Vi fikk det barnet som "var ment for oss"....

[Gjest litchi]

Setningen over er det mange som benytter her inne. Mener dere virkelig det, at barnet var ment for dere, på en skjebnebestemt, eller guddommelig måte ?

Jeg befinner meg veldig langt fra en sånn tankegang, enda jeg er det mannen min kaller "kjempekristen" (en beskrivelse jeg ikke kjenner meg igjen i, for øvrig).

Hvis skjebnen - eller Gud -velger de gode tingene, må jeg også tilskrive skjebnen/Gud de vonde tingene, generelt forholde meg til verden og livet som "forutbestemt". Det er nok fjernt fra min måte å se verden på.

Ville dere trodd at dere fikk det barnet som var "ment for dere" dersom dere hadde fått et enormt krevende barn, også ? Eller oppleves det sånn fordi alt er blitt "så bra" ?

Jeg er storfornøyd med datteren min, og med mannen min også ! Ville absolutt ikke byttet ! Men jeg tror at det var tilfeldigheter som førte oss sammen. Hadde jeg ikke truffet mannen min, hadde jeg sannsynligvis vært lykkelig med en annen, og garantert elsket eventuelle barn like høyt som jeg elsker Pielill nå. (Selv om det er umulig å forestille seg... )

Hadde vært morsomt å høre hva dere tenker om det, og hva som ligger under denne formuleringen som flere av dere bruker.

[Gjest mor til flere]

Selvfølgelig er det ingen barn som er "ment" for noen! Selv ikke de biologisk fødte - fordi det er tilfeldig hvilken sædcelle som "vinner" og dermed hvilke genetiske kombinasjoner barnet vil få - og dermed "hvem" barnet vil bli.

Vi blir glad i de barna vi får, tror jeg, uansett hvem de er. Men selvsagt kan en føle forskjellig for de enkelte barna i "flokken" uten at en dermed er mindre glad i en eller flere av dem.

[fei1365380229]

Jeg er ikke kristen, men har så visst fått barnet som "var ment for oss". Tror ikke jeg har brukt akkurat den setningen men....

Hadde sikkert fått barnet som var ment for oss hvis vi hadde fått et annet barn også, men takk for at vi ikke fikk det :-)

Jeg syns ikke det er så stor forskjell på adopterte og egenfødte her jeg. Vår eldste sønn (egenfødt) har vært rimelig slitsom, men jeg ville jo ikke hatt noen annen. Hvis befruktningen hadde skjedd en mnd. senere så hadde det jo ikke vært han så jeg er overlykkelig over at han ble lagd når han ble.

Akkurat som jeg er veldig glad for at vi sendte papirene til Kina akkurat når vi gjorde slik at det akkurat ble den lille jenta vi fikk.

Tror ikke at ting er forutbestemt, men jeg syns vi har hatt utrolig flaks.

[Gjest litchi]

Jeg er ikke kristen, men har så visst fått barnet som "var ment for oss". Tror ikke jeg har brukt akkurat den setningen men....

Hadde sikkert fått barnet som var ment for oss hvis vi hadde fått et annet barn også, men takk for at vi ikke fikk det :-)

Jeg syns ikke det er så stor forskjell på adopterte og egenfødte her jeg. Vår eldste sønn (egenfødt) har vært rimelig slitsom, men jeg ville jo ikke hatt noen annen. Hvis befruktningen hadde skjedd en mnd. senere så hadde det jo ikke vært han så jeg er overlykkelig over at han ble lagd når han ble.

Akkurat som jeg er veldig glad for at vi sendte papirene til Kina akkurat når vi gjorde slik at det akkurat ble den lille jenta vi fikk.

Tror ikke at ting er forutbestemt, men jeg syns vi har hatt utrolig flaks.

Jeg tror heller ikke at det er forskjell på egenfødte og adopterte her, nei. Men det har noe med "livssyn" å gjøre, tror jeg.

Kjenner meg veldig godt igjen i din beskrivelse. Er sikker på at vi også kommer til å være sjeleglade for at vi sendte papirene "akkurat da", og fikk akkurat det barnet. På samme måte som jeg er sjeleglad for at jeg ble gravid akkurat da, og at det var fantastiske pielill som kom !!

Men den "forutbestemtheten" det virker som mange føler, synes jeg er ganske spennende å høre om - hvor forskjellige vi er her i verden...

[tromsmamma]

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg... men jeg Føler ihvertfall at begge våre adop.barn på en måte var ment for oss.

Førstemann har vært( og er) en elskelig og krevende gutt som kom til oss med mange dårlige erfaringer og en tøff oppvekst på et barnehjem i Romania. Vi var en familie på tre med mange ressurser og stort "hjerte" som ble forelska i denne gutten fra første stund. Vi har tro på at han var spes. utvalgt til oss ( ikke fordi vi var supermennesker men fordi våre sosiale engasjement og yrker nok appelerte til de som matchet oss den gang).

Self. har det vært tunge stunder hvor jeg har følt meg som den verste mamma på jord og tenkt tanken om ikke han kunne fått det bedre hos noen andre.. Men det går heldigvis fort over!!

Vår prinsesse var som -siste brikken i puslespillet- Helt fra vi bestemte oss for å adoptere ett barn til, til vi fikk henne i armene for første gang hadde vi en god følelse at dette var en riktig avgjørelse.Det var henne vi hadde venta på i alle år.

Religiøs, eller ikke religiøs.. Jo kanskje det er Gud som har trekt i trådene.. Vi er ihvertfall evig takknemlige for de barna vi har fått i vår varetekt og prøver så godt vi kan å gi dem den kjærlighet og oppbakking de trenger.

Jeg kan ellers nevne at vi ble temmelig paff da vi oppdaga at vår prinsesse hadde fødselsmerke på Nøyaktig Samme Plass som storebror........ ( noe som self. ikke var nevnt i sosialrapporten)

Man gjør seg da sine tanker om " ment for oss"...

En stor klem til deg fra

[Kathinka]

Føler ikke at det er forhåndsbestemt, mer slik at tilfeldighetene som er gjør sitt til at vi tilfeldigvis får det beste barnet

Det har med at når barnet er kommet og prosessen er over, så er det slik det er ment å være, med akkurat det barnet...tilfeldigvis.

Vanskelig og forklare, vet ikke om du skjønner.

Men jeg tror ikke det er forhåndsbestemt at den lille spiren, i akkurat den bestemte Etiopia-damens mage, skal bli vår.

Men at det er tilfeldig at akkurat det barnet som blir født kommer til oss, og det er slik det var ment...av tilfeldighetene.

[Mamta]

Ja, jeg tror det var meningen akkurat _vi_ skulle bli foreldre til akkurat de barna vi nå har fått - på godt og vondt. I våre adopsjoner har jeg i ettertid sett at signifikante tidspunkter i våre prosesser har stemt overens med signifikante tidspunkter i våre barns liv, faktisk helt fra tiden før unnfangelse... Tilfeldig? Neppe.

Dette sier jeg slett ikke fordi "alt har gått så greit", for det har det nemlig ikke. Vi har hatt våre ting å stri med både i prosessene og i tiden etterat barna har kommet hjem. Men ville vi hatt det annerledes? Nope.

[cacatina]

Jeg tror at de barna som er/blir våre - er "ment for oss" i betydningen: Vi vil/skal/må elske dem for alt her i verden - uansett!

Jeg tror det er det som er det unike med å være voksen med ansvar for barn; at vi får anledning til - og har en forpliktelse til - å gi dem all den kjærlighet de skal ha.

Om det er "Per", "Pål" eller "Marthe" - er det vår oppgave å gjøre det vi kan for at AKKURAT DÈT BARNET skal oppleve å få så mye kjærlighet i livet sitt til at han/hun kan gå videre i sitt eget liv - med rak rygg og et sterkt hjerte.

C",)

[rao]

Heisann )

Jeg er en av de som virkelig mener at vi har fått det barnet som var ment for oss. Slettes ikke fordi at alt har gått så knirkefritt..(Pappan sier sånn litt tørt at med meg til mor MÅTTE vi jo få ett barn med mye vilje....) Vår lille Kinaskatt er den av barna våre som er mest lik meg, faktisk.

¨Men det er klart- hadde vi fått et annet barn så hadde jeg sikkert også følt at det var det riktige. Men igjen- jeg er såå utrolig lykkelig for at vi sendte papirene våre til Kina akkurat da vi gjorde det.

huff dette ble kanskje litt klissete ?

[skorpionfisken]

Kall det Gud eller skjebnen. Men jeg tror at alle møter i livet er ment å være. Man møter ikke mennesker tilfeldig. Det finnes en plan.

Vi hentet 9 jenter i Kina, og vi så allerede der nede hvor godt de enkelte barna passet til det enkelte foreldreparet. Vi møtes hvert år, og det er helt utrolig å se hvor godt barna passer til familiene sine. Og jeg tenker ofte at hvem som helst av de barna kanskje kunne vært mitt, men nei, det kunne de ikke, vi fikk det barnet som var ment for oss.

[trk1365380645]

Jeg tror at de barna som er/blir våre - er "ment for oss" i betydningen: Vi vil/skal/må elske dem for alt her i verden - uansett!

Jeg tror det er det som er det unike med å være voksen med ansvar for barn; at vi får anledning til - og har en forpliktelse til - å gi dem all den kjærlighet de skal ha.

Om det er "Per", "Pål" eller "Marthe" - er det vår oppgave å gjøre det vi kan for at AKKURAT DÈT BARNET skal oppleve å få så mye kjærlighet i livet sitt til at han/hun kan gå videre i sitt eget liv - med rak rygg og et sterkt hjerte.

C",)

Syns det var flott sagt, men ville kanskje heller sagt at de blir våre FORDI VI ELSKER DEM for alt her i verden- uansett!

[Gjest litchi]

Her var det mange flotte, vakre og rørende svar !

Takk for at dere delte dette med meg !

[ahg]

Jeg er personlig av den oppfatning at 'intet er tilfeldig'. Det har vært altfor mange påfallende sammentreff i mitt liv til at jeg tror på tilfeldigheter og kaosteorier. Dette er selvfølgelig en høyst subjektiv oppfatning, og den passer helt fortreffelig med mine livsanskuelser i en større sammenheng. Fint for meg :-)

Jeg har definitivt fått de barna som «var ment for meg».

[fillolin]

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om skjebne eller ikke - hadde bare et spørsmål i.f.t. koblingen skjebnetro-kristendom. Min erfaring med kristne venner er at de IKKE tror på skjebnen, mens venner som f.eks. er opptatt av astrologi også er opptatt av skjebne. Har altså oppfattet at skjebnetro er litt okkult og iallefall ukristelig, men vet ikke om det stemmer. Noen som vet?

[Gjest litchi]

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om skjebne eller ikke - hadde bare et spørsmål i.f.t. koblingen skjebnetro-kristendom. Min erfaring med kristne venner er at de IKKE tror på skjebnen, mens venner som f.eks. er opptatt av astrologi også er opptatt av skjebne. Har altså oppfattet at skjebnetro er litt okkult og iallefall ukristelig, men vet ikke om det stemmer. Noen som vet?

Tror ikke mange kristne ville kalle det "skjebnen". Men mange kristne tror på en forutbestemthet, at Gud har en plan med livet. Jeg tror også at Gud har en plan med verden, men jeg tror ikke han styrer på detaljnivå eller har planlagt hvert enkelt liv. Jeg tor Gud vet alt, har kontroll, våker over...., men ikke at han kontrollerer og planlegger hver enkelts liv.

Min tro er at mennesker ble gitt fri vilje - det innebærer fremfor alt viljen til å ta valg. De valgene tror jeg ikke er forutbestemt eller skjebnestyrt, og det tror jeg ikke konsekvensene av valgene er heller.

Som jeg sa tidligere, skulle de gode tingene være forutbestemt, må også de vonde tingene være det. Jeg tror ikke Gud planlegger død, krig, bankran og naturkatastrofer. Rimer for dårlig med et kjærlig Gudsbilde til at jeg klarer å tro på det.

Tror du har rett i at det nærmest er litt "okkult" å tro på skjebnen i den forstand du beskriver.

[ahg]

Jeg er personlig av den oppfatning at 'intet er tilfeldig'. Det har vært altfor mange påfallende sammentreff i mitt liv til at jeg tror på tilfeldigheter og kaosteorier. Dette er selvfølgelig en høyst subjektiv oppfatning, og den passer helt fortreffelig med mine livsanskuelser i en større sammenheng. Fint for meg :-)

Jeg har definitivt fått de barna som «var ment for meg».

Bare så det er sagt: Jeg tror ikke på noen fastlåst skjebne pålagt oss av en eller annen form for utenforliggende guddommelig makt. Det gir meg ikke mening. For meg gir det mening å tro at vi alle er en del av et stort samspill på mange plan, med myriader av fasetter som fletter seg inn i hverandre på en meningsfylt måte. Jeg velger å tro at vi alle (bevisst eller ubevisst) er medskapere av vår såkalte 'skjebne'.

[ariadne]

Det er barnet som velger foreldre ut fra hva barnet trenger å lære i _dette_ livet. : )

[tiliti]

Det er barnet som velger foreldre ut fra hva barnet trenger å lære i _dette_ livet. : )

Lest Niende innsikt eller ..? :-)

[ariadne]

Lest Niende innsikt eller ..? :-)

Nei? Kanskje jeg ikke trenger? : )

[Dorthe]

Lest Niende innsikt eller ..? :-)

Var den til meg eller? Har ikke lest den dessverre.