oppfatter budskapet. Derfor er det et viktig poeng at mottaker gir uttrykk for hvordan h*n har oppfattet budskapet, slik at sender kan få en stimuli tilbake. Kommunikasjonen blir mer helhetlig, toveis, som alle parter får mer igjen for.

M---tolket budskap-->S (blir stimulert)

For hvordan kan du, som sender, vite hvilket budskap du har sendt, før du hører hvordan mottaker har oppfattet det? Hvis du ikke oppfatter eller ikke får tilbakemelding er det opp til deg selv, din fantasi eller kristiske vurdering å tolke, ikke sant?

Når en selv formulerer/skriver/kommuniserer et budskap av noe slag, virker det også fremmende for ens egen kognitive funksjon og læring. (Slik du gjorde da du skrev innlegget ditt, eller slik jeg gjør nå.)

Når du da spør om hvordan du skal vite hvordan du skal vurdere om ting går bra, din vurderingsevne, ville det være naturlig å på et vis få en tilbakemelding/feedback på deg selv fra ev. mottakere i den sosiale situasjonen. Hvis noe hindrer deg i dette, kan du spørre deg om hva. Hva står i veien for at du ikke oppfatter eller får feedbacken? Du skrev at du føler deg utrygg/usikker og angstfull. Da går det an å å kontakte en behandler, en som er nøytral, og kan hjelpe deg med å gi tilbakemeding og stimuli, og hva som skjer når du opplever angst forbundet med dette, de irrasjonelle forestillingene og usikkerheten. Hjelpe deg med å finne hvordan inntrykkene og erfaringene du har gjort deg har formet din vurdering/tenkning, sortere disse. En forutsetning er at du opplever det terapeutiske forholdet som trygt og åpent, for å komme med dine tanker i, og at terapeuten har "et ryddig forhold" til seg selv, for at du skal kunne lære. Det ville sannsynligvis for noen være til hjelp for å stille vurderingsevne inn på "rett kanal" litt etter litt.

Nå vet ikke jeg om du kanskje har gått i terapi i årevis og har lest om hvordan kommunikasjon foregår (utover denne forenklede delen). Håper også du ser bort fra dette hvis det gjør deg mer usikker og forvirret. Jeg bare fortale noe som jeg har lært av, det er kanskje ikke riktig for deg. Ok, hasta la vista.

mvh