Barnehage-tilvenning

[Gjest midt i morshjertet]

Prinsessen har begynt i barnehage nå, og heldigvis har vi lang tid å bruke på tilvenningen, for jeg begynner ikke i jobb på flere uker enda.

De første dagene lekte jeg litt med henne og satt ellers passiv i solveggen mens barnehagepersonalet lekte med henne. Det gikk fint, og hun gikk litt til og fra meg. Men nå har jeg begynt å "forsvinne" i ti minutter nå og da, og hun blir da svært redd og gråter når hun oppdager at jeg ikke er der. Om jeg sier fra på forhånd til henne (at jeg skal inn på do feks) så gråter hun og klynger seg til meg og vil være med.

Problemstillingen er: Hvor mye er "normalt"? Mange barn i den alderen (halvannet år) blir jo redde når mor eller far går. Samtidig har jo vår lille prinsesse to alvorlige traumer bak seg, der hun brått mistet mennesker hun var nært knyttet til (først biologisk mor og så barnehjemmet). Dette har gjort henne ekstra sårbar.

Hvor mye gråt bør vi "akseptere" før vi går til henne? Det er hjerteskjærende å høre gråten hennes når vjeg skal "trene" henne på å være uten meg. For ikke å snakke om hvordan det skal gå når hun skal øve på å sove der... (det har vi ikke begynt med enda).

Vil gjerne høre om andres erfaringer og gode råd.

[trk1365380645]

Huff, dette er vanskelig. Må svare mest som en som jobber i barnehage og minst som mor, siden gullet vårt ikke er kommet så langt som til barnehagen enda...

Først av alt: DU kjenner DITT barn, og det jeg skriver er altså generelt og et forslag du må vurdere i forhold til prinsessen din.

Det er fint å ta god tid med tilvenning, å ha korte dager i starten etc. Men jeg kan tenke meg at du på en måte "lurer" prinsessen når du er der hele tiden, for så å forsvinne i ti minutter og så plutselig komme tilbake, du skal jo ikke egentlig være der. I tillegg kan jeg tenke meg at personalet syns det er vanskelig å roe henne når de vet at du er "rett rundt hjørnet", kanskje får de heller ikke mulighet til det på den tiden, det er MANGE barn uten traumer som trenger mer enn ti minutter på å komme seg når mamma går!

I mitt hode bør du nå gå videre: Fortell prinsessen på mandag at hun skal i barnehagen og at hun skal være der alene. Da kan du f.eks komme ca 1/2 time før lunsj, og forklare at du kommer tilbake etter lunsj, og så må du gå! Veldig tøft, ja. Men gi fra deg mobilnummeret, du trenger jo bare kjøre langt nok unna til at du verken ser eller hører henne eller omvendt, og be dem ringe dersom de mener hun viser tegn på traumer, altså at det er mer enn hos andre barn. Veldig ofte viser det seg at det går veldig fint når bare mamma er ute av syne og det kan jo hende med prinsessen også!

Du må selvfølgelig komme igjen når dere har avtalt, og så må du sammen med personalet finne ut hvordan det gikk og hva dere gjør videre.

For mange barn er det ofte bedre å komme tidlig og gå tidlig, enn å få korte dager ved å komme sent og gå sent, det har med mulighet for å finne ro og komme inn i leken å gjøre.

Håper du ble litt klokere av dette. Jeg regner med at du har løpende dialog med personalet også, og jeg er sikker på at dere finner en god løsning etterhvert!

Lykke til videre!

[Gjest kiddi]

Hei.

Jeg har selv hatt innkjøring med to adoptivbarn i barnehage.

Jeg har ikke opplevd det du har gjort, men støtter meg veldig til trk sin uttalelse.

Jeg tror ikke det er bra med for lang tilvenningsperiode, tror barnet bli forvirret og tror at du fakstisk skal være der, til og fra, hele tiden.

Høres kankje brutalt ut, men, så lenge en og samme person i barnehagen tar hånd om henne så blir hun sansynligvis tryggere etterhvert. I tillegg må de jo gi beskjed om hun reagerer "mot normalt".

Håper det ordner seg for dere begge to.

Lykke til

[Gjest Tatjana]

Hei.

Selv om jeg ikke har adoptert vil jeg bare si en ting: Ikke gå fra barnet ditt uten å si fra.

Det kan virke "bedre" på kort sikt å bare lure seg vekk, men etter hvert kan det føre til at hun får problemer med å stole på at du er der, slik at hun aldri helt vet om du kommer tilbake når du f.eks skal på do hjemme.

Så ta heller gråten, riv deg løs (ja, det er grusomt! Jeg er der selv akkurat nå.) og gå. Ring barnehagen etter en halvtime eller så og spør hvordan det går.

Lykke til med tilvenning.

[cacatina]

Hei "midt i morshjertet"!

Det er litt av en overgang - både for prinsessen, men også for deg når frøkna skal starte opp i barnehagen! Nå skal plutselig noen helt andre passe på og være sammen med lille gullet ditt. Det er en stor overgang i livet - for begge to!

Det dreier seg mye om at både du og prinsessa må finne trygghet, tror jeg. Finne ut av dette nye livet... Jeg snakker ikke utifra å være adoptivmamma selv - for så lang har ikke vi kommet... ennå, men har et barn som har gått i barnehage i 5 år, og jobber selv i barnehage.

Jeg tror at trygghet handler mye om forutsigbarhet - både for deg og henne. Synes du har fått mange gode praktiske tips av de andre som har svart deg. I barnehagen vår bruker vi telefonen veldig mye nå i oppstarten. Vi ringer foreldrene og foreldrene ringer oss. Det er ikke godt å være mamma/pappa og måtte gå med et bilde av lille gullet med tårer i øynene og lengsel i blikket.

For barnet tror jeg det er viktig at du gir henne signaler om at du er trygg på barnehagen og personalet - det vil "smitte over" på jenta di. ("Mamma'n min stoler på disse damene - og da gjør jeg det også!")

En annen ting som jeg tenker på er at barnehagebarna er veldig "her-og-nå"; de lever i nuet, og tenker ikke så mye på hva som skal skje "om en stund". Jeg forstår det da litt sånn at barnet synes det er trist i det øyeblikket mamma'n reiser, men så er personalet der og de andre barna - ikke minst, og vips - så får prinsessa andre ting å tenke på sammen med de andre prinsene og prinsessene.

Og så en siste ting før jeg må slutte: ikke bekymre deg om sovingen i barnehagen! Men, la personalet ta seg av det. Prinsessa di vil finne ut av "barnehagesovingen" sammen med de som jobber der. Jeg tror barna etterhvert lærer seg til et "barnehageliv" og et "hjemmeliv". Fortell de ansatte gjerne om hvordan dere liker å gjøre det hjemme. På den måten opplever prinsessen de to livene som sammenhengende og helhetlige, selv om de er litt forskjellige!

Ønsker dere lykke til med barnehageoppholdet - begge to Og jeg håper at dere vil oppleve barnehagen som en trygg og spennende plass! Bruk personalet, spør og fortell - det er derfor de er der! Personalet i barnehagen er kjempeglade (og ydmyke) for at du gir dem så mye tillitt at de kan få være sammen med det aller mest dyrebare du har - den lille prinsessa!

mvh,

[ahg]

Jeg synes du har fått kjempefine svar og meget gode råd allerede. Er helt på linje med det de andre skriver.

Vår yngste prinsesse var 1 1/2 år da hun begynte i barnehage, og jeg hadde store kvaler. Det var grusomt å gå fra henne når hun gråt hjerteskjærende, men både jeg og mannen min fullførte en konsekvent linje.

Først: være der en kort stund etter avkledning, prate med personalet og hilse på noen av de andre barna, la gullet få kontakt med sin faste hovedvoksen i barnehagen.

Så: 'Nå skal mamma/pappa gå. Jeg kommer tilbake.' (Vi brukte alltid samme frase 'kommer tilbake', slik at den ble kjent.) Jeg tror det er veldig viktig å si ifra at man skal gå. Snike seg vekk tror jeg er svært uheldig, for da kan ikke barnet stole på når du vil være til stede.

Deretter: GÅ og tåle at gullet hylte. Det føltes som tortur, men vi tvang oss til det. I vårt tilfelle sluttet gullet å gråte straks vi var ute av syne. Hun ble opptatt av det som foregikk rundt henne, og deltok ivrig i leken.

I samråd med barnehagepersonalet lot vi henne gå alle dager i uka. Vi hadde først tenkt at hun skulle gå bare 2-3 dager, men personalet gjorde oss oppmerksom på at det kunne oppleves som å måtte starte litt på nytt hver gang hvis hun var der sjelden. Heller ofte og kortere dager, slik at det ble kontinuitet i det hele.

Vi leverte henne om morgenen og hentet henne ganske tidlig. Slik kom hun inn i leken med de andre helt fra starten av dagen, og fikk ikke så lange dager. Det fungerte veldig bra.

Det tok 3-4 uker før gullet vårt sluttet å gråte da vi gikk, og ble helt trygg på at vi kom tilbake. Jeg syntes det var tøft mens det sto på, men det ordnet seg altså fint.

Etter et år flyttet vi, og gullet måtte skifte barnehage. Igjen hadde jeg store kvaler og var redd for at skiftet skulle bli traumatisk for henne nå som hun var så trygg og glad der hun var. Vi besøkte den nye barnehagen flere ganger før hun startet, og selv om det fungerte fint var jeg full av bekymringer da innkjøringen begynte. Andre dagen sa hun som var hovedvoksen for gullet tørt til meg: 'Ja, her er det nok bare mora som har problemer, ikke ungen.' Gullet gled nemlig rett inn i sitt nye miljø uten et eneste problem, og mine bekymringer var helt unødige. Heldigvis!

(Barnehagedamen som kom med kommentaren var forøvrig fabelaktig med ungene, og gullet stortrivdes i hennes nærhet.)

Ønsker deg og prinsessen din all mulig lykke til. Det går sikkert bra!

[setesdal]

vi har hatt tilvenning av flere barn i barnehagen de siste ukene. Og er helt enig at det er bedre å gå helt bort etter å ha sagt at du kommer tilbake. hvis ikke går hun bare å vokter på deg om du skal forsvinne. en annen ting er at det kan være lettere for pappaen å levere henne noen dager til hun har funnet seg bedre til rette. Korte dager er bra, men lenge nok til at hun får oppleve endel av de daglige rutinene vær dag. måltid, samling, soving, trilletur el.

det går seg til skal jeg love deg, men det er nok vondt mens det står på. men stol på de ansatte at de ringer dere dersom jenta deres trenger dere. som regel slutter gråten raskt når foreldrene er ute av synet. hilsen

[Lisette]

Vår eldste begynte i barnehage v 2,5 år. Barnet var engstelig og redd, men hvor mye/hvor alvorlig, fikk vi først vite mere om på et senere tidspunkt, - noe jeg ble skuffet over. For meg virker det som om personalet på en måte måtte håndtere situasjonen, og at det nok ikke var så enkelt alikevel.

Vår skatt brukte vel 3 mnd før hun kunne slippe 'kontakten' sin av syne, innen den tid begynte hun å gråte hvis hun plutselig oppdaget at hun var 'alene', uten det kjente personalet, og spesielt 'kontakten'.

Det var en slitsom tid, jeg kjente meg veldig urolig, og var på langt nær sikker på at det var den beste løsningen å begynne med barnehage da vi gjorde. Vår skatt gikk og spurte om mamma og pappa skulle komme snart, hele tiden hun var i barnehagen, de første månedene.

Vi har aldri lurt henne, eller gått fra henne, hun var i utgangspunktet en liten person som måtte forberedes, få vite hva som skulle skje, og mottok endringer med redsel og sterk skepsis.

Hun går fortsatt i barnehagen, og det er der hun har alle vennene sine, som hun er så glad for å være sammen med. Men hun setter pris på åvære informert om hva som skal skje, og er det vikarer eller nye på avdelingen når vi kommer om morgenen, er ikke vår skatt den enkleste å overbevise at de ukjente voksne også er greie .0)

Jeg skjønner skepsisen, selv vi voksne ville nok reagere hvis det er 2 'fremmede' som tar deg i mot om morgenen, og du står der totalt uforberedt.

Jeg har selv jobbet i barnehage, og har ved selvsyn sett at ikke alle som jobber i barnehage er like interessert i barn og barns problemstillinger, for å si det sånn, - men langt de fleste er nok kompetente.

[Kattapi]

http://www.adopsjonsforum.no/artikkel.asp?id=124333