Hysterisk mamma?

[Ella1976]

Hei!

Jeg har en datter på 2 år. Hun er ei flott jente, men jeg er likevel litt bekymret for henne.

Helt fra hun var ganske liten, spedbarn, har hun vært veldig vill av seg.

Hun begynte å krype da hun var 6 mnd, og siden da har hun vært både høyt og lavt. 6 mnd og 1 uke stod (hang) hun oppreist ved å støtte seg til sofaen. Hun gikk da hun var 9 mnd. Hun har altså vært veldig tidlig ute motorisk.

Hun har aldri brydd seg om ordet "nei", og er en unge som bare MÅ undersøke alt. De fleste som kjenner henne har kommentert aktivitetsnivået hennes, og flere sier at de blir slitne av henne.

Hun er stort sett blid og glad, men kan ha et voldsomt sinne hvis hun blir nektet noe. (må hindres fysisk, da hun aldri har brydd seg om tilsnakk, dvs. ta henne bort fra ting, flytte ting bort fra henne etc,)

Hun er likevl en sjarmernde unge, som mange barn liker å være i lag med fordi hun finner på så mye rart. Dessverre så har hun den siste tiden begynt å behandle andre barn ganske voldsomt. Hun kan ikke leke i lag med andre, og en klem fra hennes side går ofte over i kliping, lugging osv, Det virker som om hun ikke har noen impulskontroll overhode.

Hun har aldri likt å sitte på fanget å lese bøker, synge sanger, kose...

Hun kan sitte på fanget hvis det er helt rolig rundt henne, men hun liker likevel ikke at man stryker henne i håret, på kinnet osv. Da vrir hun seg unna.

Hun har et forholdsvis dårligspråkforåd, sammenlignet med barn på samme alder. Hun sier lite, har kanskje 20 ord hun kan. Mamma og pappa sa hun ikke før likefør 2 årsdagen.

Akkurat nå føler jeg meg fullstendig mislykket som mor. Jeg er sliten, men innerst inne så vet jeg at jeg gjør så godt jeg kan. Hun er et veldig etterlengtet og elsket barn, og har en stor familie som forguder henne.

Jeg har i den siste tiden begynt å bekymre meg for om det kan være noe galt med henne, AD/HD eller noe annet.

Jeg har forsøkt å berolige meg med at hun bare er litt vill av seg, og litt seint utviklet språklig, og at dette vil ordne seg av seg selv.

Men nå vet jeg ikke lenger. Jeg ser ingen bedring for å si det sånn.

Kan man merke på en 2 åring om hun er hyperaktiv?

Håper så inderlig at noen kan ta seg tid til å svare.

Hilsen en litt trist og sliten

[Gjest berni]

Barn er veldig forskjellige og det er veldig vanskelig å si hvor grensen til det "unormale" går. Jeg kjenner to barn som passer på beskrivelsen din. Det ene er dattera mi som altså har fått en ADHD-diagnose senere, det andre barnet er en nabojente som utviklet seg helt greit. Hun er fortsatt veldig vilter, men kan konsentrere seg fint og har gode sosiale kontakter. Så du ser det er ikke lett å si når dem er så små.

Det var to ting jeg lurte på i henhold til datteren din. Du sier at hun har et lite ordforråd. Hvordan er det med hennes språkforståelse? Så lenge forståelsen er normal er det sjelden grunn til å være bekymret på språket. Og så lurer jeg på hvordan hun er sosialt. Liker hun samvæar, ser hun folk i øyne, er det enklete som hun liker bedre enn andre, leker hun med andre barn? Fint om du kan svare meg på dette og så skal du få et nytt svar.

[Ella1976]

Barn er veldig forskjellige og det er veldig vanskelig å si hvor grensen til det "unormale" går. Jeg kjenner to barn som passer på beskrivelsen din. Det ene er dattera mi som altså har fått en ADHD-diagnose senere, det andre barnet er en nabojente som utviklet seg helt greit. Hun er fortsatt veldig vilter, men kan konsentrere seg fint og har gode sosiale kontakter. Så du ser det er ikke lett å si når dem er så små.

Det var to ting jeg lurte på i henhold til datteren din. Du sier at hun har et lite ordforråd. Hvordan er det med hennes språkforståelse? Så lenge forståelsen er normal er det sjelden grunn til å være bekymret på språket. Og så lurer jeg på hvordan hun er sosialt. Liker hun samvæar, ser hun folk i øyne, er det enklete som hun liker bedre enn andre, leker hun med andre barn? Fint om du kan svare meg på dette og så skal du få et nytt svar.

Hei!

Takk for svar.

Det virker som om dattera min forstår en del av det vi sier til henne. Selvfølgelig ikke alt, men en god del (sier vi at vi skal kjøre bil, så finner hun frem skoene sine osv...)

Hun blir ofte veldig glad når hun ser andre, vi får besøk, drar på besøk osv. Hun leker ikke noe særlig med andre barn. Har mulighet til det hver eneste dag, men holder seg mye på sidelinja eller (ofte) er voldsom/ aggresiv overfor andre. Hun løper også mye fra det ene til det andre. Vil gjøre alt det som andre gjør, men mister fort interessen.

Du spør om hun ser folk inn i øynene, og det mener jeg at hun gjør. Unntaket er når hun vet at hun har gjort noe galt, da kniper hun dem hardt igjen. (Kanskje "jeg-ser-ikke-dem,-de-ser-ikke-meg-filosofien"?)

Er utrolig takknemlig for alle svar. Det at hun er så vilter går utover familielivet, og sliter oss alle ut (henne selv inkludert).

Er det noen her som har erfaring med homøopater? Har hørt at det finnes naturmedisin som kan hjelpe overaktive barn.

Hilsen

[Lady 2004]

Jeg oppdaget at ikke alt var som det skulle allerede da min datter var to mnd. gammel. Tro det eller ei. I dag er hun ti år og fikk diagnosen adhd for tre år siden. Går på Dexedrine.

[tiliti]

Vil bare si at jeg har en datter som blir 4 i desember.

Hun var slik som din, muligens ikke så voldsom mot andre unger, men det kan like gjerne ha kommet av at hun sjelden så andre unger.

Men ellers lik.

Hun roet seg like før hun ble 3,5 .. nå vil jeg si hun helt klart ligger innenfor normalen, selv om hun fremdeles er svært aktiv og ofte løper fra det ene til det andre.

Da vesla var 2 var vi utslitte. Å være alene med henne noen dager var utelukket.

I sommer hadde jeg henne alene i nesten 3 uker, og det gikk kjempefint.

Så det er fremdeles håp!

[Gjest berni]

Hei!

Takk for svar.

Det virker som om dattera min forstår en del av det vi sier til henne. Selvfølgelig ikke alt, men en god del (sier vi at vi skal kjøre bil, så finner hun frem skoene sine osv...)

Hun blir ofte veldig glad når hun ser andre, vi får besøk, drar på besøk osv. Hun leker ikke noe særlig med andre barn. Har mulighet til det hver eneste dag, men holder seg mye på sidelinja eller (ofte) er voldsom/ aggresiv overfor andre. Hun løper også mye fra det ene til det andre. Vil gjøre alt det som andre gjør, men mister fort interessen.

Du spør om hun ser folk inn i øynene, og det mener jeg at hun gjør. Unntaket er når hun vet at hun har gjort noe galt, da kniper hun dem hardt igjen. (Kanskje "jeg-ser-ikke-dem,-de-ser-ikke-meg-filosofien"?)

Er utrolig takknemlig for alle svar. Det at hun er så vilter går utover familielivet, og sliter oss alle ut (henne selv inkludert).

Er det noen her som har erfaring med homøopater? Har hørt at det finnes naturmedisin som kan hjelpe overaktive barn.

Hilsen

Hei igjen! Det er som sagtvanskelig å skille mellom et vilter barn og et barn som evt.vil få en diagnose senere, men jeg synes at en del som du beskriver allikevel kan vise til at barnet ditt kanskje trenger litt ekstra oppfølging. Nå er det viktig at du ikke blir helt fortvilet! Det meste går seg tross alt til etterhvert. Det som etter min mening er viktigst er at du kan få hjelp slik at du ikke er så utslitt. Jeg anbefaler deg å ta opp kontakt med helsestasjonen. Be om en time (evt. uten barnet) og forklar dem dine bekymringer og fortell dem hvor sliten du er. Du vil kanskje få høre "dette er alt normalt". Dette fikk jeg til og med høre hos barnet mitt med autisme som er sterkt funksjonshemmet, men det er altså viktig å ikke gi seg der. Hvis du ikke får den støtten/hjelp fra helsestasjonen som du trenger ber du om en henvisning til PPT (Psykologisk-pedagogisk tjeneste). Dette er noe du har rett til! Der kan de være behjelpelig med alt fra samtaler til observasjon, råd, evt. avlastning osv. Da vil det sikkert være slik at du får enten bekreftet, eller avkreftet mistanken din etter hvert. En annen ting som du kanskje kan tenke over er om du kan lette livet for deg ellers. Vi mødre har ofte veldig høye krav. Kan noen andre passe barnet i blant? Må det være ryddig i huset?....Det er mye som kan gjøres for at vi kan bruke energien på oss selv i stedet for "hus og barn" og da har jeg opplevd at jeg tåler de krevende barna mine veldig mye bedre. Lykke til!

[Bekymret ADHD mamma]

Jeg oppdaget at ikke alt var som det skulle allerede da min datter var to mnd. gammel. Tro det eller ei. I dag er hun ti år og fikk diagnosen adhd for tre år siden. Går på Dexedrine.

Hei

Jeg lurer bare litt på hvordan dexedrine fungerer i forhold til ritalin? Barnet mitt har angst i tillegg til adhd. Merker at ritalinen hjelper godt på endel områder, men angsten styrer en god del, det merker jeg når det andre har roet seg litt. Har hørt at dexedrine kan hjelpe litt bedre i forhold til slike tilleggsdiagnoser, vet du noe?

Mvh

[Lady 2004]

Hei

Jeg lurer bare litt på hvordan dexedrine fungerer i forhold til ritalin? Barnet mitt har angst i tillegg til adhd. Merker at ritalinen hjelper godt på endel områder, men angsten styrer en god del, det merker jeg når det andre har roet seg litt. Har hørt at dexedrine kan hjelpe litt bedre i forhold til slike tilleggsdiagnoser, vet du noe?

Mvh

Jeg har veldig god erfaring med Dexedriene, det virker bedre og på en annen måte fordi dexedrine er naturlig preparat og det i motsetning til Ritalin.

Det er moderate mengder amfetamin mens Ritalin er et kunstig preparat. Stoffet i Dexedrine er pakket inn på en annen måte som gjør at hjernen bedre har utbytte av middelet fordi det opptaar bedre nettopp forde det er natrulig.

Mindre bivirkninger er det også. Min datter hadde også angst og var mindre sosial av den grunn, dette har i høyeste grad bedret seg etter at hun begynte på Dexedrine.

Ikke alle har like godt bytte av det, noen må også kanskje ha antidepresiva i tillegg som et beroligende middel. Men jeg personlig vil anbefale Dexedrine.

Lykke til:

[Bekymret ADHD mamma]

Jeg har veldig god erfaring med Dexedriene, det virker bedre og på en annen måte fordi dexedrine er naturlig preparat og det i motsetning til Ritalin.

Det er moderate mengder amfetamin mens Ritalin er et kunstig preparat. Stoffet i Dexedrine er pakket inn på en annen måte som gjør at hjernen bedre har utbytte av middelet fordi det opptaar bedre nettopp forde det er natrulig.

Mindre bivirkninger er det også. Min datter hadde også angst og var mindre sosial av den grunn, dette har i høyeste grad bedret seg etter at hun begynte på Dexedrine.

Ikke alle har like godt bytte av det, noen må også kanskje ha antidepresiva i tillegg som et beroligende middel. Men jeg personlig vil anbefale Dexedrine.

Lykke til:

Tusen takk )

[Gjest Tubb]

Har et barn med diagnose lik ADHD - men ingen medisiner. Vi har merket samme reservasjoner som dere - dette har ført til at barnet mitt nå er et isolert barn - t.o.m på skolen går han alene! Åpenhet i nabolaget har ikke ført noe godt med seg. ( Akkurat som de ikke vil prøve å forstå - tor bare at barnet er stygg og slem.Er en ganske trist og gråtende mor i disse dager, har prøvd ganske så mye (alt?) Eneste kameraten han hadde, vil ikke ha noe med han å gjøre lenger. Er veldig oppgitt nå, men er blitt lovet at barnet mitt skal få bli med i ei guttegruppe gjennom innstansen "Barn og Unge". Kanskje noe for ditt barn også? PPT fikser henvisningen. Rådet vi får er å prøve å slappe noe av - senke skuldrene... Uansett lykke til!

[Gjest Tubb]

BEKLAGER! Svarte på feil innlegg, skulle vært til "Sårt for en mamma"....

[Gjest mamma'n hans]

Barn er veldig forskjellige og det er veldig vanskelig å si hvor grensen til det "unormale" går. Jeg kjenner to barn som passer på beskrivelsen din. Det ene er dattera mi som altså har fått en ADHD-diagnose senere, det andre barnet er en nabojente som utviklet seg helt greit. Hun er fortsatt veldig vilter, men kan konsentrere seg fint og har gode sosiale kontakter. Så du ser det er ikke lett å si når dem er så små.

Det var to ting jeg lurte på i henhold til datteren din. Du sier at hun har et lite ordforråd. Hvordan er det med hennes språkforståelse? Så lenge forståelsen er normal er det sjelden grunn til å være bekymret på språket. Og så lurer jeg på hvordan hun er sosialt. Liker hun samvæar, ser hun folk i øyne, er det enklete som hun liker bedre enn andre, leker hun med andre barn? Fint om du kan svare meg på dette og så skal du få et nytt svar.

Hei Berni! Nå blander jeg meg inn i en annen streng, her - men jeg bare må spørre:

Du spør om dette med om barnet ser andre i øynene - må bare spørre deg om hvorfor du spør om dette.

Grunnen til at jeg er nysgjerrig, er at min sønn nettopp _ikke_ ser andre i øynene - jeg må kreve, si klart fra, "tvinge" ham for å få ham til å møte blikket mitt.

Faren hans er likedan, det er blitt bemerket av alle som møter de to, hvordan de viker blikket. Det ser jo ut som om de lyver, hele tida, kan man si.

Jeg er kommet fram til at saken med mine er at de faktisk ikke selv vet når det de sier stemmer, og når det er deres egen fantasi - og kanskje ikke ønsker se andres reaksjon av den grunn? Begge har nok oppmerksomhetssvikt og dikter opp det de ikke får med seg. Med mange rare konsekvenser...

Men altså - dette med øyekontakt - er det noe mer du kan si omkring det?

[Gjest berni]

Hei Berni! Nå blander jeg meg inn i en annen streng, her - men jeg bare må spørre:

Du spør om dette med om barnet ser andre i øynene - må bare spørre deg om hvorfor du spør om dette.

Grunnen til at jeg er nysgjerrig, er at min sønn nettopp _ikke_ ser andre i øynene - jeg må kreve, si klart fra, "tvinge" ham for å få ham til å møte blikket mitt.

Faren hans er likedan, det er blitt bemerket av alle som møter de to, hvordan de viker blikket. Det ser jo ut som om de lyver, hele tida, kan man si.

Jeg er kommet fram til at saken med mine er at de faktisk ikke selv vet når det de sier stemmer, og når det er deres egen fantasi - og kanskje ikke ønsker se andres reaksjon av den grunn? Begge har nok oppmerksomhetssvikt og dikter opp det de ikke får med seg. Med mange rare konsekvenser...

Men altså - dette med øyekontakt - er det noe mer du kan si omkring det?

Hei! Grunnen for at jeg spurte om dette var fordi jeg fant i Ella1976 sin beskrivelse en del trekk som kanskje også kunne være tegn på en autsimeform. Men svaret som jeg fikk av henne avkreftet dette, fordi barnet hennes virker til å være sosial og også har en god språkforståelse. Det med manglende blikkontakt kan være et av svært mange tegn på autisme,men det finnes sikkert også mange andre grunner for ikke å ha direkte blikkontakt som synsfeil, ukonsentrerthet, blyghet osv.,men dette vet jeg altså ikke noe om.

[Gjest cuti]

Du har fått noen gode svar nedenfor, skal ikke gjenta dem. Det er ikke lett å stille en diagnose på så små barn, men jeg vil likevel anbefale det å ta kontakt med noen som kan hjelpe deg å følge med utviklingen videre.

Selv opplever jeg nå at det jeg - litt for forsiktig - har tatt opp ang. min sønn helt fra han var baby, NÅ plutselig blir tatt som tegn på avvik. Han er nå seks og utredes på BUP. Helt fram til nå har jeg bare blitt klappet på hodet og bedt om å roe meg ned, og det har jeg gjort.

Derfor er det så utrolig trist at jeg faktisk har hatt grunn til å bekymre meg, og at han kunne fått hjelp tidligere.

Hadde jeg vært i din situasjon med min erfaring, ville jeg bedt om en ekstra samtale med helsesøster eller lege (den du har best erfaring med), og stillet der med bekymringstegnene punktvis nedskrevet. Så kan du for all del vise deg så kunnskapsrik at du vet det kan gå over til normal utvikling, men at du ikke er sikker, og ønsker hjelp til å følge med. Dermed kan du komme inn i en ordning med hyppigere og nøyere kontroller på helsestasjonen, f.eks.

Min lege sier - en skal lytte når en mor er bekymret. Det er som oftest hun som har rett.