Til ahg vedr. artikkel i KK

[avidi]

Hei, så fint at du står fram men navn og bilde, det er mer enn jeg har turt. En ting er å skrive anonymt om adop.depr. ref.Spurkland, en annen ting er å stå åpent fram.

Jeg har nå bestemt meg for at jeg skal si litt om dette temaet når styret i lokalavd. skal ha foreldreforberedende kurs.

[ahg]

Takk for tilbakemelding, avidi.

Det er ikke til å komme fra at det føles utfordrende å stå fram med både navn og bilde, men jeg har bestemt meg for å være åpen om dette. Det hjelper også at det tross alt er 5-6 år siden det 'sto på'. Jeg har fått mer avstand til det hele, og det er ikke så sårt og vondt å tenke på lenger. Nå kan jeg også se litt humoristisk på min 'krasjlanding' i forhold til mine ideelle og urealistiske forestillinger om morsrollen. Det kunne jeg ikke før.

Det jeg håper å bidra til med å stå fram, er at det kan bli stuerent og greit å være åpen om at ikke alt er bare rosenrødt og enkelt bestandig. Jeg håper at andre som sliter skal se at de slett ikke er alene om det, og jeg håper at folk etter hvert vil kvie seg mindre for å søke hjelp. Det er veldig tøft å bære alt alene, og trist at folk holder smerten og problemene for seg selv når de kunne fått hjelp.

Jeg tror det kan være ekstra vanskelig for oss adoptivforeldre å innrømme at vi sliter - og søke hjelp, for vi er både godkjent som foreldre av staten, og vi har ofte vært igjennom en lang og tildels smertefull prosess for å få barn. Når det etterlengtede barnet til slutt _endelig_ kommer, føler man seg gjerne forpliktet til å være bare lykkelig og mestre alt. Jeg skammet meg i hvert fall veldig over at jeg ikke klarte å være bare superlykkelig da jeg endelig hadde fått det barnet jeg hadde lengtet etter i 13 år. Jeg følte meg fullstendig mislykket og utilstrekkelig som mor.

Så derfor - la det få være takhøyde for at man kan få uventede etterreaksjoner ved adopsjon, og at det er like normalt som at man kan få etterreaksjoner ved vanlig fødsel.

(Du nevner Anne Spurkland sin artikkel. Jeg dukker opp med fullt navn i den også :-) Artikkelen kommer i AF-bladet i løpet av høsten.)

Fint at du vil si noe om temaet i forhold til foreldreforberedende kurs. Jeg håper det skal være mulig å finne en balansegang der man påpeker eventuelle utfordringer og problemer som kan oppstå, uten at man derved dreper gleden og forventningen ved å skulle få barn.

For selv om jeg slet mye det første året - det som står igjen er den sterke kjærligheten til barna mine og den dype gleden og stoltheten over å få være deres MAMMA.

[fillolin]

Takk for tilbakemelding, avidi.

Det er ikke til å komme fra at det føles utfordrende å stå fram med både navn og bilde, men jeg har bestemt meg for å være åpen om dette. Det hjelper også at det tross alt er 5-6 år siden det 'sto på'. Jeg har fått mer avstand til det hele, og det er ikke så sårt og vondt å tenke på lenger. Nå kan jeg også se litt humoristisk på min 'krasjlanding' i forhold til mine ideelle og urealistiske forestillinger om morsrollen. Det kunne jeg ikke før.

Det jeg håper å bidra til med å stå fram, er at det kan bli stuerent og greit å være åpen om at ikke alt er bare rosenrødt og enkelt bestandig. Jeg håper at andre som sliter skal se at de slett ikke er alene om det, og jeg håper at folk etter hvert vil kvie seg mindre for å søke hjelp. Det er veldig tøft å bære alt alene, og trist at folk holder smerten og problemene for seg selv når de kunne fått hjelp.

Jeg tror det kan være ekstra vanskelig for oss adoptivforeldre å innrømme at vi sliter - og søke hjelp, for vi er både godkjent som foreldre av staten, og vi har ofte vært igjennom en lang og tildels smertefull prosess for å få barn. Når det etterlengtede barnet til slutt _endelig_ kommer, føler man seg gjerne forpliktet til å være bare lykkelig og mestre alt. Jeg skammet meg i hvert fall veldig over at jeg ikke klarte å være bare superlykkelig da jeg endelig hadde fått det barnet jeg hadde lengtet etter i 13 år. Jeg følte meg fullstendig mislykket og utilstrekkelig som mor.

Så derfor - la det få være takhøyde for at man kan få uventede etterreaksjoner ved adopsjon, og at det er like normalt som at man kan få etterreaksjoner ved vanlig fødsel.

(Du nevner Anne Spurkland sin artikkel. Jeg dukker opp med fullt navn i den også :-) Artikkelen kommer i AF-bladet i løpet av høsten.)

Fint at du vil si noe om temaet i forhold til foreldreforberedende kurs. Jeg håper det skal være mulig å finne en balansegang der man påpeker eventuelle utfordringer og problemer som kan oppstå, uten at man derved dreper gleden og forventningen ved å skulle få barn.

For selv om jeg slet mye det første året - det som står igjen er den sterke kjærligheten til barna mine og den dype gleden og stoltheten over å få være deres MAMMA.

Jeg er enig med avidi - det er virkelig flott at noen tar på seg å være "på vegne av mange"! Og for oss som er tidlig i prosessen ennå er jo dette til veldig stor hjelp, både i den mentale og følelsesmessige forberedelsen og etterhvert når/hvis vi erfarer det samme. Håper dere var fornøyd med reportasjen - jeg syntes den var fin og balansert med "spill levende" bilder! (Hadde faktisk litt problemer med å få tak i bladet - utsolgt flere steder!)

Klem fra

[ahg]

Jeg er enig med avidi - det er virkelig flott at noen tar på seg å være "på vegne av mange"! Og for oss som er tidlig i prosessen ennå er jo dette til veldig stor hjelp, både i den mentale og følelsesmessige forberedelsen og etterhvert når/hvis vi erfarer det samme. Håper dere var fornøyd med reportasjen - jeg syntes den var fin og balansert med "spill levende" bilder! (Hadde faktisk litt problemer med å få tak i bladet - utsolgt flere steder!)

Klem fra

Takk :-)

Ja, vi var fornøyd med reportasjen. Veldig ålreit journalist og flink fotograf.

[fei1365380229]

Takk for tilbakemelding, avidi.

Det er ikke til å komme fra at det føles utfordrende å stå fram med både navn og bilde, men jeg har bestemt meg for å være åpen om dette. Det hjelper også at det tross alt er 5-6 år siden det 'sto på'. Jeg har fått mer avstand til det hele, og det er ikke så sårt og vondt å tenke på lenger. Nå kan jeg også se litt humoristisk på min 'krasjlanding' i forhold til mine ideelle og urealistiske forestillinger om morsrollen. Det kunne jeg ikke før.

Det jeg håper å bidra til med å stå fram, er at det kan bli stuerent og greit å være åpen om at ikke alt er bare rosenrødt og enkelt bestandig. Jeg håper at andre som sliter skal se at de slett ikke er alene om det, og jeg håper at folk etter hvert vil kvie seg mindre for å søke hjelp. Det er veldig tøft å bære alt alene, og trist at folk holder smerten og problemene for seg selv når de kunne fått hjelp.

Jeg tror det kan være ekstra vanskelig for oss adoptivforeldre å innrømme at vi sliter - og søke hjelp, for vi er både godkjent som foreldre av staten, og vi har ofte vært igjennom en lang og tildels smertefull prosess for å få barn. Når det etterlengtede barnet til slutt _endelig_ kommer, føler man seg gjerne forpliktet til å være bare lykkelig og mestre alt. Jeg skammet meg i hvert fall veldig over at jeg ikke klarte å være bare superlykkelig da jeg endelig hadde fått det barnet jeg hadde lengtet etter i 13 år. Jeg følte meg fullstendig mislykket og utilstrekkelig som mor.

Så derfor - la det få være takhøyde for at man kan få uventede etterreaksjoner ved adopsjon, og at det er like normalt som at man kan få etterreaksjoner ved vanlig fødsel.

(Du nevner Anne Spurkland sin artikkel. Jeg dukker opp med fullt navn i den også :-) Artikkelen kommer i AF-bladet i løpet av høsten.)

Fint at du vil si noe om temaet i forhold til foreldreforberedende kurs. Jeg håper det skal være mulig å finne en balansegang der man påpeker eventuelle utfordringer og problemer som kan oppstå, uten at man derved dreper gleden og forventningen ved å skulle få barn.

For selv om jeg slet mye det første året - det som står igjen er den sterke kjærligheten til barna mine og den dype gleden og stoltheten over å få være deres MAMMA.

Nå har jeg lest artikkelen i KK, kjempeviktig tema.

Nå fikk jeg aldri noen adopsjons eller fødselsdepresjon, men kjenner meg igjen i det med litt urealistiske forventninger.

Når førstemann ble født så hadde jeg vanvittige utrolige forventninger om hvordan dette skulle bli. Fikk en liten sur, grinete, klengete unge som ikke ville sove i det hele tatt. Jeg syns det var så grusomt å være hjemme at ved neste barn var det far som tok hele permisjonen, men da fikk vi selvfølgelig en blid, kosete, sjarmerende unge som sov godt på natten og dagen og far koste seg vanvittig (-:

Vår lille Kina-berte bød på noen små utfordringer i starten, men vi hadde vel kanskje "litt" erfaring med barn siden vi hadde tre fra før av, men det hendte vel at jeg måtte gå på soverommet noen minutter for "time out".

Ps. nydelige jenter du har forresten.

[ahg]

Nå har jeg lest artikkelen i KK, kjempeviktig tema.

Nå fikk jeg aldri noen adopsjons eller fødselsdepresjon, men kjenner meg igjen i det med litt urealistiske forventninger.

Når førstemann ble født så hadde jeg vanvittige utrolige forventninger om hvordan dette skulle bli. Fikk en liten sur, grinete, klengete unge som ikke ville sove i det hele tatt. Jeg syns det var så grusomt å være hjemme at ved neste barn var det far som tok hele permisjonen, men da fikk vi selvfølgelig en blid, kosete, sjarmerende unge som sov godt på natten og dagen og far koste seg vanvittig (-:

Vår lille Kina-berte bød på noen små utfordringer i starten, men vi hadde vel kanskje "litt" erfaring med barn siden vi hadde tre fra før av, men det hendte vel at jeg måtte gå på soverommet noen minutter for "time out".

Ps. nydelige jenter du har forresten.

Ja, det er vel lett å ha høye forventninger i forhold til det første barnet.

For min egen del gikk det mye lettere da vi fikk lillesøster. Jeg hadde allerede nesten 3 års erfaring med å være mor, og det gjorde en enorm forskjell. Lillesøster gled raskt og greit inn i familien.

Det er jo langtfra alle som sliter heller. For mange er det en stor opptur å få det etterlengtede barnet. Heldigvis! Men for noen blir det altså tøffere enn forventet, enten det skyldes utfordringer med barnet eller ens egne følelser.

Hyggelig at du synes jentene mine er nydelige - du kan jo gjette om jeg er enig :-D

[sundra]

Takk for en flott artikkel.

[Gjest nysgjerrig på adopsjon]

Takk for tilbakemelding, avidi.

Det er ikke til å komme fra at det føles utfordrende å stå fram med både navn og bilde, men jeg har bestemt meg for å være åpen om dette. Det hjelper også at det tross alt er 5-6 år siden det 'sto på'. Jeg har fått mer avstand til det hele, og det er ikke så sårt og vondt å tenke på lenger. Nå kan jeg også se litt humoristisk på min 'krasjlanding' i forhold til mine ideelle og urealistiske forestillinger om morsrollen. Det kunne jeg ikke før.

Det jeg håper å bidra til med å stå fram, er at det kan bli stuerent og greit å være åpen om at ikke alt er bare rosenrødt og enkelt bestandig. Jeg håper at andre som sliter skal se at de slett ikke er alene om det, og jeg håper at folk etter hvert vil kvie seg mindre for å søke hjelp. Det er veldig tøft å bære alt alene, og trist at folk holder smerten og problemene for seg selv når de kunne fått hjelp.

Jeg tror det kan være ekstra vanskelig for oss adoptivforeldre å innrømme at vi sliter - og søke hjelp, for vi er både godkjent som foreldre av staten, og vi har ofte vært igjennom en lang og tildels smertefull prosess for å få barn. Når det etterlengtede barnet til slutt _endelig_ kommer, føler man seg gjerne forpliktet til å være bare lykkelig og mestre alt. Jeg skammet meg i hvert fall veldig over at jeg ikke klarte å være bare superlykkelig da jeg endelig hadde fått det barnet jeg hadde lengtet etter i 13 år. Jeg følte meg fullstendig mislykket og utilstrekkelig som mor.

Så derfor - la det få være takhøyde for at man kan få uventede etterreaksjoner ved adopsjon, og at det er like normalt som at man kan få etterreaksjoner ved vanlig fødsel.

(Du nevner Anne Spurkland sin artikkel. Jeg dukker opp med fullt navn i den også :-) Artikkelen kommer i AF-bladet i løpet av høsten.)

Fint at du vil si noe om temaet i forhold til foreldreforberedende kurs. Jeg håper det skal være mulig å finne en balansegang der man påpeker eventuelle utfordringer og problemer som kan oppstå, uten at man derved dreper gleden og forventningen ved å skulle få barn.

For selv om jeg slet mye det første året - det som står igjen er den sterke kjærligheten til barna mine og den dype gleden og stoltheten over å få være deres MAMMA.

Var dette i denne ukes KK, altså uke 34? Jeg trodde det var dette bladet, med din artikkel, som jeg kjøpte idag, men så først når jeg kom hjem at det var KK for uke 35 jeg har kjøpt. Butikken hadde allerede idag lagt ut neste ukes blad for salg... Og butikkene var jo stengt innen jeg oppdaget dette. Ergerlig altså!

[ahg]

Var dette i denne ukes KK, altså uke 34? Jeg trodde det var dette bladet, med din artikkel, som jeg kjøpte idag, men så først når jeg kom hjem at det var KK for uke 35 jeg har kjøpt. Butikken hadde allerede idag lagt ut neste ukes blad for salg... Og butikkene var jo stengt innen jeg oppdaget dette. Ergerlig altså!

Artikkelen sto i nr 34, ja. Kanskje du kjenner noen som har det nummeret?

[trk1365380645]

Takk for tilbakemelding, avidi.

Det er ikke til å komme fra at det føles utfordrende å stå fram med både navn og bilde, men jeg har bestemt meg for å være åpen om dette. Det hjelper også at det tross alt er 5-6 år siden det 'sto på'. Jeg har fått mer avstand til det hele, og det er ikke så sårt og vondt å tenke på lenger. Nå kan jeg også se litt humoristisk på min 'krasjlanding' i forhold til mine ideelle og urealistiske forestillinger om morsrollen. Det kunne jeg ikke før.

Det jeg håper å bidra til med å stå fram, er at det kan bli stuerent og greit å være åpen om at ikke alt er bare rosenrødt og enkelt bestandig. Jeg håper at andre som sliter skal se at de slett ikke er alene om det, og jeg håper at folk etter hvert vil kvie seg mindre for å søke hjelp. Det er veldig tøft å bære alt alene, og trist at folk holder smerten og problemene for seg selv når de kunne fått hjelp.

Jeg tror det kan være ekstra vanskelig for oss adoptivforeldre å innrømme at vi sliter - og søke hjelp, for vi er både godkjent som foreldre av staten, og vi har ofte vært igjennom en lang og tildels smertefull prosess for å få barn. Når det etterlengtede barnet til slutt _endelig_ kommer, føler man seg gjerne forpliktet til å være bare lykkelig og mestre alt. Jeg skammet meg i hvert fall veldig over at jeg ikke klarte å være bare superlykkelig da jeg endelig hadde fått det barnet jeg hadde lengtet etter i 13 år. Jeg følte meg fullstendig mislykket og utilstrekkelig som mor.

Så derfor - la det få være takhøyde for at man kan få uventede etterreaksjoner ved adopsjon, og at det er like normalt som at man kan få etterreaksjoner ved vanlig fødsel.

(Du nevner Anne Spurkland sin artikkel. Jeg dukker opp med fullt navn i den også :-) Artikkelen kommer i AF-bladet i løpet av høsten.)

Fint at du vil si noe om temaet i forhold til foreldreforberedende kurs. Jeg håper det skal være mulig å finne en balansegang der man påpeker eventuelle utfordringer og problemer som kan oppstå, uten at man derved dreper gleden og forventningen ved å skulle få barn.

For selv om jeg slet mye det første året - det som står igjen er den sterke kjærligheten til barna mine og den dype gleden og stoltheten over å få være deres MAMMA.

helt enig i at det var en flott artikkel,kjøpte og leste i dag. Syns det er flott at noen "tar på seg" å stå frem for å gjøre det lettere for oss andre, tusen takk. Mange av oss som adopterer har vel hørt om det før, men det er nesten vel så viktig at andre får høre om det, slik at de ikke forventer at alle går rundt på en lykkesky etter adopsjonen, og kan møte nybakte mødre der de er.

Med vennlig hilsen

[Gjest nysgjerrig på adopsjon]

Artikkelen sto i nr 34, ja. Kanskje du kjenner noen som har det nummeret?

Ikke som jeg kommer på. Men kan sjekke et par bensinstasjoner i morgen kanskje...

[limlim]

Takk for at du sto fram i KK, ahg. Og takk for dine mange gode innlegg her.

Det er så viktig at både vi adoptivforeldre og andre får kunnskap om hva adopsjon kan føre med seg av gode og mindre gode erfaringer.

Da vi gikk på foreldreforberedende kurs var det en mor som delte med oss sine erfaringer med å bli avvist av barnet sitt fra dag en, og hva det gjorde med henne og ektefelle.

Vi trenger den type informasjon for å være mer forberedt på at ikke alt nødvendigvis vil gå på skinner.

Så takk igjen for at du er med på å gi oss flere nyanser.

[ahg]

som har gitt meg så positive tilbakemeldinger. Det varmer!

Takknemlig hilsen