Har du mye nær familie?

[Gjest Liana]

Vi venter vårt første barn og føler tiden løper fra oss med alle årene vi må vente på å komme i mål. Våre foreldre på begges side er gamle og syke nå, trist om ikke barna våre får oppleve noen av dem. Vi er i begynnelsen av 30 årene begge to, men var begge sist i søskenflokken.

Min manns søsken har vi ikke så mye kontakt med. Min søster har vi hatt mye og god kontakt med, men nå har de flyttet. Ikke så lett å ha ofte kontakt nå.

Vi er nok ikke alene om dette. Men det føles tungt å skulle miste våre foreldre, midt i gledesrusen over å ha fått barn. Og at barna våre ikke får oppleve dem.

Jeg har min bestemor i live ennå faktisk i en alder av 31 år, min søster er 40. Vi har opplevd det som veldig fint å alltid ha kontakt med henne. Hun er faktisk bare 5 år eldre enn min manns far... Det sier jo litt.

Hvordan opplever dere andre her denne vonde tiden, med å miste sine kjære og nære?

[Gjest skjønner ikke helt]

Hvorfor i alle dager bekymre deg om dette hvis det ikke er slik at noen i nær familie er uhelbredelig syke? Mange mennesker er "gamle og syke" på årevis, andre dør alt for unge. Bare dumt å ta alle sorger på forskudd.

Selv døde min far flere år før vi fikk vårt første barn. Selvsagt er det vemodig at ungene mine ikke skal få treffe ham, men det er ikke ting jeg tenker på daglig. Vi hadde nettopp fått tildelt nr 2 da min svigerfar helt uventet døde. Så forholder man seg til sik sorg når den dukker opp og forholder seg ellers til tingenes tilstand slik den faktisk er NÅ.

[limlim]

Jeg kjenner igjen noen av tankene dine slik du beskriver dem, Liana. Selv har vi eldre foreldre og foreldre som bor svært langt borte.

Jeg har opplevd hvordan mine foreldre virkelig fikk være besteforeldre til mine tantebarn da de var friske og sterke, og savner at barna våre ikke får oppleve det samme.

At store deler av familien bor svært langt unna gjør også at jeg savner at de skal få oppleve "verdens vidundre" vokse opp.

Som du funderer jeg på dette innimellom og kjenner at det er et savn. Og de følelsene synes jeg godt jeg kan kjenne på uten at det er noe galt med meg for det.

Hverdagen går sin gang, Vi finner andre venner i miljøet rundt oss som kan gi oss og barnet (snart barna) noe av det de ikke får oppleve fra familien. Det er jeg glad for.

Derfor er jeg ikke enig med deg, "skjønner ikke helt" at det ikke skal være mulig å være litt lei seg, sørge litt over det en ikke har. Så går vi videre med de sorger og tap vi har. Av og til kan vi få kjenne på savnet over det tapte, samtidig som i hvert fall jeg nyter den dagen jeg har.

[trompet]

Vi skulle hjem til min mors hus etter at hun så trist for oss døde i sommer. Mitt lille barnebarn var hennes gullunge nr. 1 og hun var hans Gullmor (selv om hun var hans oldemor)

Det første han sa da vi kom inn var. Gullmor har kjøpt is til meg den ligger i fryseren. Jeg gikk for å se og der lå det

jo is. Etterpå kikket han opp mot himmelen å sa: Gullmor er død... hun ble syk å ville ikke leve lenger. Det er ikke noe vi kan gjøre med det...Nei svarte jeg , det er ikke det. Så kikket han på meg med fortvilelse i øynene og sa : Jeg har jo ikke noen tryllestav heller...

[trompet]

Vi skulle hjem til min mors hus etter at hun så trist for oss døde i sommer. Mitt lille barnebarn var hennes gullunge nr. 1 og hun var hans Gullmor (selv om hun var hans oldemor)

Det første han sa da vi kom inn var. Gullmor har kjøpt is til meg den ligger i fryseren. Jeg gikk for å se og der lå det

jo is. Etterpå kikket han opp mot himmelen å sa: Gullmor er død... hun ble syk å ville ikke leve lenger. Det er ikke noe vi kan gjøre med det...Nei svarte jeg , det er ikke det. Så kikket han på meg med fortvilelse i øynene og sa : Jeg har jo ikke noen tryllestav heller...

Og en veldig klok femåring også , synes jeg da

Mormor

[Jie]

Hvorfor i alle dager bekymre deg om dette hvis det ikke er slik at noen i nær familie er uhelbredelig syke? Mange mennesker er "gamle og syke" på årevis, andre dør alt for unge. Bare dumt å ta alle sorger på forskudd.

Selv døde min far flere år før vi fikk vårt første barn. Selvsagt er det vemodig at ungene mine ikke skal få treffe ham, men det er ikke ting jeg tenker på daglig. Vi hadde nettopp fått tildelt nr 2 da min svigerfar helt uventet døde. Så forholder man seg til sik sorg når den dukker opp og forholder seg ellers til tingenes tilstand slik den faktisk er NÅ.

Hei !!

Kjenner godt de følelsene du her nevner .

Selv var vi i Kina for andre gang i des. 03 for å hente vår andre kjære skatt. Gleden var stor ,...men dagen etter at jeg ble mamma,.. fikk jeg beskjed om at min egen mamma var død.

Her gikk sorg og glede bokstavelig talt hånd i hånd,..men man har ingen garantier her i livet.

Heldigvis har barna bestefar og begge besteforeldre på fars side,..og alle begynner å bli svært gamle.

Vi nyter den tiden vi har sammen med dem.

Trøsten for meg var at mamma gledet seg sammen med oss, og hadde sett bildet av minstejenta.

Sjokket var likevel stort , da min mor var den aller yngste av besteforeldrene,..bare 67 år.

Ikke ta sorgene på forskudd,..det kommer sikkert mange mange fine år ,..og nyyyyt tiden dere er i nå !!!

Klem fra

[Gjest litchi]

Hvorfor i alle dager bekymre deg om dette hvis det ikke er slik at noen i nær familie er uhelbredelig syke? Mange mennesker er "gamle og syke" på årevis, andre dør alt for unge. Bare dumt å ta alle sorger på forskudd.

Selv døde min far flere år før vi fikk vårt første barn. Selvsagt er det vemodig at ungene mine ikke skal få treffe ham, men det er ikke ting jeg tenker på daglig. Vi hadde nettopp fått tildelt nr 2 da min svigerfar helt uventet døde. Så forholder man seg til sik sorg når den dukker opp og forholder seg ellers til tingenes tilstand slik den faktisk er NÅ.

Det er fint for deg at du har det sånn, men at det skal være så uendelig fjernt å tenke seg at ikke alle opplever det på samme måte, skjønner jeg virkelig ikke.

[Gjest skjønner ikke helt]

Det er fint for deg at du har det sånn, men at det skal være så uendelig fjernt å tenke seg at ikke alle opplever det på samme måte, skjønner jeg virkelig ikke.

Selvfølgelig registrerer jeg at folk har det slik, at noen bekymrer seg for alt mulig lenge før bekymringene dukker opp. Men fra å se at folk har det sånn eller slik og til å skjønne vitsen med å ha det slik er det veldig langt. Det er ikke så lett å skjønne hvorfor *du* er surmaget heller, men jeg registrerer det jo likevel.

Men ja, jeg syns det er fælt og unødvendig at folk på en måte avskriver nære familiemedlemmer som fortsatt er i live. Å bli avskrevet på den måten fordi man er gammel og syk kan dessuten være svært sårende, så jeg syns også *det* er verdt å tenke over.

[tenyrg]

Vi skulle hjem til min mors hus etter at hun så trist for oss døde i sommer. Mitt lille barnebarn var hennes gullunge nr. 1 og hun var hans Gullmor (selv om hun var hans oldemor)

Det første han sa da vi kom inn var. Gullmor har kjøpt is til meg den ligger i fryseren. Jeg gikk for å se og der lå det

jo is. Etterpå kikket han opp mot himmelen å sa: Gullmor er død... hun ble syk å ville ikke leve lenger. Det er ikke noe vi kan gjøre med det...Nei svarte jeg , det er ikke det. Så kikket han på meg med fortvilelse i øynene og sa : Jeg har jo ikke noen tryllestav heller...

Hei trompet!

Skulle gjerne stilt deg noen spørsmål. Har du noen mailadresse?

[trompet]

Hei trompet!

Skulle gjerne stilt deg noen spørsmål. Har du noen mailadresse?

Hei tenyrg du kan maile meg på [email protected]

[trk1365380645]

Skjønner godt at du tenker på det. Det er veldig trist å kanskje ikke få dele verdens beste opplevelse med de man er nærmest. Svigerforeldrene mine døde begge ganske unge før vi hentet gullet vårt, og innimellom vet jeg at mannen min tenker på og syns det er trist at de aldri fikk treffe gullet, og at de aldri fikk oppleve at han ble pappa.

Men selv om det er trist, understreker mannen min at det er veldig sjelden han tenker på det. Mest av alt nyter vi tiden med gullet, og setter pris på de tre besteforeldrene gullet har(3 fordi min far er gift igjen.) og alle andre som deler gleden over gullet med oss. Og forhåpentlig vil du også oppleve at det blir lite tid til "grublerier" over sorg og savn. Man har andre mennesker rundt seg som bryr seg om en, i tillegg til at relasjonen mellom meg og min kjære sannsynligvis er blitt enda sterkere gjennom adopsjonsprosessen og det å bli foreldre, og på en måte har opptatt litt av den følelsesmessige plassen foreldrene tidligere har hatt. Hvis du skjønner?!?

[Gjest Enig med skjønner ikke helt!]

Det er fint for deg at du har det sånn, men at det skal være så uendelig fjernt å tenke seg at ikke alle opplever det på samme måte, skjønner jeg virkelig ikke.

Det var et utrolig frekt svar fra en utrolig reflektert person, da!

Å tenke positivt og ikke ta sorgene på forskudd er vel noe av det sunneste et menneske kan gjøre.

Eller har du reflektert deg frem til noe annet?

[Gjest litchi]

Selvfølgelig registrerer jeg at folk har det slik, at noen bekymrer seg for alt mulig lenge før bekymringene dukker opp. Men fra å se at folk har det sånn eller slik og til å skjønne vitsen med å ha det slik er det veldig langt. Det er ikke så lett å skjønne hvorfor *du* er surmaget heller, men jeg registrerer det jo likevel.

Men ja, jeg syns det er fælt og unødvendig at folk på en måte avskriver nære familiemedlemmer som fortsatt er i live. Å bli avskrevet på den måten fordi man er gammel og syk kan dessuten være svært sårende, så jeg syns også *det* er verdt å tenke over.

Du har naturligvis helt rett i at det er ille hvis folk blir avskrevet før de dør, og du har også helt rett i at det beste er å ikke ta sorgene på forskudd. Og jeg ville ikke reagert hvis du hadde skrevet det sånn i det første svaret ditt.

Men når Liana føler som hun gjør, er det antagelig ikke spesielt hyggelig å bli svart med "skjønner ikke hvorfor folk må føle det sånn". Synes det er å avspise folk, og dessuten å ha liten forståelse for at vi er "himla" forskjellige og bærer forskjellige historier med oss. Selv om du registrere både det, og det at jeg var surmaget....

Beklager det, forresten. Det var naturligvis helt unødvendig av meg.

[Gjest litchi]

Det var et utrolig frekt svar fra en utrolig reflektert person, da!

Å tenke positivt og ikke ta sorgene på forskudd er vel noe av det sunneste et menneske kan gjøre.

Eller har du reflektert deg frem til noe annet?

Hei igjen, min kjære venn og største "fan" !