Bortskjemt datter?

[Gjest fiel]

Har en datter på seksten år som er ganske hjelpeløs. Siden mannen min har en god stilling har jeg hatt mulig til å innskrenke min stilling som hjelpepleier til deltid når ungene var små og nå som de er litt eldre har jeg begynt å jobbe 3\4 stilling. Min datter på 16 er vårt første barn og vi har alltid prøvd å legge mye opp til henne. Vi har aldri mast mye på henne, og latt henne komme unna med det meste. Ikke er hun kompetent til å gjøre istand sin egen mat, eller til å ta vare på huset. Hun er en svært oppvakt jente som gjør det meget godt på skolen, men det er det hjemmlige og sosiale jeg er mest bekymret for. For eksempel orker hun ikke å gjøre mye for å hjelpe til i huset. Hun har slitt og sliter med dyp depresjon og har derfor liten livslyst, noe som gjør at jeg ofte lar henne slippe unna med husarbeid og det ene og det andre.

Sosialt sett går det heller ikke bra for henne, etter noen tunge år på ungdomsskolen sitter hun kun igjen med to sporadiske venninner, noe som gjør at hun er blitt ganske asosial.

Jeg ser at hun har det vondt og vil ikke legge steiner til byrden. Fagfolk har rådet meg til å stille krav for henne, tiltross for hennes psykiske tilstand, men når jeg ser at hun er utslitt etter en uke på skolen er det vanskelig å vite hva en skal gjøre.

Nå begynner et nytt skoleår for henne, og det ser ikke lyst ut. Etter to dager har hun gjort seg opp en mening om at skolen ikke er god nok og at hun tror hun vil mistrives.

Føler meg litt hjelpeløs i denne siutasjonen, dersom noen har vært borti lignende kunne det vært fint å vekslet noen ord.

ML

[avidi]

Jeg kan ikke så mye om dette temaet, har du kontakt med BUP?

Kanskje folkehøgskole kan være tingen for henne, da lærer hun å klare seg selv og får forhåptenligvis noen nye venner.

Lykke til, håper det løser seg.

[Korse1365380740]

forstår godt at du føler deg hjelpesløs,men eg er enig i at du må gi ho litt arbeid heime selv om hun er trøtt å slapp. kansje hun blir mobba på skulen,det blei eg men klarte å heve meg over det et par år etterpå og det har berre gjort meg sterkere.

prøv å prat med ho og sej at situasjonen henna blir ikke bedre med å verre stille. kansje ho åpner seg til slutt.

[PieLill]

Å bli stilt krav til kan oppleves som en stein til byrden og at ingen forstår.

Men et krav kan også være en tillitsærklæring. En måte å si: "Jeg tror på deg."

Satt på spissen: Om ingen har forventninger til meg på noen som helst områder. Om alle lar meg komme unna med alt. Har de ikke da også sagt at jeg er en dott og en dust og ingen ting.

Et krav kan være et spark bak som får en i riktig retning.

Pasivitet er en av "fruktene" av depresjon. Men pasivitet blir også en vedlikeholdsfaktor.

Det er noe sunt ved å akseptere at visse ting må jeg bare gjøre samme hvordan jeg føler meg. Det kan også være med på å bygge selvtillit og selvrespekten.

Når det er sagt, har jeg desverre lite konkrete råd å komme med mhp hvordan du rent praktisk skal innrette deg. Kanskje det kunne være greit å finne oppgaver til henne som ikke bare er der for at hun skal gjøre noe. Litt kunstig på en måte. Men ting som det reelt betyr noe for fellesskapet at hun gjør.

Håper dere kan jobbe dere fram til gode løsninger for alle parter.

mvh