Vanskelig spørsmål til ADHD foreldre

[Nevrolingvistiker]

Hei, kjære foreldre... Jeg har lest litt på trådene her og er selv utrolig interessert, engasjert og nyskjerrig på å lære det som kan læres om ADD/ADHD. Jeg har selv svart på tråder, muligens litt overbekymret, men dette er fordi jeg *selv* ble sendt til lege en tid da mine kjære var overbevist om min diagnose (ADHD). Jeg fant meg ikke i å bli medisinert da jeg fikk fortalt at jeg ville "føle mindre", da dette, mener jeg, er å slukke livsgnisten min. I dag jobber jeg med Nevro Lingvistisk programmering og har lært å kontrollere, forstå og dempe reaksjoner jeg ellers ville hatt.

Det er mulig et stort tråkk i vepsebol å stille kritiske spørsmål anngående behandling her, men jeg våger meg utpå i nyskjerrighetens navn.

Spørsmål #1:

Ved medisinering (ritalin ol.), Ble sannsynligvis barnet deres roligere... Hvordan er "livsgleden" til barnet i forhold til før medisinering?

Spørsmål #2:

Er medisinering gjort for søsken, skolen og foreldrenes vel og vè, eller for barnets beste?

Spørsmål #3:

har dere prøvd å endre hvordan dere forteller noe? Oftest er det lett å se når et barn mister fokus på hva du sier. Noen lykkes med å innlære strategier for dette fordi de prøver hardt og intensivt.

Siste spørsmål:

Godtar dere at barnet deres blir stemplet fysisk utviklingshemmet?

Jeg vet så inderlig at liv har blitt reddet og forbedret ved hjelp av ADHD medisinering, men jeg er også smertefult klar over at ADHD har blitt satt opp som et vidt begrep der en *HAUG* med mennesker har fått diagnosen når de kanskje lever med angst, usikkerhet og andre menneskelige faktorer. Jeg klarer ikke, med all objektivitet forsvare automatisk medisinering ved første tegn på noe som ligner på diagnosen ADHD.

til sist...

I vår tid er en diagnose en bås der du blir fortalt alt du ikke er, alt du ikke kan gjøre og alt du ikke kan bli snarere enn hvilke muligheter som foreligger...

Når du kommer inn i et rom, legger du merke til alt som er pent eller kun det ene skjeve bildet?

oj.. se! en plastikkpose

[Gjest noen svar]

Spørsmål #1: Vårt barn har aldri vært veldig urolig (bortsett fra ekstrem hissighet, men det er også arv (rødt hår!!), ikke bare pga diagnosen hun har :-) ), og ble ikke generelt roligere av medisineringen. Men evnen til konsentrasjon økte, hun klarte å knytte vennskap- og bekjenstskap, og var absolutt mye mer glad og tilfreds. Mer livsglede, absolutt.

Spørsmål #2: Er medisinering gjort for søsken, skolen og foreldrenes vel og vè, eller for barnets beste? Selvsagt er barnet i fokus, og vi har gjort det for at hun skal få det bedre. men det er klart at hun får det bedre når hun kan kommunisere og fungere med omverdenen, og at omverdenen også har glede av dette.

Spørsmål #3: har dere prøvd å endre hvordan dere forteller noe? Oftest er det lett å se når et barn mister fokus på hva du sier. Noen lykkes med å innlære strategier for dette fordi de prøver hardt og intensivt.

Ja, vi har jobbet med dette, og det har klassestyreren også gjort. Det er som du sier, lett å se når hun mister konsentrasjon /fokus, og det er viktig å prøve å "nå inn" på alternative måter.

Siste spørsmål: Godtar dere at barnet deres blir stemplet fysisk utviklingshemmet.

Jeg godtar selvsagt ikke stempling av noen art. Men ser heller ikke på det som noe nederlag å få en diagnose, enten den er psykisk eller fysisk. jeg er selv funksjonshemmet i den forstand at jeg har en arm som ikke fungerer normalt og optimalt, og ser ikke på det som noe "stempel" at jeg har en funskjonshemning og får hjel pg støtteprodukter / ordninger / behandling for dette.

Synes det er værre med alle de udiagnostiserte, som ikke får tilbud om den hjelpen de burde fått.

Hvilke behandlingsformer man velger å bruke, ser selvsagt opp til hver enkelt.

[Gjest midia]

svar#1:Gutten min (9år) går på ritalin,tydelig at medisin virker,han etterlyser den hvis vi glemmer den.

Livsgleden har blitt betraktelig bedre.

I skolesituasjonen er det også blitt bedre,han klarer å sitte i ro og konsentrere seg.

Svar 2#:Medisinering er først å fremst gjort pga guttens ve og vel men vi andre får også høste goder av medisin virkningen.

Svar3#:Her er det prøvd mange måter for god kommunikasjon oss i mellom og lærer-elev kommunikasjon.

Det er mye værre å ikke ha noen diagnose å forholde seg til.

Barnet får bedre hjelp da vi foreldre og lærer kan kurses å dermed vite bedre hvordan vi kan hjelpe gutten.

Vi får bedre forståelse av naboer og andre når vi vet hva som er årsaken til at vårt barn er som det er.

Vi har holdt på med utredning i lange tider å føler ikke at det blir satt diagnose bare for å ha et holdepunkt.

Det er utrolig mange personlighetstester og observasjoner vi har vært igjennom,men har ennå ikke 100% sikker diagnose.

Tilslutt:Når jeg kommer inn på en ny plass er det utrolig mye som jeg kan se på, til og med det skjeve bildet men det er ikke sikkert jeg legger merke til det med engang.

[Nevrolingvistiker]

Spørsmål #1: Vårt barn har aldri vært veldig urolig (bortsett fra ekstrem hissighet, men det er også arv (rødt hår!!), ikke bare pga diagnosen hun har :-) ), og ble ikke generelt roligere av medisineringen. Men evnen til konsentrasjon økte, hun klarte å knytte vennskap- og bekjenstskap, og var absolutt mye mer glad og tilfreds. Mer livsglede, absolutt.

Spørsmål #2: Er medisinering gjort for søsken, skolen og foreldrenes vel og vè, eller for barnets beste? Selvsagt er barnet i fokus, og vi har gjort det for at hun skal få det bedre. men det er klart at hun får det bedre når hun kan kommunisere og fungere med omverdenen, og at omverdenen også har glede av dette.

Spørsmål #3: har dere prøvd å endre hvordan dere forteller noe? Oftest er det lett å se når et barn mister fokus på hva du sier. Noen lykkes med å innlære strategier for dette fordi de prøver hardt og intensivt.

Ja, vi har jobbet med dette, og det har klassestyreren også gjort. Det er som du sier, lett å se når hun mister konsentrasjon /fokus, og det er viktig å prøve å "nå inn" på alternative måter.

Siste spørsmål: Godtar dere at barnet deres blir stemplet fysisk utviklingshemmet.

Jeg godtar selvsagt ikke stempling av noen art. Men ser heller ikke på det som noe nederlag å få en diagnose, enten den er psykisk eller fysisk. jeg er selv funksjonshemmet i den forstand at jeg har en arm som ikke fungerer normalt og optimalt, og ser ikke på det som noe "stempel" at jeg har en funskjonshemning og får hjel pg støtteprodukter / ordninger / behandling for dette.

Synes det er værre med alle de udiagnostiserte, som ikke får tilbud om den hjelpen de burde fått.

Hvilke behandlingsformer man velger å bruke, ser selvsagt opp til hver enkelt.

Takk for svar, dere

Mer input motas med den største takk (kan jo aldri lære for mye).

[Gjest berni]

Etter langvarige depresjoner kom endelig livsgnisten - etter at datteren min begynte med Ritalin! Medisineringen ble hovedsakelig gjort for at hun skulle ha det bedre med seg selv, og hun har det bedre! At dette gjør det bedre for oss rund er jo bare flott. Vi har forsøkt mange forskjellige måter å tilnærme oss/ kommunisere med vår datter. Ofte uten suksess! Etter at hun begynte med medisin har det vært mye lettere for henne å fokusere på det vi sier. Alle må bestemme selv om de er for eller imot medisinering. For oss, og ikke minst vårt barn er Ritalin et lite "mirakel" som gir en mye bedre livskvalitet.

[Lady 2004]

1. Livsgleden til barnet er større nå enn før hun brukte medisiner. Hun er roligere, bedre selvkontroll, mer konsentrert og klarer seg godt sosialt i forhold til før medisineringen.

Med andre ord, ungen er mer tilfreds og harmonisk og livsgleden dermed større fordi jeg som mor blir selvsagt mindre sliten.

2. Det er selvfølgelig til alles beste. Men mest av alt for barnet for at det skal klare å konsentrere seg på skolen. Slik at de lærer bedre samt å holde fokusen der den skal. Ellers ville alt vært kaos uten like.

3. Nei

4. man er ikke fysisk utviklings hemmet når man har adhd, men det er et skjult handicap.

5. Jeg ville nok sett på hvor pent det var i rommet, fremfor det skjeve bildet. Det skulle nok endel til for at man hadde sett det, vist det ikke var fullstendig på halv åtte da.

[Lady 2004]

Spørsmål #1: Vårt barn har aldri vært veldig urolig (bortsett fra ekstrem hissighet, men det er også arv (rødt hår!!), ikke bare pga diagnosen hun har :-) ), og ble ikke generelt roligere av medisineringen. Men evnen til konsentrasjon økte, hun klarte å knytte vennskap- og bekjenstskap, og var absolutt mye mer glad og tilfreds. Mer livsglede, absolutt.

Spørsmål #2: Er medisinering gjort for søsken, skolen og foreldrenes vel og vè, eller for barnets beste? Selvsagt er barnet i fokus, og vi har gjort det for at hun skal få det bedre. men det er klart at hun får det bedre når hun kan kommunisere og fungere med omverdenen, og at omverdenen også har glede av dette.

Spørsmål #3: har dere prøvd å endre hvordan dere forteller noe? Oftest er det lett å se når et barn mister fokus på hva du sier. Noen lykkes med å innlære strategier for dette fordi de prøver hardt og intensivt.

Ja, vi har jobbet med dette, og det har klassestyreren også gjort. Det er som du sier, lett å se når hun mister konsentrasjon /fokus, og det er viktig å prøve å "nå inn" på alternative måter.

Siste spørsmål: Godtar dere at barnet deres blir stemplet fysisk utviklingshemmet.

Jeg godtar selvsagt ikke stempling av noen art. Men ser heller ikke på det som noe nederlag å få en diagnose, enten den er psykisk eller fysisk. jeg er selv funksjonshemmet i den forstand at jeg har en arm som ikke fungerer normalt og optimalt, og ser ikke på det som noe "stempel" at jeg har en funskjonshemning og får hjel pg støtteprodukter / ordninger / behandling for dette.

Synes det er værre med alle de udiagnostiserte, som ikke får tilbud om den hjelpen de burde fått.

Hvilke behandlingsformer man velger å bruke, ser selvsagt opp til hver enkelt.

Man behøver ikke ha rødt hår for å være hissig.

[Gjest Et bokstavbarn]

Båser som du kaller det, kan noen ganger være fint. Ikke fordi at det er en bås. Men det kan liksom være greit å ha et namn på noe som uansett er der. Fint å ha ei forklaring på diverse merkelig oppførsel. OG en inngangsport til felleskap i brukerorganisasjoner, Og større muligheter til rett hjelp i forhold ti lsin situasjon.

Selvfølgelig må man utrede mer enn til at en trur det er snakk om ad/hd før en medisinerer. Trur heller ikke at man automatisk skal medisinere alle tilfeller av ad/hd. MEN medisiner er kanskje bedre enn forbrytelser og misbruk av narkotika. Er det ikke mange (nei, ikke alle) som havner der av dem som har ad/hd.

Man må selvsagt alltid, samme hva en skal medisinere, veie virkning opp mot bivirkninger. Hva er en villig til å ofte for det en kan oppnå.

Hvor lykkelig blir ad/hd-eren når folk rundt ham/henne stadig reagerer negativt på hans oppførsel? Kanskje skulle man helelr forandre folks reaksjoner og holdninger, men hvordan gjør man det? Blir det gjort noe for det?

Og hvordan har et barn det hvis foreldra er helt utslitte?

Selv er jeg glad for en diagnose og for muligheten til medisinering hvsi jeg en gang skulle føle behov for det

[Nevrolingvistiker]

Båser som du kaller det, kan noen ganger være fint. Ikke fordi at det er en bås. Men det kan liksom være greit å ha et namn på noe som uansett er der. Fint å ha ei forklaring på diverse merkelig oppførsel. OG en inngangsport til felleskap i brukerorganisasjoner, Og større muligheter til rett hjelp i forhold ti lsin situasjon.

Selvfølgelig må man utrede mer enn til at en trur det er snakk om ad/hd før en medisinerer. Trur heller ikke at man automatisk skal medisinere alle tilfeller av ad/hd. MEN medisiner er kanskje bedre enn forbrytelser og misbruk av narkotika. Er det ikke mange (nei, ikke alle) som havner der av dem som har ad/hd.

Man må selvsagt alltid, samme hva en skal medisinere, veie virkning opp mot bivirkninger. Hva er en villig til å ofte for det en kan oppnå.

Hvor lykkelig blir ad/hd-eren når folk rundt ham/henne stadig reagerer negativt på hans oppførsel? Kanskje skulle man helelr forandre folks reaksjoner og holdninger, men hvordan gjør man det? Blir det gjort noe for det?

Og hvordan har et barn det hvis foreldra er helt utslitte?

Selv er jeg glad for en diagnose og for muligheten til medisinering hvsi jeg en gang skulle føle behov for det

Tusen takk for innlegg

[Ahava]

Takk for svar, dere

Mer input motas med den største takk (kan jo aldri lære for mye).

Gammelt spørsmål, men jeg er ny her, så ha meg unnskyldt.. 10-åringen vår var gjennom to år med utredning hos psykolog i samarbeid med psykiater, før hun fikk diagnosen og ble medisinert. FØR medisineringen var hun "bare et problembarn", nå er hun venninne (til flere!), hestegal, og for det meste lik andre på sin egen alder. Selvfølgelig sliter hun enda med å ta igjen endel ting som hun mistet som liten, men hun er på vei. Og hun ELSKER dette livet! Det var sårt og vondt å ikke klare å leke med andre, bli avvist fordi de var redde for henne, nå er hun "med", og var også (ett år etter startet medisinering) den som fortalte vennene at hun har ADHD, må ta medisiner, og hva de gjør med henne. Hennes egne ord er at hun "ser og forstår bedre".. Selvfølgelig er det ikke "bare" medisinering, det er også faste rutiner hjemme, åpen kanal hjem-skole, alt "det der".. Men, jeg påstår at for hennes del, så har medisinering SÅ LANGT vært redningen, for evnen/muligheten til å leke og lære i samspill med andre, for muligheten til å se en hel film og få med seg mer enn 1/15 av handlingen, lære å ri og stole på seg selv, egne evner.. Hva som kommer, om medisinene mister virkningen (kan skje..) vet vi jo ikke, men til den tid nyter hun livet i fulle drag, og DERFOR nyter også vi det..