Adopsjon - et stort ansvar

[cacatina]

... et ansvar som krever bevisste holdninger...

Å ta avgjørelsen om å adoptere var et stort skritt. Det var et godt skritt å ta, det føles veldig riktig - og veldig viktig.

Men, underveis i prosessen kommer det stadig tanker... Greier vi det her? Hvordan vil det påvirke livet våres å få et nytt familiemedlem fra en helt annen kultur, med et annet språk og med en fremmed identitet?

Jeg tenker at det er viktig at vi finner svar på disse spørsmålene, men samtidig så er jeg litt "redd" for å ta dem fram... Kanskje spesielt i forbindelse med arbeidet med sosialrapporten. Tenk om vi virker "umodne" og dermed ikke blir godkjent? Burde vi ha venta en stund til? Er vi kanskje ikke modne? Men samtidig, det er en lang modningsprosess - kanskje er det en mening med at det tar såpass lang tid å bli adopsjonsfamilie? Trenger vi all den tida på å forberede oss på ansvaret, og for at holdningene skal "modnes"? Skulle noen ganger ønsker at det ikke tar så lang tid sånn at vi blir mer "kasta" ut i det - og på den måten tar utfordringene på strak arm....

Som dere skjønner - mange tanker om dagen... Noen som kjenner seg igjen?

mvh,

[rao]

Heisann )

Kjenner meg SÅ godt igjen i dine tanker. Vi hadde egenfødte tvillinger på 8 år da vi hentet vår lille Kinaprinsesse, og i løpet av ventetiden på henne hadde jeg 1000 tanker som fløy rundt i hodet. Enn om jeg ikke ble like glad i henne som i de andre to, enn om hun ikke likte oss, enn om hun ble utsatt for mobbing og enn om- enn om- enn om.... Da vi så fikk henne, ble alle våre frykter gjort til skamme- vi føler det ikke noe forskjellig fra det å få egenfødte barn, med de utfordringene, gledene og redslene det innebærer

Tror det er både naturlig og sundt å gå igjennom den fasen, og det er en av grunnene til at jeg forstår at en adopsjonsprosess MÅ ta en viss tid.

Det høres ut for meg som om dere både er modne og velreflekterte i forhold til adopsjonen, og jeg ønsker dere lykke til på veien mor drømmebarnet )

Klem fra

[limlim]

For meg virker det ikke umodent å stille de spørsmålene du stiller. Jeg vil heller si at så godt at du fortsatt stiller deg de spørsmålene.

Vi venter på barn nr 2 og fortsatt spør jeg meg selv om vi vil klare det. Vil vi kunne gi dem begge nok kjærlighet, trygghet og raushet. Vil vi tåle det som kan bli en tøff pubertetsfase for dem. Vil vi kunne gi dem det de trenger når de skal løsrive seg, finne sin vei, kanskje lete etter røtter i sitt hjemland.

Jeg tror og mener vi vil være gode foreldre, men jeg tror også at det er godt at jeg stiller meg disse spørsmålene med gjevne mellomrom. Tror vi skal ha en ydmykhet overfor det å få være foreldre, uansett om de er selvlaget eller gudegitt på en annen måte.

Åpenhet på refleksjon rundt disse spørsmålene er god å ha, samtidig som vi utvikler tilliten på at dette er riktig, og nettopp vi kan gi et barn akkurat det det trenger fra meg som mor eller far.

Så ikke vær redd for å reflektere høyt sammen med dine, og med dem som skal godkjenner dere.

Kan de jobben sin vil de nok være mer fornøyd med slike tanker enn dem som ikke har tenkt dem.

Lykke til videre!

[Koreagull]

Jeg ville bare si litt om det å modnes i løpet av prosessen. Jeg tror det er viktig at en adopsjon ikke er gjennomført på 3-4 mnd.. Det er selvfølgelig grenser for hvor lang tid det bør ta, men jeg mener en adopsjonsprosess bør være minst like lang som et svangerskap. For meg er det MANGE tanker og meninger som har forandret seg i løpet av denne tida vi har ventet. Når vi nå står på trappene til å reise for å hente Gullet vårt, lurer jeg fremdeles noen ganger på om vi klarer dette. Da er det ikke integrering av "hans kultur" jeg tenker på, men helt dagligdagse gjøremål og grensesetting. Og det er klart vi gjør det! Dette er tanker alle kommende foreldre har, tror jeg. BARN er et stort ansvar!

Lykke til! ;o)

[Kathinka]

Dette snakket vi med saksbehandleren vår om i går da vi skrev under på rapporten.

Det er en grunn til at en rapport ikke skal suses gjennom på 2-3 uker, for man skal ha tid til å modne tankene og tid til å ha tenkt på alle sider av saken, tid til å bli sikker på at man kan takle alle utfordringene som _kan_ komme.

Vi brukte 5 mnd'er på sosialrapporten, og nå kan jeg se at det var verdifull tid. En tid som gjorde at vi ble sikre på at det er dette vi vil og dette kan vi greie, en tid der vi til tider ble stilt kritiske spøresmål som fikk oss til og tenke.

Selvsagt får jeg fortsatt tanker som "vil dette gå bra", "kan vi takle det som kommer om 15 år". Men nå tenker jeg veldig kort på det, før jeg sier til meg selv at "Klart det går bra!".

Det har rett og slætt vært en fantastisk prosess så langt, og det var utrolig merkelig, men samtidig litt godt, og lese om seg selv svart på hvitt. Og å få en vurdering av oss av et annet "fremmmed" menneske.

Og i starten tenkte jeg som så at hun skulle bestemme om vi skulle få barn, men nå ser jeg at det ikke er slik i det hele tatt. Det er jo oss som personer som bestemmer det(nå tenker jeg ikke fysiske/psykiske sykdommer eller andre krav som ikke oppfylles slik at man ikke kan bli godkjente).

De tankene du stiller deg er det bra og tenke. De viser at du holder på med den tankeprosessen som sosialrapporten er ment og være.

Dette kommer til å gå kjempebra, og du komme rtil å bli en flott mamma. Den beste mamma'n ditt barn kan få!

[cacatina]

for svarene deres! Det var veldig kjekt å høre synspunktene deres!

Kjenner at dette forumet er veldig viktig for oss! Takk skal dere ha! :-))

mvh,

[Gjest litchi]

Hei !

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Hvis jeg var deg, ville jeg vært mer bekymret om du ikke hadde hatt slike tanker.

Adopsjon er et GEDIGENT ansvar, barnet kommer til å snu livene våre på hodet, og vi har ingen garantier for hvordan det vil gå.

Vi snakket masse med vår saksbehandler om slike ting - med det resultat at vi ble beskrevet som "uvanlig reflekterte". Det slo med andre ord ikke negativt ut for oss, og godkjent ble vi.

Jeg synes det er bra at prosessen tar lang tid (i større/mindre grad). Det er mange tanker som skal tenkes gjennom, tvil som skal ryddes av veien, bekymringer som man må forholde seg til. Ingen tjener på at vi stikker hodet i sanden underveis.

Vår tvil forsvant som dugg for solen den dagen godkjenningen lå i posten !Ikke spør meg hvorfor.....