Fremdeles litt leit...

[Gjest trist i dag]

Jeg trodde at etter at jeg var blitt forelder kunne jeg begynne å glede meg på andres vegne når de var gravide. Men slik er det visst ikke...

Har nettopp fått vite at et nært familiemedlem venter barn. Fikk heldigvis vite om det over telefon så jeg klarte å holde "maska". men etterpå kjente jeg meg så trist og begynte å gråte. Klart jeg er sjalu på at hun får oppleve dette, men jeg trodde det skulle vært ferdig bearbeidet nå.

Kjenner og at jeg er redd kommende besteforeldre skal føle annerledes for hennes barn enn mitt som er adoptert.

Jeg ønsker på ingen måte at ting skulle vært annerledes for meg - jeg er kjempeglad i barnet mitt og kan ikke tenke meg hvordan det sulle vært uten det.

Men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle oppleve denne såre følelsen og misunnelsen...

Noen som opplever det samme - og vil det noen gang gi seg?

[avidi]

Det vil gi seg etterhvert, men det kan ta tid. Jeg opplevde i et par år etter at vi var ferdige med adopsjonsprosessen at jeg var misunnelig på de som var gravide.Selv om man har bearbeidet sorgen over ikke å få egne barn ligger den alikevel i underbevistheten og dukker fram når en minst venter det. Prøv å ikke fortrenge føleslsen, men prøv å kjenne etter hva den gjør med deg og hva som gjør at du bli misunnelig. Dette er den beste måten å bearbeide disse følelsene på har jeg lært av egen erfaring.

[Gjest ja og nei]

Hei!

Vi har to adopterte barn og kunne ikke vært mer lykkelige. Vi går med tanke på å adoptere et tredje barn :-)

Misunnelse og tanken på hva "fremtidige" besteforeldre" vil føle kjenner jeg ikke veldig igjen, men i begynnelsen hadde jeg en veldig sår følelse og klarte ikke helt å glede meg på venners/families vegne med det samme en ny "gladmeldig" om graviditet kom. Men, når tanken fikk modnet, så gikk det greit.

I dag er det slik at jeg/vi ikke kan tenke oss noen bedre måte å få barn på enn å adoptere ;-) Hadde ikke vi hatt problemer med å få magebarn, ja da hadde vi ikke fått våre kjære barn... Nå har jeg ingen problemer med å glede meg 100 %, når en venninne ringer og sier hun er gravid. Jeg er så fornøyd med vårt liv som det har utartet seg. Men, sorgen over å ikke få gå gravid og ikke få oppleve å amme kan noen ganger fortsatt ramme meg. Den sorgen tror jeg aldri forsvinner helt for mange av oss. Men, med tiden så blekner den og blir ubetydelig. Dessuten har vi fått så mye som vi ellers ikke ville fått ved å adoptere: ett nytt land, en ny kultur, nye venner og nye måter å se ting på ++++ Å adoptere er en gave. Barna vi får er skatter. Sorgen du opplever nå vil nok så og si forsinne helt.

Lykke til!!!!!!!!

[Gjest prøvet begge deler]

kvalme bekken løsning bekken låsning kramper smerter brystspreng og melkelekarsje er jo ikke noe å lengte etter. Men er jo litt enig at dere som ikke får magebarn ikke får erfart alt dette for det er jo også en erfaring rikere å ha med seg. men ikke noe særlig moro selv om gleden over barnet overstrør dette noe. Men gleden over barnet er det samme om det kommer i fra magen eller annet sted fra.

Så derfor må ingen som adopterer føle seg misslykket over manglende gravitet med alt det som følger med.Og husk at tiden dere venter på barna med telefonen i lomma natt og dag osv osv er jo egentlig glemt akurat som kvalme og dertil uggenhet blir det , Men bekkenløsning/låsning kan invalidisere en i mange år å det glemmer man jo ikke.

[Gjest anonyminette]

Vil bare si at vi har opplevd på kroppen det du frykter. Bestefar til vårt barn på 2,5 år bryr seg ikke om barnet i det hele tatt. Kommer aldri på besøk, spør aldri etter barnet når han ringer, husker aldri på bursdager eller kjøper bursdagsgaver, har ikke framme bilder av barnet (men flusst av de andre - biologiske barnebarn), overser barnet når han treffer det - snakker ikke til det, har holdt barnet 1 gang på fanget i løpet av 1,5 år. Verdens verste bestefar? Har kutta mye av kontakten med han pga dette. Ante at dette kunne skje da vi ventet tildeling. Tror nok at flere har opplevd det samme, men at det ikke blir snakket så mye om fordi det er både leit og sårt. Håper inderlig at dine barn slipper å oppleve det samme som gullet vårt.

[Gjest Out from the deep]

Jeg har jammen begynt å kjenne på slike følelser selv nå. Vi har selv valgt adopsjon fremfor å få egne barn. Grunnen til at jeg føler sjalusi nar andre blir gravide. De popper opp rundt meg nå. Venner som er gravide og kommer seg videre i livet. Vi står på stedet hvil pga den laaange adopsjonsprosessen.

Vi er vel noen av dem som har ventet lengst her inne. Vi har hatt papirene våre i giverlandet i 2 år nå...

Tildeling har vært rett rundt hjørnet i måneder og år nå. Lurer på hvordan dette skal gå til slutt jeg?

Har aldri drømt om å gå gravid, er veldig glad for å slippe. Hadde ikke engang følt meg komfortabel med amming.

Det viktigste for meg er å få et friskt barn og jeg har et inderlig ønske om at vi skal få ei lita jente. Det er liksom min store sorg om vi ikke får det en gang...

[Gjest Aliane]

Vil bare si at vi har opplevd på kroppen det du frykter. Bestefar til vårt barn på 2,5 år bryr seg ikke om barnet i det hele tatt. Kommer aldri på besøk, spør aldri etter barnet når han ringer, husker aldri på bursdager eller kjøper bursdagsgaver, har ikke framme bilder av barnet (men flusst av de andre - biologiske barnebarn), overser barnet når han treffer det - snakker ikke til det, har holdt barnet 1 gang på fanget i løpet av 1,5 år. Verdens verste bestefar? Har kutta mye av kontakten med han pga dette. Ante at dette kunne skje da vi ventet tildeling. Tror nok at flere har opplevd det samme, men at det ikke blir snakket så mye om fordi det er både leit og sårt. Håper inderlig at dine barn slipper å oppleve det samme som gullet vårt.

Høres leit ut, har også opplevd avvisning og rasisme i vår egen familie. Min søster har to mørkhudede barn. Det er ikke veldig populært hos en onkel av oss.

Ungene blir også mobbet på skolen. I fire av fem skoledager har ikke eldstemann turt å gå på skolen pga mobbing. Skolen har satt inn tiltak for å hjelpe. Håper det går bra!

Min søster er helt på felgen pga alt dette. Hun takler disse tingene dårlig. Vi har hjulpet og støttet dem mye. Det fortjener de virkelig.

Fra hvilket land har dere adoptert?

[fei1365380229]

Syns det er flott at du får svar som ikke bare er rosenrøde, men ærlige.

Jeg må bare si at i vår familie er det ingen som føler annerledes for vårt adopterte barn, bortsett fra at hun til tider kanskje kan få litt for mye oppmerksomhet, men så er hun minst også.

Vi har foreløpig ikke opplevd noe rasisme, erting eller lignende. Vennene til storesøsknene diller med henne og syns hun er kjempesøt.

Heldigvis så finnes det både innvandrere og adopterte i alle farger både på skolen og i barnehagen og dette tror jeg er bra.

Ting kan jo selvfølgelig forandre seg og det skal vi være oppmerksomme på, men så lenge alt er bra så gidder vi ikke overfokusere på det.

[Gjest nsa]

Helt ærlig må jeg si at slik kjenner jeg det ikke. Mulig det er jeg som er unormal....

Jeg synes gravide mager er vakre og MÅ ta på de jeg kjenner.

Bortsett fra det priser jeg meg lykkelig over at jeg slipper å gå gjennom morgenkvalme og fødsel.

Før vi fikk vårt første barn var jeg derimot sjalu. Ikke fordi andre var gravide, men fordi de hadde fått barn.

Det eneste som gjør meg sjalu i dag, er det at vi må spare så intenst til disse adopsjonbeløpene, mens min gravide svigerinne får alt gratis....

Forøvrig er vårt barn 100% likestillt med søskenbarna i den øvrige familie, så det hjelper vel på følelsene det også ;o)

[Kathinka]

Jeg har jammen begynt å kjenne på slike følelser selv nå. Vi har selv valgt adopsjon fremfor å få egne barn. Grunnen til at jeg føler sjalusi nar andre blir gravide. De popper opp rundt meg nå. Venner som er gravide og kommer seg videre i livet. Vi står på stedet hvil pga den laaange adopsjonsprosessen.

Vi er vel noen av dem som har ventet lengst her inne. Vi har hatt papirene våre i giverlandet i 2 år nå...

Tildeling har vært rett rundt hjørnet i måneder og år nå. Lurer på hvordan dette skal gå til slutt jeg?

Har aldri drømt om å gå gravid, er veldig glad for å slippe. Hadde ikke engang følt meg komfortabel med amming.

Det viktigste for meg er å få et friskt barn og jeg har et inderlig ønske om at vi skal få ei lita jente. Det er liksom min store sorg om vi ikke får det en gang...

Vil du føle sorg om du ikke får en jente??

Da synes jeg at dere kanskje skulle tenke dere bedre om, for det er jo slett ikke sikkert dere får jente uansett hvor mye dere har gitt uttrykk for at det er det dere ønsker.

Føler med dere i den lange ventetida, men etter så lang tid, kan du da si at du ikke ville bli glad for å få en gutt?!

Synes det er greit at man inni seg kan ønske seg det ene eller det andre kjønn, det er vel like naturlig både i svangerskap og adopsjon, men å sørge for at man ikke får det man ønsker...! Det blir for merkelig for meg.

Har selv to gutter som er egenfødte, og om vi får en gutt til nå når vi adopterer så er jeg kjempeglad for det! Like glad som om vi får en jente.

Klart jeg kan tenke at det å få en jente ville være litt ekstra spesiellt, siden vi har to gutter. Men i neste sekund tenker jeg at en gutt til vil bare være perfekt.

Vi har ikke lagt inn ønske om kjønn, vi får det barnet som er ment for oss!

[fillolin]

Jeg forstår godt hvordan du føler! Selv har jeg ikke fått barn ennå og vet jo ikke hvordan ting vil kjennes ut da, men de jeg har snakket med som har greie på dette, sånn profesjonelt mener jeg, har sagt at en viss følelse av sorg er noe en må regne med lenge og kanskje hele livet. Ikke hele tiden, ikke alltid så sterkt, men fra tid til annen, mer eller mindre. Det blir vel kanskje som en annen sorg over noen en har mistet? For på en måte har vi jo det, selv om vi også får noe som mange andre ikke får! (For innimellom tenker jeg det, enda vi ikke har fått barn(a) ennå, at de som ikke adopterer, de vet ikke hva de går glipp av! Det er jo utrolig sterkt og FINT også da!?!) Personlig tror jeg at noe av denne "såre følelsen", som du så treffende kaller det, også handler om en sorg over det en har måttet gå igjennom, med tidkrevende utredninger/søknadsprosesser, sterke følelser, nedturer, manglende forståelse o.l. Uansett, som flere har sagt, en må vel bare kjenne på det og akseptere sine følelser, men samtidig forsøke å bearbeide dem og gå videre. Menneskelig sett utvikler vi oss jo mer ved å oppleve og bearbeide også vanskelige ting og se livet fra alle dets sider enn ved å seile motstandsløst gjennom det. Jeg er glad for dette forumet og for at folk som deg deler også "tabu"-følelser med oss andre. Selv om noen synes det er uforståelige eller unødvendige følelser. Vi er så forskjellige! De som klarer å ta lettere på ting er heldige, men kanskje går de også glipp av noe...?

Når det gjelder reaksjoner fra familien, er jo det noe en ikke kan styre. Derimot må en forsøke å styre hvordan en forholder seg til det. Går det an å snakke med de det gjelder? Eller må du bare håpe at det går bra? Har det skjedd noe hittil som gjør du bekymrer deg for det? Jeg vet om besteforeldre som bryr seg lite om sine biologiske barnebarn også eller som forskjellsbehandler dem. Det sier jo mest om besteforeldrene, og selv om det er vondt må en "skjerme" seg mot slike mennesker.

Igår var du litt trist - jeg håper det kommer gladere dager snart! Vi er mange...

Klem,

[Gjest Out from the deep]

Vil du føle sorg om du ikke får en jente??

Da synes jeg at dere kanskje skulle tenke dere bedre om, for det er jo slett ikke sikkert dere får jente uansett hvor mye dere har gitt uttrykk for at det er det dere ønsker.

Føler med dere i den lange ventetida, men etter så lang tid, kan du da si at du ikke ville bli glad for å få en gutt?!

Synes det er greit at man inni seg kan ønske seg det ene eller det andre kjønn, det er vel like naturlig både i svangerskap og adopsjon, men å sørge for at man ikke får det man ønsker...! Det blir for merkelig for meg.

Har selv to gutter som er egenfødte, og om vi får en gutt til nå når vi adopterer så er jeg kjempeglad for det! Like glad som om vi får en jente.

Klart jeg kan tenke at det å få en jente ville være litt ekstra spesiellt, siden vi har to gutter. Men i neste sekund tenker jeg at en gutt til vil bare være perfekt.

Vi har ikke lagt inn ønske om kjønn, vi får det barnet som er ment for oss!

Ja, jeg vil føle sorg over det å ikke få jente, jeg ville også føle sorg over ikke å få gutt.

Men jeg er veldig sikker på at jeg får gutt en gang. Etter statistikker å dømme, er det flest gutter som frigis for adopsjon til Norge. Hvis ikke du adopterer fra Kina da. Vi ville gjerne adoptert fra Kina, men var for unge den gang vi begynte. Aldersgrensen var 35.

Hvor skal du adoptere fra da?

[nanchang]

og si at nok er nok. Nå har jeg hatt nok mange år med sorg og tristhet over ufrivilig barnløshet - prøverørsgruff, du dumme kropp som svikter meg,håp som brister gang på gang, våkenetter pga av andres graviditeter - nå vil jeg ikke ha det slik lenger! Pakk alt gruffet i en diger sekk, søkk det på havets botn der det hører hjemme, og se framover - jeg er allerede usynlig gravid, jippi! Jeg skal bli mamma på den andre måten, det er det som meninga med det hele!!

Slik var det for meg i hvertfall, og for en stas det var endelig å kunne føle glede over andres voksende mager. Slik er det fortsatt, nå har jeg i mange år vært to-barnsmamma til to skjønne unger, adoptert fra Kina. Ferdig forever med sutring over infertil kropp.

[meimei]

og si at nok er nok. Nå har jeg hatt nok mange år med sorg og tristhet over ufrivilig barnløshet - prøverørsgruff, du dumme kropp som svikter meg,håp som brister gang på gang, våkenetter pga av andres graviditeter - nå vil jeg ikke ha det slik lenger! Pakk alt gruffet i en diger sekk, søkk det på havets botn der det hører hjemme, og se framover - jeg er allerede usynlig gravid, jippi! Jeg skal bli mamma på den andre måten, det er det som meninga med det hele!!

Slik var det for meg i hvertfall, og for en stas det var endelig å kunne føle glede over andres voksende mager. Slik er det fortsatt, nå har jeg i mange år vært to-barnsmamma til to skjønne unger, adoptert fra Kina. Ferdig forever med sutring over infertil kropp.

Er helt enig med deg.

En får selv sette en grense for hvor lenge en skal dyrke sine sorger og nederlag. Man kan selvfølgelig ikke bruker resten av livet på å gruble over de opplevelsene en ikke fikk - det må vel være selve oppskriften på å gjøre seg selv ulykkelig. Tror de som klarer å legge bak seg de mindre gode erfaringene og ta med seg videre alt det gode er de som kan få et godt liv. Og for egen del er ikke det vanskelig i det hele tatt. Med tre flotte døtre blir alt annet jeg har opplevd bare småtteri!

Så jeg sier som deg Nanchang, finn frem den svarte sekken og senk den på havets bunn!

[Gjest bulgogi]

Jeg forstår godt hvordan du føler! Selv har jeg ikke fått barn ennå og vet jo ikke hvordan ting vil kjennes ut da, men de jeg har snakket med som har greie på dette, sånn profesjonelt mener jeg, har sagt at en viss følelse av sorg er noe en må regne med lenge og kanskje hele livet. Ikke hele tiden, ikke alltid så sterkt, men fra tid til annen, mer eller mindre. Det blir vel kanskje som en annen sorg over noen en har mistet? For på en måte har vi jo det, selv om vi også får noe som mange andre ikke får! (For innimellom tenker jeg det, enda vi ikke har fått barn(a) ennå, at de som ikke adopterer, de vet ikke hva de går glipp av! Det er jo utrolig sterkt og FINT også da!?!) Personlig tror jeg at noe av denne "såre følelsen", som du så treffende kaller det, også handler om en sorg over det en har måttet gå igjennom, med tidkrevende utredninger/søknadsprosesser, sterke følelser, nedturer, manglende forståelse o.l. Uansett, som flere har sagt, en må vel bare kjenne på det og akseptere sine følelser, men samtidig forsøke å bearbeide dem og gå videre. Menneskelig sett utvikler vi oss jo mer ved å oppleve og bearbeide også vanskelige ting og se livet fra alle dets sider enn ved å seile motstandsløst gjennom det. Jeg er glad for dette forumet og for at folk som deg deler også "tabu"-følelser med oss andre. Selv om noen synes det er uforståelige eller unødvendige følelser. Vi er så forskjellige! De som klarer å ta lettere på ting er heldige, men kanskje går de også glipp av noe...?

Når det gjelder reaksjoner fra familien, er jo det noe en ikke kan styre. Derimot må en forsøke å styre hvordan en forholder seg til det. Går det an å snakke med de det gjelder? Eller må du bare håpe at det går bra? Har det skjedd noe hittil som gjør du bekymrer deg for det? Jeg vet om besteforeldre som bryr seg lite om sine biologiske barnebarn også eller som forskjellsbehandler dem. Det sier jo mest om besteforeldrene, og selv om det er vondt må en "skjerme" seg mot slike mennesker.

Igår var du litt trist - jeg håper det kommer gladere dager snart! Vi er mange...

Klem,

Det er godt vi lar oss provosere av ulike ting. Jeg lot meg provosere over de profesjonelle du har snakket med som sier at du må forvente å sørge resten av livet over at du ikke har født dine barn!!! (Ja da, jeg vet jeg satte det på spissen....)

Jeg sier som i Hakkebakkeskogen: For noe sludder!!!! Jeg har to adoptivbarn, og jeg tenker aldri over at de er adopterte. De er mine barn, og sånn er det. De kom til meg og mannen min på en litt mer kronglete måte enn de fleste barn kommer til sine familier på, men det er sånn vi får barn i vår familie. Hvis jeg hadde fått barn på "den vanlige måten" hadde jeg jo fått noen andre barn, men det er jo helt umulig, for det var meningen at jeg skulle bli mamma til mine to skjønninger fra Korea!! Jeg ble trist og sjalu og hele spetakkelet når noen ble gravide tidligere, men dette har jeg lagt bak meg for lenge siden. Livet går da virkelig videre!! Disse såkalt profesjonelle gjør meg rasende. Det er deres egne fordommer som gjør at de tror at vi adoptivforeldre ikke er foreldre "på ordentlig". Vis meg dokumentasjon på at adoptivforeldre ikke føler like sterkt for sin barn som de som har "laget dem selv".

Dette ble et innlegg skrevet i affekt, så jeg har sikkert provosert noen, men profesjonelle som liksom vet bedre enn meg hva jeg sørger over eller ikke gir jeg ikke fem flate øre for.

PS . Jeg er selv en av de såkalt profesjonelle selv om dette innlegget sikkert ikke bærer synderlig preg av det. Noen ganger er mine kolleger langt ute å kjøre.

[snø]

Det er godt vi lar oss provosere av ulike ting. Jeg lot meg provosere over de profesjonelle du har snakket med som sier at du må forvente å sørge resten av livet over at du ikke har født dine barn!!! (Ja da, jeg vet jeg satte det på spissen....)

Jeg sier som i Hakkebakkeskogen: For noe sludder!!!! Jeg har to adoptivbarn, og jeg tenker aldri over at de er adopterte. De er mine barn, og sånn er det. De kom til meg og mannen min på en litt mer kronglete måte enn de fleste barn kommer til sine familier på, men det er sånn vi får barn i vår familie. Hvis jeg hadde fått barn på "den vanlige måten" hadde jeg jo fått noen andre barn, men det er jo helt umulig, for det var meningen at jeg skulle bli mamma til mine to skjønninger fra Korea!! Jeg ble trist og sjalu og hele spetakkelet når noen ble gravide tidligere, men dette har jeg lagt bak meg for lenge siden. Livet går da virkelig videre!! Disse såkalt profesjonelle gjør meg rasende. Det er deres egne fordommer som gjør at de tror at vi adoptivforeldre ikke er foreldre "på ordentlig". Vis meg dokumentasjon på at adoptivforeldre ikke føler like sterkt for sin barn som de som har "laget dem selv".

Dette ble et innlegg skrevet i affekt, så jeg har sikkert provosert noen, men profesjonelle som liksom vet bedre enn meg hva jeg sørger over eller ikke gir jeg ikke fem flate øre for.

PS . Jeg er selv en av de såkalt profesjonelle selv om dette innlegget sikkert ikke bærer synderlig preg av det. Noen ganger er mine kolleger langt ute å kjøre.

Enig med deg, bulogi!

Jeg vil også ha meg frabedt at noen skal tenke at jeg sørger, fordi jeg ikke kan få biologiske barn. For meg blir det en nedgradering av mine følelser for min datter, og

det provoserer meg at noen med viten og vilje kan påstå at det er naturlig å sørge over barn man ikke fikk, og at det er en sorg som skal følge en hele livet. Mulig at noen vil oppleve det slik, men jeg håper og tror at det blir helt feil for det store flertall av oss adoptivforeldre!

Jo, jeg gråt mine modige tårer da jeg oppdaget at jeg var steril. Prøverørsforsøkene var et sant helvete. Og det var en lettelse å sette strek og velge adopsjon. Jeg gråt mine modige tårer (alene) da svigerinnen min fikk barn. Men alt dette var før vi fikk Bella.

NÅ priser jeg meg lykkelig over at ting gikk som de gikk - hvis ikke hadde vi aldri fått bli foreldre til Bella. Da hadde vi jo selvfølgelig fått et annet barn vi hadde elsket like høyt. Men det orker jeg ikke å tenke på nå, nå er jeg bare så fantastisk glad for at vi fikk det barnet vi fikk.

Og jeg kan faktisk si med hånden på hjertet at om noen hadde gitt meg valget mellom å føde eller adoptere mitt neste barn, så hadde jeg valgt å adoptere uten å tvile så mye som et sekund.

Ja, jeg går glipp av babyen i magen, ja jeg går glipp av amming. Og nei, vi får ikke et barn som er halvparten meg, halvparten min mann.

Men adopsjonen gir meg ting som mange ganger veier opp det tapet jeg lider, og for meg finnes det nå bare en måte å bli mamma på - ved adopsjon.

Så jeg blir også kraftig provosert over at noen tydeligvis mener at vi som ikke får føde for alltid vil ha et savn, en sorg. For det er IKKE tilfelle! Vi får våre barn, om enn på en annen måte enn normalen. Og de er våre på alle måter.

Som sagt, jeg sier ikke noe på at noen som adopterer fremdeles sørger over barnet de ikke fikk ha i magen. Eller kanskje snarere over å ikke få oppleve det å ha et barn i magen. Selv om jeg nok mener at Nanchang har rett i at den sorgen bør en kvitte seg med, ikke minst for sin egen del.

Men at fagfolk i fullt alvor mener at det er naturlig å sørge hele livet over å ikke kunne bli gravid... Slike holdninger ønsker jeg ikke at våre barn skal måtte forholde seg til :-(

Beste hilsen fra

[Gjest forstår ikke dette jeg....]

Jeg forstår virkelig ikke hvordan det kan gå an å føle sorg over å ikke kunne gå gravid etter at du har adoptert barnet ditt ?? Hva sier egentlig det om dine tanker for adoptivbarnet ??

Jeg følte som deg et savn og var lei meg for at vi ikke kunne bli gravid MENS VI DREV PÅ SOM VÆRST MED HORMONER ol.

Da vi bestemte oss for å gå for adopsjon, ble det gradvis snudd til glede og forventning over å skulle FÅ BARN. Måten er jo ikke viktig, kjære deg !

Da vi hentet vår lille skatt var all frustrasjon og sorg over manglene bio. barn borte, og det er jeg 100 % sikker på vil aldri komme tilbake heller.

Vi fikk det barnet som var tiltenkt oss, og jeg må ærlig talt si at jeg synes synd på deg (og på barnet ditt) at du ikke klarer å se det slik.

[kinaputten]

Vi er alle forskjellige heldigvis! Selv la vi alle disse fölelsene bak oss når avgjörelsen om adopsjon var tatt. Idag er jeg lykkelig over det valget vi har tatt. Er glad for å slippe flere hormonbehandlinger og pröverörsforsök. Glad for å slippe kvalme og bekkenlösning. Har en venninne og to kollegaer som går gravide og ikke om jeg misunner dem alle plagene. Det viktigste for meg er ikke å oppleve et svangerskap, men å väre tilstede for barnet mitt resten av livet. Egenfödt eller adoptert, like fullt er det vårt lille vidunder! Selvfölgelig er det vondt når barnet ikke blir akseptert av besteforeldre eller andre familiemedlemmer, men jeg håper det er i et fåtall tilfeller. Men som sagt er vi alle forskjellige og det er sikkert ikke lett å bare legge slike fölelser bak seg.

Håper du söker hjelp, trist i dag, slik at du fullt og helt kan glede deg over det lille vidunderet som skal väre ditt barn resten av livet!

Lykke til!

Klem fra

[Fane]

Jeg forstår virkelig ikke hvordan det kan gå an å føle sorg over å ikke kunne gå gravid etter at du har adoptert barnet ditt ?? Hva sier egentlig det om dine tanker for adoptivbarnet ??

Jeg følte som deg et savn og var lei meg for at vi ikke kunne bli gravid MENS VI DREV PÅ SOM VÆRST MED HORMONER ol.

Da vi bestemte oss for å gå for adopsjon, ble det gradvis snudd til glede og forventning over å skulle FÅ BARN. Måten er jo ikke viktig, kjære deg !

Da vi hentet vår lille skatt var all frustrasjon og sorg over manglene bio. barn borte, og det er jeg 100 % sikker på vil aldri komme tilbake heller.

Vi fikk det barnet som var tiltenkt oss, og jeg må ærlig talt si at jeg synes synd på deg (og på barnet ditt) at du ikke klarer å se det slik.

Hun sier at hun ikke ville hatt det annerledes og er glad i adoptivbarnet sitt. Hun sier også at hun er overassket selv over at hun fremdeles hadde slike følelser!

Jeg forstår at det går an å føle det slik!

[Gjest litchi]

Svigerinnen min er gravid for tiden. Svigerfamilien min forholder seg helt annerledes til henne, enn til oss som skal adoptere, enda vi har "termin" omtrent samtidig. Det synes jeg er vanskelig og sårt, og lurer på om det kommer til å forstette sånn når barnet vårt er kommet, også.

Jeg vet at adopsjon i utgangspunktet føles veldig fremmed for min manns familie, men håper det ordner seg når barnet vårt er hentet hjem !

Jeg synes generelt det er "hardt" å være mamma. Har tusen store og små bekymringer for barnet mitt, og for det barnet som skal komme. Sånn sett vet jeg at det ville blitt enklere med et egenfødt barn. Og det er jeg sant og si litt misunnelig på svigerinnen min for - for at hun slippet denne bekymringen.

Men ellers blir jeg ikke trist lenger, når jeg hører om gravide rundt meg. Heldigvis, for det er ingen god følelse. Men det er ikke så farlig å ha den, heller. Bare la den være der, ta den på alvor, så slutter den å "rope" til deg. Tror fortrengning av følelser er det verste man kan holde på med. Da får man aldri jobbet seg gjennom.