Hvilke søsken blir "best"?

[Vibek]

Jeg sitter her og filosoferer litt over et glass rødvin. Det er jo ikke noe jeg må ta stilling til nå, men tenker endog. Saken er at jeg drømmer om mange barn. Helst 3 stykker. Førstemann blir jo Lille Thai. Drømmen er å komme med nestemann et par år etterpå. MEN - sakens kjerne - hvordan vil det være for barnet vårt om nestemann er biologisk vårt? Vil det være bedre for Lille Thai om hans småsøsken også adopteres? Eller vil det ikke være noen forskjell? Jeg vet jo at vi ikke vil være mindre glad i et adoptert barn enn et barn som er et resultat av våre gener. Men jeg er jo redd for å skape et slags kompleks hos adoptivbarnet ved at søsken ligner på mor og far mens en selv ikke gjør det.

Hvilke tanker har dere rundt dette?

[fei1365380229]

Har hørt at det er verre å være førstemann som er adoptert enn sistemann. Det har vel noe med at man kanskje strevde før man adopterte, og så "endelig" fikk man en egenfødt allikevel. Ikke mine ord altså, men har hørt noen eldre adopterte som har sagt dette.

Når det er sagt så er det jo ikke sikkert dere kan planlegge det? Det kan jo hende du/dere ikke får en egenfødt selvom dere prøver.

For jeg har oppfattet riktig at dere har valgt å adoptere førstemann uten å ha prøvd å få denne fra magen?

[Vibek]

Har hørt at det er verre å være førstemann som er adoptert enn sistemann. Det har vel noe med at man kanskje strevde før man adopterte, og så "endelig" fikk man en egenfødt allikevel. Ikke mine ord altså, men har hørt noen eldre adopterte som har sagt dette.

Når det er sagt så er det jo ikke sikkert dere kan planlegge det? Det kan jo hende du/dere ikke får en egenfødt selvom dere prøver.

For jeg har oppfattet riktig at dere har valgt å adoptere førstemann uten å ha prøvd å få denne fra magen?

Førstemann er verst ja... Hm.

Nei, det er klart vi ikke kan planlegge barnefødsler. Det er ikke det jeg mener. Jeg er bare usikker på om det vil være ille for barnet vårt om søsken ikke også er adoptert.

(Jo, vi har på en måte hatt våre forsøk. Mistet en datter, og på grunn av risikoen for at det kan skje igjen ønsker vi ikke gjøre det nå i hvert fall. Venter og ser til medisinen er kommet lenger i Norge.)

[skorpionfisken]

Jeg har en venninne som ikke kunne få barn. Først adopterte de ett barn, så fikk de til sin og legenes overraskelse et egenfødt barn likevel, og så adopterte de nr 3.

De fokuserte veldig mye på at de var like glade i de adopterte barna som sin egenfødte.

De måtte etter hvert gå noen runder med det biologiske barnet fordi det i sitt hode hadde fått for seg at de egentlig bare ønsket å adoptere barn, og at det barnet kom å ødela planene deres. De ble jo bare gravide med det barnet helt uten planlegging, mens de strevde i årevis med å få de to som er adoptert. Det barnet slet litt med å skjønne at det var like velkomment og at de var like glad i det barnet selv om det kom som en overraskelse på alle.

Jeg har også en venninne som adopterte først, og så like overraskende som de andre fikk et egenfødt barn. Denne venninna sliter litt med dårlig samvittighet for det adopterte barnet fordi de fikk det biologiske. Men jeg kan ikke se at barna på noen måte har tatt skade av det.

Selv har jeg dem den mest normale måten. Den egenfødte var i familien i 8,5 år før den adopterte kom inn. Det er også en flott kombinasjon synes jeg.

[grot]

Har hørt at det er verre å være førstemann som er adoptert enn sistemann. Det har vel noe med at man kanskje strevde før man adopterte, og så "endelig" fikk man en egenfødt allikevel. Ikke mine ord altså, men har hørt noen eldre adopterte som har sagt dette.

Når det er sagt så er det jo ikke sikkert dere kan planlegge det? Det kan jo hende du/dere ikke får en egenfødt selvom dere prøver.

For jeg har oppfattet riktig at dere har valgt å adoptere førstemann uten å ha prøvd å få denne fra magen?

Jeg har en adoptert gutt på 2,5 og får en gutt fra magen om 4 mnd. Dette har jeg et helt avslappet forhold til. Synes det er litt merkelig at noen kan sitte med en "fasit" på hva som er best rekkefølge med adopterte og egenfødte. Jeg tror vi blir hobbypsykologer noen og enhver her inne:-)

Vi hadde ingen forsøk (ivf) før adopsjon. Dette fordi adopsjon har vært en stor drøm for oss i mange år. For meg føles det godt å kunne snakke med vår lille fei om dette (en del år inn i fremtiden) at han faktisk var vår store drøm, ikke noe vi måtte nøye oss med etter mye strev...

Vi vet det kan være vanskelig å være adoptert, det må vi bare være forberedt på. Men disse problemene kan oppstå om man er adoptert enebarn, ikke bare dersom man er adoptert blant biologiske barn. Nei her er nok ingen fasit. Vi må bare velge å se an barna vi får. Adopterte barn kan ikke omtales som en homogen gruppe, like lite som biologiske barn kan det.

[grot]

Jeg har en adoptert gutt på 2,5 og får en gutt fra magen om 4 mnd. Dette har jeg et helt avslappet forhold til. Synes det er litt merkelig at noen kan sitte med en "fasit" på hva som er best rekkefølge med adopterte og egenfødte. Jeg tror vi blir hobbypsykologer noen og enhver her inne:-)

Vi hadde ingen forsøk (ivf) før adopsjon. Dette fordi adopsjon har vært en stor drøm for oss i mange år. For meg føles det godt å kunne snakke med vår lille fei om dette (en del år inn i fremtiden) at han faktisk var vår store drøm, ikke noe vi måtte nøye oss med etter mye strev...

Vi vet det kan være vanskelig å være adoptert, det må vi bare være forberedt på. Men disse problemene kan oppstå om man er adoptert enebarn, ikke bare dersom man er adoptert blant biologiske barn. Nei her er nok ingen fasit. Vi må bare velge å se an barna vi får. Adopterte barn kan ikke omtales som en homogen gruppe, like lite som biologiske barn kan det.

Kan også bare legge til at da vi hadde fått vår lille fei så var vi veldig innstilte på å få nr 2 så raskt som mulig. Vi visste det var muligheter for at jeg kunne bli gravid, selv om dette ikke var noe vi ønsket å streve med. Vi hadde jo opplevd en adopsjon som var en stor og fantastisk opplevelse. Likevel så vet jo alle at adopsjon ikke er en rask prosess. Det føltes vanskelig å skulle vente 3 år på nestemann...

Etter som tiden gikk med vår lille gutt så snakket vi mye om adopsjon/egenfødte. Selv om vi mest av alt hadde lyst til å hive oss over en ny adopsjon (dette var et kjent og trygt område nå) så ble vi klar over at for vår gutt så ble nok ikke dette den beste måten å bli storebror på. Vi adopterte fra Thailand og der må man jo regne med at barna er fra 1 1/2 og opp til 2 år gamle. Ikke noe problem i seg selv, men vi så at vår gutt kanskje ikke ville takle å få et såpass "stort" søsken. Vi vurderte også å søke fra et annet land, for å kunne få en baby. Dette betydde som sagt ingenting for oss, men vi så at det ville bety mye for gutten vår. Skulle han taklet det å få et såpass stort søsken så ville vi nok måttet ventet noen år, og aldersforskjellen mellom dem ville blitt mye større. Dette var en problemstilling vi overhodet ikke hadde sett for oss før vi fikk gutten vår. Og selv om dette er slik for vår gutt, så er det jo ikke slik for alle. Noen takler "store" småsøsken helt fint mens andre får større problemer med dette.

Vi kommer nok til å ønske oss en nr 3 også her i huset. Om det skulle bli en adoptert eller egenfødt har jeg ennå ingen klar oppfatning av. Først må jeg se mine to gutter sammen og få en følelse av oss som to-barnsfamilie. Fra der tar vi vurderingen om nr 3. Så enkelt tror jeg det må gjøres:-)

[skorpionfisken]

Jeg har en adoptert gutt på 2,5 og får en gutt fra magen om 4 mnd. Dette har jeg et helt avslappet forhold til. Synes det er litt merkelig at noen kan sitte med en "fasit" på hva som er best rekkefølge med adopterte og egenfødte. Jeg tror vi blir hobbypsykologer noen og enhver her inne:-)

Vi hadde ingen forsøk (ivf) før adopsjon. Dette fordi adopsjon har vært en stor drøm for oss i mange år. For meg føles det godt å kunne snakke med vår lille fei om dette (en del år inn i fremtiden) at han faktisk var vår store drøm, ikke noe vi måtte nøye oss med etter mye strev...

Vi vet det kan være vanskelig å være adoptert, det må vi bare være forberedt på. Men disse problemene kan oppstå om man er adoptert enebarn, ikke bare dersom man er adoptert blant biologiske barn. Nei her er nok ingen fasit. Vi må bare velge å se an barna vi får. Adopterte barn kan ikke omtales som en homogen gruppe, like lite som biologiske barn kan det.

Jeg føler ikke at vi måtte nøye oss med vår datter etter flere års strev. Jeg er glad jeg var så heldig å få henne, implisitt glad for at skjebnene satte stopp for egenfødte barn.

Begrunnelser for å adoptere er forskjellige, den ene grunnen (stor drøm) er ikke bedre enn den andre (barnløshet) eller noen andre grunner heller for den saks skyld.

[Lanka]

Jeg har en venninne som ikke kunne få barn. Først adopterte de ett barn, så fikk de til sin og legenes overraskelse et egenfødt barn likevel, og så adopterte de nr 3.

De fokuserte veldig mye på at de var like glade i de adopterte barna som sin egenfødte.

De måtte etter hvert gå noen runder med det biologiske barnet fordi det i sitt hode hadde fått for seg at de egentlig bare ønsket å adoptere barn, og at det barnet kom å ødela planene deres. De ble jo bare gravide med det barnet helt uten planlegging, mens de strevde i årevis med å få de to som er adoptert. Det barnet slet litt med å skjønne at det var like velkomment og at de var like glad i det barnet selv om det kom som en overraskelse på alle.

Jeg har også en venninne som adopterte først, og så like overraskende som de andre fikk et egenfødt barn. Denne venninna sliter litt med dårlig samvittighet for det adopterte barnet fordi de fikk det biologiske. Men jeg kan ikke se at barna på noen måte har tatt skade av det.

Selv har jeg dem den mest normale måten. Den egenfødte var i familien i 8,5 år før den adopterte kom inn. Det er også en flott kombinasjon synes jeg.

Hei!

Jeg fikk så lyst til å bidra med en liten søt historie her. Vi kjenner noen som også opplevde det samme, de adopterte først, og mens de holdt på med runde nummer to så ble de helt uventet gravide. Så de la adopsjonen på is til de fikk lov å fortsette, og så fikk de nummer tre som var adoptert.

De har nå to nydelige mørke jenter fra India, og i midten en søt lyshåret gutt med blå øyne.

Den yngste jenta kommer med følgende kommentar (hun var ikke så gammel da): Jenter er brune og kommer fra India, mens gutter er lyse og kommer fra magen til mammaene :-) Sånn var hennes verden, og det var vel sånn det fungerte for alle??

Mvh

[grot]

Jeg føler ikke at vi måtte nøye oss med vår datter etter flere års strev. Jeg er glad jeg var så heldig å få henne, implisitt glad for at skjebnene satte stopp for egenfødte barn.

Begrunnelser for å adoptere er forskjellige, den ene grunnen (stor drøm) er ikke bedre enn den andre (barnløshet) eller noen andre grunner heller for den saks skyld.

Det er jeg helt enig i, den ene begrunnelsen er ikke bedre enn den andre. Og ingen oppegående foreldre vil da gi barnet sin den historien om strev med barnløshet i mange år før man endelig fikk gullungen sin. Da jeg brukte den formuleringen så er det fordi jeg vet at noen adopterte likevel sitter igjen med den følelsen, selv m de kanskje ikke knytter noe negativt opp mot det. Men jeg har selv fått litt magevondt når adopterte ungdom har fortalt meg at mamma og pappa klarte ikke å få egne barn, og da fikk de meg....

Vi er vel i dag mye mer bevisst på hva vi sier til barna våre i forhold til adopsjon, vi bruker heller ikke "egne" og "adopterte" om barna. Tror det var mere fokus på dette før.

Men poenget mitt var at det må være ok å adoptere om man kan få egenfødte, noen vil faktisk ha begge deler, mens andre bare ønsker å adoptere selv om de kan få egenfødte også. Ikke la det ene bli bedre enn det andre, det var mitt store poeng her.

[grot]

Hei!

Jeg fikk så lyst til å bidra med en liten søt historie her. Vi kjenner noen som også opplevde det samme, de adopterte først, og mens de holdt på med runde nummer to så ble de helt uventet gravide. Så de la adopsjonen på is til de fikk lov å fortsette, og så fikk de nummer tre som var adoptert.

De har nå to nydelige mørke jenter fra India, og i midten en søt lyshåret gutt med blå øyne.

Den yngste jenta kommer med følgende kommentar (hun var ikke så gammel da): Jenter er brune og kommer fra India, mens gutter er lyse og kommer fra magen til mammaene :-) Sånn var hennes verden, og det var vel sånn det fungerte for alle??

Mvh

Herlig historie Lanka. Og slik tror jeg verden arter seg for de fleste barn. Det er kanskje bare vi voksne som gjør det mer vanskelig enn det egentlig er:-)

[Gjest maas]

Hei, jeg syns utfallet av denne diskusjonen ble rar og urettferdig ovenfor ungenes enve til å takle ting. Barn er så tilpasnings dyktige at uansett aldersfoskjell på barn en to eller tre vil dette gå seg til etterhvert uansett om de er adoptert eller ikke. jeg har to egenfødte som nå er 10 og 11 år. Lillegutt er snart 4 og har vært hjemme i snart 2 år. Klart det ikke var lett for noen av dem da de ble tre. Det tok lenge før dette gikk seg til, men det er jo ikke slik at det ikke ville gått! Vi som adopterer tenker så detaljert på alt, skjønner ikke helt hvorfor innimellom. Ingen egenfødte tenker så mye, og slik her tror jeg.

Når man skal skaffe seg barn så gjør man det enten på den ene eller andre måten, man tenker jo ikke at mitt barn ville ikke taklet slik å slik.

Nei og nei damer:-)

Beklager,

[Gjest maas]

Jeg har en adoptert gutt på 2,5 og får en gutt fra magen om 4 mnd. Dette har jeg et helt avslappet forhold til. Synes det er litt merkelig at noen kan sitte med en "fasit" på hva som er best rekkefølge med adopterte og egenfødte. Jeg tror vi blir hobbypsykologer noen og enhver her inne:-)

Vi hadde ingen forsøk (ivf) før adopsjon. Dette fordi adopsjon har vært en stor drøm for oss i mange år. For meg føles det godt å kunne snakke med vår lille fei om dette (en del år inn i fremtiden) at han faktisk var vår store drøm, ikke noe vi måtte nøye oss med etter mye strev...

Vi vet det kan være vanskelig å være adoptert, det må vi bare være forberedt på. Men disse problemene kan oppstå om man er adoptert enebarn, ikke bare dersom man er adoptert blant biologiske barn. Nei her er nok ingen fasit. Vi må bare velge å se an barna vi får. Adopterte barn kan ikke omtales som en homogen gruppe, like lite som biologiske barn kan det.

Enig med deg der.. ingen fasit. Tror det kommer veldig ann på hvordan vi foreldre takler disse situasjonene. Så lenge vi foreldre har et naturlig forhold uansett hvilken vei det er går dette veldig bra. Men selvfølgelig trenger de tid, vi og.

klemmer

[skorpionfisken]

Hei, jeg syns utfallet av denne diskusjonen ble rar og urettferdig ovenfor ungenes enve til å takle ting. Barn er så tilpasnings dyktige at uansett aldersfoskjell på barn en to eller tre vil dette gå seg til etterhvert uansett om de er adoptert eller ikke. jeg har to egenfødte som nå er 10 og 11 år. Lillegutt er snart 4 og har vært hjemme i snart 2 år. Klart det ikke var lett for noen av dem da de ble tre. Det tok lenge før dette gikk seg til, men det er jo ikke slik at det ikke ville gått! Vi som adopterer tenker så detaljert på alt, skjønner ikke helt hvorfor innimellom. Ingen egenfødte tenker så mye, og slik her tror jeg.

Når man skal skaffe seg barn så gjør man det enten på den ene eller andre måten, man tenker jo ikke at mitt barn ville ikke taklet slik å slik.

Nei og nei damer:-)

Beklager,

Synes du at vi lagde et problem av det?

*Forbauset*

c',)

[grot]

Hei, jeg syns utfallet av denne diskusjonen ble rar og urettferdig ovenfor ungenes enve til å takle ting. Barn er så tilpasnings dyktige at uansett aldersfoskjell på barn en to eller tre vil dette gå seg til etterhvert uansett om de er adoptert eller ikke. jeg har to egenfødte som nå er 10 og 11 år. Lillegutt er snart 4 og har vært hjemme i snart 2 år. Klart det ikke var lett for noen av dem da de ble tre. Det tok lenge før dette gikk seg til, men det er jo ikke slik at det ikke ville gått! Vi som adopterer tenker så detaljert på alt, skjønner ikke helt hvorfor innimellom. Ingen egenfødte tenker så mye, og slik her tror jeg.

Når man skal skaffe seg barn så gjør man det enten på den ene eller andre måten, man tenker jo ikke at mitt barn ville ikke taklet slik å slik.

Nei og nei damer:-)

Beklager,

Hei du maas

Prøvde ikke lage noe problem av dette jeg. Bare sier hvordan situasjonen var for oss. Vi kunne kanskje ikke gått for adopsjon nr 2 så raskt som vi hadde ønsket. vi ønsket barna våre tettest mulig, men hensynet til hvordan vi tror gutten vår hadde taklet dette måtte likevel veie tyngst. Helt sikkert utfordringer med store egenfødte før adoptivbarn også, men dette var nå engang ikke vårt utgangspunkt:-) Men jeg kjenner deg jo da maas, og jeg tror ikke du hadde gått for adopsjon selv heller om du ikke trodde de store hadde taklet det. Men som skorpionfisken sier så var det ikke meningen å lage noe stort problem ut av dette. Bare å si at det ikke finnes fasiter her. Jeg blir litt sprø av at det skal finnes en oppskrift på den perfekte og gode familie. For noen er en fembarnsfamilie ensbetydende med kaos, for andre er det en stor velsignelse!!

[fei1365380229]

Jeg har en adoptert gutt på 2,5 og får en gutt fra magen om 4 mnd. Dette har jeg et helt avslappet forhold til. Synes det er litt merkelig at noen kan sitte med en "fasit" på hva som er best rekkefølge med adopterte og egenfødte. Jeg tror vi blir hobbypsykologer noen og enhver her inne:-)

Vi hadde ingen forsøk (ivf) før adopsjon. Dette fordi adopsjon har vært en stor drøm for oss i mange år. For meg føles det godt å kunne snakke med vår lille fei om dette (en del år inn i fremtiden) at han faktisk var vår store drøm, ikke noe vi måtte nøye oss med etter mye strev...

Vi vet det kan være vanskelig å være adoptert, det må vi bare være forberedt på. Men disse problemene kan oppstå om man er adoptert enebarn, ikke bare dersom man er adoptert blant biologiske barn. Nei her er nok ingen fasit. Vi må bare velge å se an barna vi får. Adopterte barn kan ikke omtales som en homogen gruppe, like lite som biologiske barn kan det.

Jeg trodde såvisst ikke jeg satt med noen fasit på hva som var best, men jeg skrev bare hva jeg hadde hørt.

Jeg tror selvfølgelig at de fleste evner å gi så mye kjærlighet at det ikke spiller noen rolle om man er adoptert, egenfødt, først, sist eller mellom. Og at alle selvfølgelig tar imot all den kjærligheten man gir.

Men jeg har hørt at noen adopterte har sagt at de syns det var sårt når de var små at foreldrene hadde fått biologiske barn etter at de hadde fått dem.

Men tenk på oss da, vi har tre biologiske før den adopterte, tror du ikke vi er oppmerksomme på at "det" kan komme til å være sårt. Det er helt sikkert ikke det beste, men vi er kjempeglade i alle fire og håper vi klarer å gi henne så mye balast og kjærlighet at hun ikke bryr seg så mye.

[Gjest maas]

Hei du maas

Prøvde ikke lage noe problem av dette jeg. Bare sier hvordan situasjonen var for oss. Vi kunne kanskje ikke gått for adopsjon nr 2 så raskt som vi hadde ønsket. vi ønsket barna våre tettest mulig, men hensynet til hvordan vi tror gutten vår hadde taklet dette måtte likevel veie tyngst. Helt sikkert utfordringer med store egenfødte før adoptivbarn også, men dette var nå engang ikke vårt utgangspunkt:-) Men jeg kjenner deg jo da maas, og jeg tror ikke du hadde gått for adopsjon selv heller om du ikke trodde de store hadde taklet det. Men som skorpionfisken sier så var det ikke meningen å lage noe stort problem ut av dette. Bare å si at det ikke finnes fasiter her. Jeg blir litt sprø av at det skal finnes en oppskrift på den perfekte og gode familie. For noen er en fembarnsfamilie ensbetydende med kaos, for andre er det en stor velsignelse!!

Heia Grot. Ja vi kjenner hevrandre godt, vi forstår hverandre:-) Ville bare korrigere at det gjelder jo uansett om det er adoptert eller egenfødt. Vi alle vet best hva som er riktig for våre barn og oss som familie. Ville komme frem til at det var ikke uansett, men hvor lang tid hver enkelt barn kan trenge før de får evt et nytt søsken.

Vi er jo enige alle mann, men det er nyanser i det hele.

Men nå har jeg hatt egenfødte først så kanskje det er annerledes tankegang:-) Ikke vet jeg hva som er riktig. Er litt mer avslappet til dette en mange kanskje. Kanskje jeg gjør en feil der?!

Veldig glade for at jeg har de tre jeg har fått, ingen av dem er bedre enn den andre her i gården. Der er det ikke forskjell ihvertfall.

Ha en deilig dag!

[Gjest maas]

Synes du at vi lagde et problem av det?

*Forbauset*

c',)

Det er dette jeg syns er så slitsomt her inne. Har ikke sagt at dere gjør det til et problem. Bare stusser over hva alle tenker på her inne innimellom. Er kanskje litt for avslappet til dette, men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om hva vi gjør. Heldigvis har det gått bra her hjemme, selvfølgelig har vi hatt ting å stri med i prossessen vi og. Ikke minst for de store tok det veldig tid å innstille seg på at det kom en 2 åring som krevde mer og annerledes pleie og som hadde en helt annen aktivitet enn en baby. Klart det var tøft for dem! Det har tatt over et år, men nå har det løsnet.

Go dag!

[Gjest maas]

Har hørt at det er verre å være førstemann som er adoptert enn sistemann. Det har vel noe med at man kanskje strevde før man adopterte, og så "endelig" fikk man en egenfødt allikevel. Ikke mine ord altså, men har hørt noen eldre adopterte som har sagt dette.

Når det er sagt så er det jo ikke sikkert dere kan planlegge det? Det kan jo hende du/dere ikke får en egenfødt selvom dere prøver.

For jeg har oppfattet riktig at dere har valgt å adoptere førstemann uten å ha prøvd å få denne fra magen?

Helt enig i det du skriver. Takk:-)

Har følt at det har vært vanskelig å ha egenfødte i tillegg her på dol til tider, derfor skriver jeg sjelden

Go dag!

[Lanka]

Herlig historie Lanka. Og slik tror jeg verden arter seg for de fleste barn. Det er kanskje bare vi voksne som gjør det mer vanskelig enn det egentlig er:-)

Takk for det! Jeg er helt enig med deg i at ungene ofte takler det mye bedre enn vi voksne.

Jeg ble litt usikker etter at jeg hadde lagt ut denne historien, for jeg lurer på om det egentlig var gutten i midten som kom med denne kommentaren. Men - det spiller jo ingen rolle. Prinsippet er jo at unger tilpasser seg situasjonen de er i helt flott, og så lenge kjærligheten er der fra foreldre og søsken så tror jeg ikke det betyr så mye om de hjemmelagede kommer først, sist eller i midten :-)

[grot]

Jeg trodde såvisst ikke jeg satt med noen fasit på hva som var best, men jeg skrev bare hva jeg hadde hørt.

Jeg tror selvfølgelig at de fleste evner å gi så mye kjærlighet at det ikke spiller noen rolle om man er adoptert, egenfødt, først, sist eller mellom. Og at alle selvfølgelig tar imot all den kjærligheten man gir.

Men jeg har hørt at noen adopterte har sagt at de syns det var sårt når de var små at foreldrene hadde fått biologiske barn etter at de hadde fått dem.

Men tenk på oss da, vi har tre biologiske før den adopterte, tror du ikke vi er oppmerksomme på at "det" kan komme til å være sårt. Det er helt sikkert ikke det beste, men vi er kjempeglade i alle fire og håper vi klarer å gi henne så mye balast og kjærlighet at hun ikke bryr seg så mye.

ja ser nå når jeg leser innlegget ditt at du ikke var så påståelig som jeg trodde du var. Men når slike ting blir gjentatt mange nok ganger (eks. skal man ha både adopterte og egenfødte så bør den adopterte være yngst..)så blir det jo en "sannhet" til slutt. Men fakta er vel det at det er ingen av oss som har gjort noe mer enn å "ha hørt". Mine erfaringer er tvert motsatt av dine. Jeg kjenner til et par med to nydelige kina-jenter. De adopterte tett og villa ha minst mulig aldersforskjell mellom barna. Tiden etter nr 2 sin hjemkomst ble et lite mareritt for denne familien. Storesøster som hadde gledet seg til å bli akkurat dette taklet overhodet ikke overgangen med en lillesøster på 1 1/2 år som var veldig oppegående fra første start. Storesøster hadde vel mer sett for seg en baby hun kunne stelle og dulle med, ikke en som blandet seg i lekene hennes fra første dag. Storesøster var vel litt over tre da lillesøster kom. Ett år etterpå har familien det fortsatt veldig tøft. Barna kan ikke være alene et sekund, i redsel for at noe kan skje med lillesøster. Det er ikke snakk om noe vanlig søskensjalusi her, men en storesøster som fikk det altfor tøft med omveltning i hverdagen da lillesøster kom. Kanskje var hun for liten til å takle dette, og kanskje ville det gått bedre på et senere tidspunkt.

I prinsippet har jeg ikke problemer med å se fordelene ved at den adopterte kommer både først og sist. Men så er det jo virkeligheten man må forholde seg til, og da mener jeg de barna man faktisk har. Ikke alltid lett å lage teorier som favner alle. Det er jo mennesker vi snakker om:-)