Fremdeles litt leit...

[trompet]

Vil bare si at vi har opplevd på kroppen det du frykter. Bestefar til vårt barn på 2,5 år bryr seg ikke om barnet i det hele tatt. Kommer aldri på besøk, spør aldri etter barnet når han ringer, husker aldri på bursdager eller kjøper bursdagsgaver, har ikke framme bilder av barnet (men flusst av de andre - biologiske barnebarn), overser barnet når han treffer det - snakker ikke til det, har holdt barnet 1 gang på fanget i løpet av 1,5 år. Verdens verste bestefar? Har kutta mye av kontakten med han pga dette. Ante at dette kunne skje da vi ventet tildeling. Tror nok at flere har opplevd det samme, men at det ikke blir snakket så mye om fordi det er både leit og sårt. Håper inderlig at dine barn slipper å oppleve det samme som gullet vårt.

Siden jeg har fem barn så har jeg jo en del erfaring ang, familien som alltid har sett på alle fem som likeverdige. Men min adopterte sønn forsøkte selv da han ikke fikk det som han ville å bruke adopsjonen mot meg, "Du er ikke mora mi så jeg gjør som jeg vil!" sa tenåringen.

Jeg ble så eitrande sint og BRØLTE til ham "Hvis ikke jeg er mora di hva i allverden gjør du her da????!!!!

Han ble så paff at det syntes lang vei at han skjønte at han hadde gått over streken. Og hærlig som han er så har det gitt ham enda et bevis på at mamma det er meg. Verre er det med en av de biologiske som utbrøt i en lignende episode. "Jeg skulle ønske at jeg var adoptert, for da hadde jeg sikkert fått alt jeg pekte på!"

Hva nå h*n mente med det? Mine barn er like forskjellige som de er like. bortsjemte ? Ja men med måte. Grensene er like for alle `.

[Gjest alegre]

Den eneste sorgen jeg føler nå etter å ha adoptert to barn, er på vegne av de biologiske foreldrene. DEM er det faktisk synd på ettersom de ikke får oppleve den lykken JEG får oppleve hver dag: nemlig å få være mamma til de beste barna i verden.

Før vi hadde fått vårt første barn hendte det jeg tenkte i mitt stille sinn "Vi kan jo kanskje prøve å få et biologisk barn senere.", men det er en tanke jeg ikke tenker nå. Snarere tvert i mot: dersom vi en gang skal bli trebarnsforeldre så kan det bare være på en måte; ved å adoptere.

...og det skal visstnok være Freud som har uttalt at vi kvinner vil alltid bære på en sorg dersom vi ikke har opplevd det å gå gravide... eller tar jeg helt feil???

[fei1365380229]

Den eneste sorgen jeg føler nå etter å ha adoptert to barn, er på vegne av de biologiske foreldrene. DEM er det faktisk synd på ettersom de ikke får oppleve den lykken JEG får oppleve hver dag: nemlig å få være mamma til de beste barna i verden.

Før vi hadde fått vårt første barn hendte det jeg tenkte i mitt stille sinn "Vi kan jo kanskje prøve å få et biologisk barn senere.", men det er en tanke jeg ikke tenker nå. Snarere tvert i mot: dersom vi en gang skal bli trebarnsforeldre så kan det bare være på en måte; ved å adoptere.

...og det skal visstnok være Freud som har uttalt at vi kvinner vil alltid bære på en sorg dersom vi ikke har opplevd det å gå gravide... eller tar jeg helt feil???

Jeg har opplevd begge deler og kan skrive under på at det ikke er noe å trakte etter å gå gravid, men kjenner selvfølgelig mange som syns det er stort.

Kvalm i 5 mnd, spydde som en gris, gikk opp 25 kg, fikk strekkmerker, kjempetrøtt,masse vann i kroppen, anemi, svangerskapsforgiftning, Jeg så rett og slett ut som en tønne med bein og armer, og jeg som syns mange gravide er så flotte, men ikke jeg nei!

For ikke å snakke om grusomme fødsler, ikke syns jeg det var veldig gøy å amme heller -en unge som skulle ha mat hver time/halvannen. Men ungene er flotte altså :-).

Vår yngste som er fra Kina er akkurat like flott.

Jeg har aldri opplevd å ikke kunne få egenfødte barn så jeg skal ikke si noe om det, men vi skulle egentlig adoptere nr. 3, men så hadde vi ikke råd, derfor ble det nr. 4 og vi har selvfølgelig aldri angret på at nr. 3 kom fra magen heller.

[ahg]

At noen føler slik du gjør, og noen føler det annerledes, det er vel ganske naturlig. Vi er alle forskjellige.

Jeg er av den oppfatning at tilsynelatende motstridende følelser godt kan eksistere side om side. Du elsker barnet ditt _og_ du har sorg over at du ikke har opplevd å gå gravid. Det ene utelukker ikke det andre. Dvs du elsker ikke barnet ditt mindre selv om du også har en sorg. Slik ser i hvert fall jeg det.

Følelser har kommet temmelig overraskende på meg også enkelte ganger. Jeg kjenner igjen det med å reagere på noe jeg trodde jeg hadde bearbeidet. Selv har jeg best erfaring med å akseptere følelsene. Jeg lar meg selv føle dem, og sier til meg selv at jeg har _lov_ til å ha disse følelsene (selv om andre har en annen oppfatning), at jeg har en _grunn_ til å ha dem (selv om den kanskje ikke er 'politisk korrekt'), og at jeg velger å vise forståelse for meg selv. Denne selvaksepten tror jeg er viktig for å kunne gi slipp på følelsene senere. Følelser har behov for å bli følt, og for å bli akseptert. Det er i grunnen alt de trenger. Så avtar de naturlig i styrke etterpå.

Når følelsesbølgen har begynt å avta, er man bedre i stand til å ta inn nye/andre tanker. Da kan man feks godsnakke litt med seg selv og minne seg selv om alle de positive faktorene som _også_ er til stede. Og så kan man velge å holde fokus på _det_.

Kan det være at noe av sårheten og sjalusien har å gjøre med den favoriseringen du frykter fra de kommende besteforeldrene? Har du tidligere opplevd at andre har blitt favorisert framfor _deg_? Følelser er rare og sammensatte greier, noen ganger kan ting blandes ordentlig sammen.

Hvis de vonde følelsene vedvarer, ville jeg oppmuntre deg til å søke profesjonell hjelp. Det kan gjøre veldig godt å få uttrykke alt du tenker og føler hos en person som er hundre prosent til stede for deg.

Håper alt ordner seg til det beste både følelsesmessig og når det gjelder de kommende besteforeldrene.

[fillolin]

Enig med deg, bulogi!

Jeg vil også ha meg frabedt at noen skal tenke at jeg sørger, fordi jeg ikke kan få biologiske barn. For meg blir det en nedgradering av mine følelser for min datter, og

det provoserer meg at noen med viten og vilje kan påstå at det er naturlig å sørge over barn man ikke fikk, og at det er en sorg som skal følge en hele livet. Mulig at noen vil oppleve det slik, men jeg håper og tror at det blir helt feil for det store flertall av oss adoptivforeldre!

Jo, jeg gråt mine modige tårer da jeg oppdaget at jeg var steril. Prøverørsforsøkene var et sant helvete. Og det var en lettelse å sette strek og velge adopsjon. Jeg gråt mine modige tårer (alene) da svigerinnen min fikk barn. Men alt dette var før vi fikk Bella.

NÅ priser jeg meg lykkelig over at ting gikk som de gikk - hvis ikke hadde vi aldri fått bli foreldre til Bella. Da hadde vi jo selvfølgelig fått et annet barn vi hadde elsket like høyt. Men det orker jeg ikke å tenke på nå, nå er jeg bare så fantastisk glad for at vi fikk det barnet vi fikk.

Og jeg kan faktisk si med hånden på hjertet at om noen hadde gitt meg valget mellom å føde eller adoptere mitt neste barn, så hadde jeg valgt å adoptere uten å tvile så mye som et sekund.

Ja, jeg går glipp av babyen i magen, ja jeg går glipp av amming. Og nei, vi får ikke et barn som er halvparten meg, halvparten min mann.

Men adopsjonen gir meg ting som mange ganger veier opp det tapet jeg lider, og for meg finnes det nå bare en måte å bli mamma på - ved adopsjon.

Så jeg blir også kraftig provosert over at noen tydeligvis mener at vi som ikke får føde for alltid vil ha et savn, en sorg. For det er IKKE tilfelle! Vi får våre barn, om enn på en annen måte enn normalen. Og de er våre på alle måter.

Som sagt, jeg sier ikke noe på at noen som adopterer fremdeles sørger over barnet de ikke fikk ha i magen. Eller kanskje snarere over å ikke få oppleve det å ha et barn i magen. Selv om jeg nok mener at Nanchang har rett i at den sorgen bør en kvitte seg med, ikke minst for sin egen del.

Men at fagfolk i fullt alvor mener at det er naturlig å sørge hele livet over å ikke kunne bli gravid... Slike holdninger ønsker jeg ikke at våre barn skal måtte forholde seg til :-(

Beste hilsen fra

Jeg har ikke lyst til at dette skal bli en "hard" debatt fordi det først og fremst handlet om å støtte en person som var lei seg, og vet heller ikke om jeg klarer å formulere meg riktig,men jeg prøver likevel fordi jeg synes dette er viktig. Så vær overbærende...

For meg blir svarene deres et bevis på det jeg skrev i innlegget mitt: Vi er så forskjellige! Og det er bra! Men det dere opplever som kritikk og nedgradering av deres følelser for barna deres, oppfatter jeg som god trøst. Jeg tror, som AHG, at følelser må aksepteres (selv om det selvfølgelig ikke betyr at en skal grave seg ned i dem!). At en profesjonell aksepterer min følelse av sorg og sier at "ja, sånn er det, dette må du kanskje leve med, men det er greit og det går greit" - det opplever jeg som støtte. Det betyr jo ikke at man ikke er glad i de barna man har! På samme måte ville vi sikkert reagere forskjellig på å miste et levende barn eller en ektefelle eller andre som står oss nær.Men uansett, om vi sørget resten av livet, mer eller mindre, over et barn som døde, så betydde vel ikke det at vi ikke elsket de barna som levde?

Vi har mye felles vi her på DOL, men vi takler sikkert det vi opplever på veldig mange ulike måter likevel. Er ikke det greit? Igjen - jeg ønsker ikke å provosere noen, men jeg synes dette er viktig og interessant. Jeg synes også at det ofte er et skille mellom ulike livsinnstillinger her på DOL, på samme måte som i denne tråden. Og det engasjerer jo mange! At de profesjonelle er uenige er jo ikke akkurat noen bombe (jfr. atferdsanalyse vs. psykoanalyse...), men hvordan kan VI lære av og hjelpe hverandre?

[Gjest litchi]

At noen føler slik du gjør, og noen føler det annerledes, det er vel ganske naturlig. Vi er alle forskjellige.

Jeg er av den oppfatning at tilsynelatende motstridende følelser godt kan eksistere side om side. Du elsker barnet ditt _og_ du har sorg over at du ikke har opplevd å gå gravid. Det ene utelukker ikke det andre. Dvs du elsker ikke barnet ditt mindre selv om du også har en sorg. Slik ser i hvert fall jeg det.

Følelser har kommet temmelig overraskende på meg også enkelte ganger. Jeg kjenner igjen det med å reagere på noe jeg trodde jeg hadde bearbeidet. Selv har jeg best erfaring med å akseptere følelsene. Jeg lar meg selv føle dem, og sier til meg selv at jeg har _lov_ til å ha disse følelsene (selv om andre har en annen oppfatning), at jeg har en _grunn_ til å ha dem (selv om den kanskje ikke er 'politisk korrekt'), og at jeg velger å vise forståelse for meg selv. Denne selvaksepten tror jeg er viktig for å kunne gi slipp på følelsene senere. Følelser har behov for å bli følt, og for å bli akseptert. Det er i grunnen alt de trenger. Så avtar de naturlig i styrke etterpå.

Når følelsesbølgen har begynt å avta, er man bedre i stand til å ta inn nye/andre tanker. Da kan man feks godsnakke litt med seg selv og minne seg selv om alle de positive faktorene som _også_ er til stede. Og så kan man velge å holde fokus på _det_.

Kan det være at noe av sårheten og sjalusien har å gjøre med den favoriseringen du frykter fra de kommende besteforeldrene? Har du tidligere opplevd at andre har blitt favorisert framfor _deg_? Følelser er rare og sammensatte greier, noen ganger kan ting blandes ordentlig sammen.

Hvis de vonde følelsene vedvarer, ville jeg oppmuntre deg til å søke profesjonell hjelp. Det kan gjøre veldig godt å få uttrykke alt du tenker og føler hos en person som er hundre prosent til stede for deg.

Håper alt ordner seg til det beste både følelsesmessig og når det gjelder de kommende besteforeldrene.

Du skriver så bra, ahg ! Det kunne vært meg som hadde skrevet dette svaret, hvis jeg hadde klart å formulere meg så bra, og vært så klar i hodet mitt

Veldig enig i det du skriver !

[ahg]

Du skriver så bra, ahg ! Det kunne vært meg som hadde skrevet dette svaret, hvis jeg hadde klart å formulere meg så bra, og vært så klar i hodet mitt

Veldig enig i det du skriver !

Tusen takk, litchi :-)

[snø]

Jeg har ikke lyst til at dette skal bli en "hard" debatt fordi det først og fremst handlet om å støtte en person som var lei seg, og vet heller ikke om jeg klarer å formulere meg riktig,men jeg prøver likevel fordi jeg synes dette er viktig. Så vær overbærende...

For meg blir svarene deres et bevis på det jeg skrev i innlegget mitt: Vi er så forskjellige! Og det er bra! Men det dere opplever som kritikk og nedgradering av deres følelser for barna deres, oppfatter jeg som god trøst. Jeg tror, som AHG, at følelser må aksepteres (selv om det selvfølgelig ikke betyr at en skal grave seg ned i dem!). At en profesjonell aksepterer min følelse av sorg og sier at "ja, sånn er det, dette må du kanskje leve med, men det er greit og det går greit" - det opplever jeg som støtte. Det betyr jo ikke at man ikke er glad i de barna man har! På samme måte ville vi sikkert reagere forskjellig på å miste et levende barn eller en ektefelle eller andre som står oss nær.Men uansett, om vi sørget resten av livet, mer eller mindre, over et barn som døde, så betydde vel ikke det at vi ikke elsket de barna som levde?

Vi har mye felles vi her på DOL, men vi takler sikkert det vi opplever på veldig mange ulike måter likevel. Er ikke det greit? Igjen - jeg ønsker ikke å provosere noen, men jeg synes dette er viktig og interessant. Jeg synes også at det ofte er et skille mellom ulike livsinnstillinger her på DOL, på samme måte som i denne tråden. Og det engasjerer jo mange! At de profesjonelle er uenige er jo ikke akkurat noen bombe (jfr. atferdsanalyse vs. psykoanalyse...), men hvordan kan VI lære av og hjelpe hverandre?

Joda, jeg er enig i at vi alle er forskjellige :-) Og jeg forsøkte (men lyktes tydelivis ikke helt...) å si i innlegget mitt at jeg aksepterer at noen sørger over det barnet man ikke fikk føde. Og selvfølgelig - har man til og med vært gravid, og mistet, så sørger man! Og selvfølgelig, man elsker ikke de barna man får minde for det. Selv om det jo er noen barn som opplever at foreldrenes glede over barna de har, drukner i sorgen over de det de har mistet.

Og ja, jeg kan akseptere, en ikke helt forstå, at man kan sørge over barnet man ikke klarer å lage. Og jeg kan også forstå at det er en trøst for dem som føler slik at fagpersoner sier at det er naturlig å søre, og at den sorgen kan vare livet ut. Det er selvfølgelig godt å få aksept for følelsene sine :-)

Imidlertid synes jeg at det er litt feil å takle slike vonde følelser med å si at sånn er det, det må jeg leve med. Og som du sikkert forstår så reagerer jeg på at disse følelsene "vanliggjøres". Jeg isforstod kanskje innlegget ditt, men jeg oppfattet det litt som om disse profesjonelle oppfattet det som normalen å føle sånn. Det var DET som provoserte meg. Ikke det at _noen_ føler slik :-)

Det er mye i livet som ikke blir som man hadde tenkt. Og livet kan bli usigelig trist om man ikke klarer å justere forventningene til realitetene. Og akseptere at det man fikk er noe helt annet enn det man drømte om - men samtidig like fantastisk på sin egen måte. Det være seg mann, barn, karriere osv :-)

Beste hilsen fra

[laban]

Den eneste sorgen jeg føler nå etter å ha adoptert to barn, er på vegne av de biologiske foreldrene. DEM er det faktisk synd på ettersom de ikke får oppleve den lykken JEG får oppleve hver dag: nemlig å få være mamma til de beste barna i verden.

Før vi hadde fått vårt første barn hendte det jeg tenkte i mitt stille sinn "Vi kan jo kanskje prøve å få et biologisk barn senere.", men det er en tanke jeg ikke tenker nå. Snarere tvert i mot: dersom vi en gang skal bli trebarnsforeldre så kan det bare være på en måte; ved å adoptere.

...og det skal visstnok være Freud som har uttalt at vi kvinner vil alltid bære på en sorg dersom vi ikke har opplevd det å gå gravide... eller tar jeg helt feil???

Det er muligens Freud, jeg vet ikke. Det var vel han som forklarte mange typisk kvinnelige problemer som "penismisunnelse" også?

Men jeg er _helt_ sikker på at det er en mann.

[grot]

Skjønner godt at det er mange motstridende følelser i deg for tida. Det kan ikke være godt å bære en skuffelse over ikke å ha fått egenfødte barn når man stadig opplever store mager rundt seg. Du er ennå også tidlig i prosessen og vet kanskje ikke helt hva som venter deg i enden.... Dette er jo bare helt normalt.

Men bare vent til du har fått barnet ditt i armene. Du vil aldri være i tvil om at det var dette barnet som var ment for deg og løvemamma`n våkner nok opp i deg med en gang. Du vil ønske å kunne beskytte dette barnet mot alt vondt som finnes her i verden, slik som enhver mor gjør det:-) Man er ikke garantert noen solskinnshistorie om man adopterer, men det er man da heller ikke om man føder sine barn selv..

Det er noen måneder siden vi oppdaget at vår adopterte gutt skal bli storebror til en egenfødt. Jeg hadde også mange rare tanker i begynnelsen kan jeg love deg. Men de var kanskje motsatt av dine. Tankene mine kretset rundt det om jeg kunne bli like glad i dette barnet som jeg er i det jeg allerede har. Det føltes helt umulig at noen skulle bli likeverdig, at jeg skulle føle den samme "forelskelsen" for dette voksende frøet i magen. I dag skjønner jeg at dette er naturlige tanker å ha når det nærmer seg tiden for at man skal få barn nr 2. At disse følelsene for meg skulle dreie seg om et barn som kom fra magen tror jeg sier noe om hvor likeverdige de blir barna våre, om de er adopterte eller kommer fra magen. Jeg hadde nok hatt de samme følelsene å stri med om nr 2 var adoptert også, rett og slett fordi jeg elsker gutten vår over alt på denne jord.

Ingen opplevelse kan bli sterkere enn den vi har hatt som resulterte i vår flotte sønn. Ikke noe barn kan bli mer "vårt" enn det han er heller.

Jeg tror ikke du kommer til å misunne noen her i verden når du har fått barnet ditt. Du blir nok bare like mye myrsnipe du som alle oss andre her inne. Uten å si det høyt så kommer du til å tenke denne tanken temmelig ofte: Så heldige vi var som fikk den aller flotteste, herligste og skjønneste ungen på jord:-)

[grot]

Skjønner godt at det er mange motstridende følelser i deg for tida. Det kan ikke være godt å bære en skuffelse over ikke å ha fått egenfødte barn når man stadig opplever store mager rundt seg. Du er ennå også tidlig i prosessen og vet kanskje ikke helt hva som venter deg i enden.... Dette er jo bare helt normalt.

Men bare vent til du har fått barnet ditt i armene. Du vil aldri være i tvil om at det var dette barnet som var ment for deg og løvemamma`n våkner nok opp i deg med en gang. Du vil ønske å kunne beskytte dette barnet mot alt vondt som finnes her i verden, slik som enhver mor gjør det:-) Man er ikke garantert noen solskinnshistorie om man adopterer, men det er man da heller ikke om man føder sine barn selv..

Det er noen måneder siden vi oppdaget at vår adopterte gutt skal bli storebror til en egenfødt. Jeg hadde også mange rare tanker i begynnelsen kan jeg love deg. Men de var kanskje motsatt av dine. Tankene mine kretset rundt det om jeg kunne bli like glad i dette barnet som jeg er i det jeg allerede har. Det føltes helt umulig at noen skulle bli likeverdig, at jeg skulle føle den samme "forelskelsen" for dette voksende frøet i magen. I dag skjønner jeg at dette er naturlige tanker å ha når det nærmer seg tiden for at man skal få barn nr 2. At disse følelsene for meg skulle dreie seg om et barn som kom fra magen tror jeg sier noe om hvor likeverdige de blir barna våre, om de er adopterte eller kommer fra magen. Jeg hadde nok hatt de samme følelsene å stri med om nr 2 var adoptert også, rett og slett fordi jeg elsker gutten vår over alt på denne jord.

Ingen opplevelse kan bli sterkere enn den vi har hatt som resulterte i vår flotte sønn. Ikke noe barn kan bli mer "vårt" enn det han er heller.

Jeg tror ikke du kommer til å misunne noen her i verden når du har fått barnet ditt. Du blir nok bare like mye myrsnipe du som alle oss andre her inne. Uten å si det høyt så kommer du til å tenke denne tanken temmelig ofte: Så heldige vi var som fikk den aller flotteste, herligste og skjønneste ungen på jord:-)

Beklager "trist i dag". Leste litt fort og trodde du fortsatt var i prosessen, men ser jo nå at du er ferdig med den.

[Melissa]

Skjønner godt at det er mange motstridende følelser i deg for tida. Det kan ikke være godt å bære en skuffelse over ikke å ha fått egenfødte barn når man stadig opplever store mager rundt seg. Du er ennå også tidlig i prosessen og vet kanskje ikke helt hva som venter deg i enden.... Dette er jo bare helt normalt.

Men bare vent til du har fått barnet ditt i armene. Du vil aldri være i tvil om at det var dette barnet som var ment for deg og løvemamma`n våkner nok opp i deg med en gang. Du vil ønske å kunne beskytte dette barnet mot alt vondt som finnes her i verden, slik som enhver mor gjør det:-) Man er ikke garantert noen solskinnshistorie om man adopterer, men det er man da heller ikke om man føder sine barn selv..

Det er noen måneder siden vi oppdaget at vår adopterte gutt skal bli storebror til en egenfødt. Jeg hadde også mange rare tanker i begynnelsen kan jeg love deg. Men de var kanskje motsatt av dine. Tankene mine kretset rundt det om jeg kunne bli like glad i dette barnet som jeg er i det jeg allerede har. Det føltes helt umulig at noen skulle bli likeverdig, at jeg skulle føle den samme "forelskelsen" for dette voksende frøet i magen. I dag skjønner jeg at dette er naturlige tanker å ha når det nærmer seg tiden for at man skal få barn nr 2. At disse følelsene for meg skulle dreie seg om et barn som kom fra magen tror jeg sier noe om hvor likeverdige de blir barna våre, om de er adopterte eller kommer fra magen. Jeg hadde nok hatt de samme følelsene å stri med om nr 2 var adoptert også, rett og slett fordi jeg elsker gutten vår over alt på denne jord.

Ingen opplevelse kan bli sterkere enn den vi har hatt som resulterte i vår flotte sønn. Ikke noe barn kan bli mer "vårt" enn det han er heller.

Jeg tror ikke du kommer til å misunne noen her i verden når du har fått barnet ditt. Du blir nok bare like mye myrsnipe du som alle oss andre her inne. Uten å si det høyt så kommer du til å tenke denne tanken temmelig ofte: Så heldige vi var som fikk den aller flotteste, herligste og skjønneste ungen på jord:-)

Vil bare si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Brukte også lang tid på å fordøye at nestemann kom fra magen, og lurte lenge på om det kunne være mulig å få ett barn som var passet like godt inn i familien vår som gutten vår gjør.

Nå er det få dager til termin, og kloke hoder har lært meg at en har alltid like mye kjærlighet å gi til alle barna, om en har ett eller ti :-)

Lykke til videre, klem fra

[Fane]

Skjønner godt at det er mange motstridende følelser i deg for tida. Det kan ikke være godt å bære en skuffelse over ikke å ha fått egenfødte barn når man stadig opplever store mager rundt seg. Du er ennå også tidlig i prosessen og vet kanskje ikke helt hva som venter deg i enden.... Dette er jo bare helt normalt.

Men bare vent til du har fått barnet ditt i armene. Du vil aldri være i tvil om at det var dette barnet som var ment for deg og løvemamma`n våkner nok opp i deg med en gang. Du vil ønske å kunne beskytte dette barnet mot alt vondt som finnes her i verden, slik som enhver mor gjør det:-) Man er ikke garantert noen solskinnshistorie om man adopterer, men det er man da heller ikke om man føder sine barn selv..

Det er noen måneder siden vi oppdaget at vår adopterte gutt skal bli storebror til en egenfødt. Jeg hadde også mange rare tanker i begynnelsen kan jeg love deg. Men de var kanskje motsatt av dine. Tankene mine kretset rundt det om jeg kunne bli like glad i dette barnet som jeg er i det jeg allerede har. Det føltes helt umulig at noen skulle bli likeverdig, at jeg skulle føle den samme "forelskelsen" for dette voksende frøet i magen. I dag skjønner jeg at dette er naturlige tanker å ha når det nærmer seg tiden for at man skal få barn nr 2. At disse følelsene for meg skulle dreie seg om et barn som kom fra magen tror jeg sier noe om hvor likeverdige de blir barna våre, om de er adopterte eller kommer fra magen. Jeg hadde nok hatt de samme følelsene å stri med om nr 2 var adoptert også, rett og slett fordi jeg elsker gutten vår over alt på denne jord.

Ingen opplevelse kan bli sterkere enn den vi har hatt som resulterte i vår flotte sønn. Ikke noe barn kan bli mer "vårt" enn det han er heller.

Jeg tror ikke du kommer til å misunne noen her i verden når du har fått barnet ditt. Du blir nok bare like mye myrsnipe du som alle oss andre her inne. Uten å si det høyt så kommer du til å tenke denne tanken temmelig ofte: Så heldige vi var som fikk den aller flotteste, herligste og skjønneste ungen på jord:-)

Hun har fått ett adoptivbarn som hun er vanvittig glad i og hun skulle ikke ønske ting var annerledes. Hun blir overassket over følelsene selv!

Jeg tror det er savnet av å gå gravid og den opplevelsen det er som ligger bak disse følelsene. Jeg ser andre her inne fokuserer på det negative ved svangerskapet men det tror jeg blir en dårlig og temmelig "grunn" trøst om man har en gammel drøm om å gå gravid og føde egne barn.

Det barnet man adopterer er selvfølgelig likestilt med egenfødte, like høyt elsket og alt det der. Men man går selvfølgelig "glipp" av noe ved ikke å bære frem barnet selv og det er der sorgen til "trist i dag" ligger. Den sorgen må være lov å ha, uten å bli beskyldt for ikke å være glad nok i adoptivbarnet sitt.

[grot]

Vil bare si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Brukte også lang tid på å fordøye at nestemann kom fra magen, og lurte lenge på om det kunne være mulig å få ett barn som var passet like godt inn i familien vår som gutten vår gjør.

Nå er det få dager til termin, og kloke hoder har lært meg at en har alltid like mye kjærlighet å gi til alle barna, om en har ett eller ti :-)

Lykke til videre, klem fra

Så spennende at du nærmer deg termin! Hold oss oppdaterte her inne da:-)

Ja jeg har alltid ønsket meg flere barn og enebarn var uaktuelt her i huset. Men følelsen ble veldig rar da vi skjønte at det gikk fort til nestemann. Plutselig følte jeg at det var en inntrenger på vei... Redd for at noe skulle ødelegge samhørigheten vi har fått oss tre i mellom.

Helt komiske tanker i ettertid, men har innsett at mange har det slik. Tror nok ikke overgangen blir like stor fra 2 til 3. Og uansett så rommer hjertene våre både den 4. og den 5. også..... heldigvis:-)

[Gjest med vennlig hilsen, fillolin]

Joda, jeg er enig i at vi alle er forskjellige :-) Og jeg forsøkte (men lyktes tydelivis ikke helt...) å si i innlegget mitt at jeg aksepterer at noen sørger over det barnet man ikke fikk føde. Og selvfølgelig - har man til og med vært gravid, og mistet, så sørger man! Og selvfølgelig, man elsker ikke de barna man får minde for det. Selv om det jo er noen barn som opplever at foreldrenes glede over barna de har, drukner i sorgen over de det de har mistet.

Og ja, jeg kan akseptere, en ikke helt forstå, at man kan sørge over barnet man ikke klarer å lage. Og jeg kan også forstå at det er en trøst for dem som føler slik at fagpersoner sier at det er naturlig å søre, og at den sorgen kan vare livet ut. Det er selvfølgelig godt å få aksept for følelsene sine :-)

Imidlertid synes jeg at det er litt feil å takle slike vonde følelser med å si at sånn er det, det må jeg leve med. Og som du sikkert forstår så reagerer jeg på at disse følelsene "vanliggjøres". Jeg isforstod kanskje innlegget ditt, men jeg oppfattet det litt som om disse profesjonelle oppfattet det som normalen å føle sånn. Det var DET som provoserte meg. Ikke det at _noen_ føler slik :-)

Det er mye i livet som ikke blir som man hadde tenkt. Og livet kan bli usigelig trist om man ikke klarer å justere forventningene til realitetene. Og akseptere at det man fikk er noe helt annet enn det man drømte om - men samtidig like fantastisk på sin egen måte. Det være seg mann, barn, karriere osv :-)

Beste hilsen fra

for svaret ditt og for at du tydeligvis har lest mitt innlegg med en velvillig innstilling. (Fikk dessverre ikke tid til å svare i går). Noe av (den tilsynelatende) uenigheten handler nok, som du sier, om at vi misforstår hverandre litt. Jeg kan nok også ha lest litt fort...Og jeg skal være enda mer nøye i fremtiden med å presisere om det jeg skriver er ment fra-en-til-en eller mer generelt. Likevel tror jeg nok fremdeles at vi opplever og takler utfordringene ulikt, men jeg har tenkt mye på det du og andre her har skrevet om dette og vil ta det med i "arbeidet" med min egen tilnærming. Håper hun som var "trist i dag" også har fått støtte og nye vinklinger.

[snø]

for svaret ditt og for at du tydeligvis har lest mitt innlegg med en velvillig innstilling. (Fikk dessverre ikke tid til å svare i går). Noe av (den tilsynelatende) uenigheten handler nok, som du sier, om at vi misforstår hverandre litt. Jeg kan nok også ha lest litt fort...Og jeg skal være enda mer nøye i fremtiden med å presisere om det jeg skriver er ment fra-en-til-en eller mer generelt. Likevel tror jeg nok fremdeles at vi opplever og takler utfordringene ulikt, men jeg har tenkt mye på det du og andre her har skrevet om dette og vil ta det med i "arbeidet" med min egen tilnærming. Håper hun som var "trist i dag" også har fått støtte og nye vinklinger.

Jeg synes det er bra at vi kan være forskjellige, og lære av hverandre :-) Det er en av de virkelig positive sidene ved sider som DOL.

Og jeg må nok også være litt flinkere til å lese mellom linjer og tenke på at ting som skrives nok ser litt mer svart-hvitt ut enn det var ment av den som skrev det. Det er ikke alltid lett å få fram nyansene når man skriver i hu og hast :-)

Lykke til videre!

Beste hilsen fra