Hvilke søsken blir "best"?

[fei1365380229]

ja ser nå når jeg leser innlegget ditt at du ikke var så påståelig som jeg trodde du var. Men når slike ting blir gjentatt mange nok ganger (eks. skal man ha både adopterte og egenfødte så bør den adopterte være yngst..)så blir det jo en "sannhet" til slutt. Men fakta er vel det at det er ingen av oss som har gjort noe mer enn å "ha hørt". Mine erfaringer er tvert motsatt av dine. Jeg kjenner til et par med to nydelige kina-jenter. De adopterte tett og villa ha minst mulig aldersforskjell mellom barna. Tiden etter nr 2 sin hjemkomst ble et lite mareritt for denne familien. Storesøster som hadde gledet seg til å bli akkurat dette taklet overhodet ikke overgangen med en lillesøster på 1 1/2 år som var veldig oppegående fra første start. Storesøster hadde vel mer sett for seg en baby hun kunne stelle og dulle med, ikke en som blandet seg i lekene hennes fra første dag. Storesøster var vel litt over tre da lillesøster kom. Ett år etterpå har familien det fortsatt veldig tøft. Barna kan ikke være alene et sekund, i redsel for at noe kan skje med lillesøster. Det er ikke snakk om noe vanlig søskensjalusi her, men en storesøster som fikk det altfor tøft med omveltning i hverdagen da lillesøster kom. Kanskje var hun for liten til å takle dette, og kanskje ville det gått bedre på et senere tidspunkt.

I prinsippet har jeg ikke problemer med å se fordelene ved at den adopterte kommer både først og sist. Men så er det jo virkeligheten man må forholde seg til, og da mener jeg de barna man faktisk har. Ikke alltid lett å lage teorier som favner alle. Det er jo mennesker vi snakker om:-)

Jeg er tilhenger av å gjøre det beste ut av situasjonen.

F.eks så har vi to gutter med to års mellomrom. Det var planlagt å få barn så tett fordi da regnet vi med at de fikk masse glede av hverandre, jeg og mannen min har søsken som er 7-8 år yngre.

Vi hadde det rimelig tøft en periode med masse krangling, slåssing og grining. Først når yngstegutten begynte på skolen så sluttet det verste bråket - nå er de som erteris, men krangler selvfølgelig endel ennå.

Jeg husker når jeg gikk gravid med nr. 2 så fikk vi høre at det var best at det var mer enn 2 1/2 år mellom gutt først og jente etterpå fordi jentene ofte var mye tidligere ute og derfor tok igjen gutten intellektuelt og det var ikke så gøy for gutten.

Vi har en jente som var 5 1/2 år når vi adopterte og fikk ei lita jente på 1 1/2 år. De to jentene er bare så gode venner. Den yngste skal gjøre alt den eldste gjør selvfølgelig og de leker rolleleker, spiller spill, leser bøker, hører på musikk osv. sammen. Det hender da de krangler litt innimellom også.

Vi syns vi har hatt flaks som har fått akkurat disse barna, med denne rekkefølgen og den aldersforskjellen. Jeg tror de fleste vil "forsvare" sine valg og sin situasjon, og heldigvis for det.

[sibadulla]

Jeg har en adoptert gutt på 2,5 og får en gutt fra magen om 4 mnd. Dette har jeg et helt avslappet forhold til. Synes det er litt merkelig at noen kan sitte med en "fasit" på hva som er best rekkefølge med adopterte og egenfødte. Jeg tror vi blir hobbypsykologer noen og enhver her inne:-)

Vi hadde ingen forsøk (ivf) før adopsjon. Dette fordi adopsjon har vært en stor drøm for oss i mange år. For meg føles det godt å kunne snakke med vår lille fei om dette (en del år inn i fremtiden) at han faktisk var vår store drøm, ikke noe vi måtte nøye oss med etter mye strev...

Vi vet det kan være vanskelig å være adoptert, det må vi bare være forberedt på. Men disse problemene kan oppstå om man er adoptert enebarn, ikke bare dersom man er adoptert blant biologiske barn. Nei her er nok ingen fasit. Vi må bare velge å se an barna vi får. Adopterte barn kan ikke omtales som en homogen gruppe, like lite som biologiske barn kan det.

Her går det hett for seg ser jeg Hadde egentlig ikke tenkt å melde meg inn i diskusjonen, men har bare en kommentar til det du skriver: Jeg er veldig enig med deg i det du og andre skriver; at det ikke er - og bør være - noen fasitsvar på den beste mix'en og rekkefølgen i adopterte- og mage-søsken. Men, derfor blir det også litt feil for meg når du videre skriver:

"Vi hadde ingen forsøk (ivf) før adopsjon. Dette fordi adopsjon har vært en stor drøm for oss i mange år. For meg føles det godt å kunne snakke med vår lille fei om dette (en del år inn i fremtiden) at han faktisk var vår store drøm". Da sier du jo indirekte at _deres_ valg er riktigere og mer "skånsomt" for barna enn om man hadde hatt prøverørsforsøk først (som jeg tror er den vanligste varianten). Du skjønner (og vet jo): vår minimann er vår STORE DRØM - selv om vi har hatt våre prøverørsforsøk i forkant. I dag er jeg nemmelig glad for at vi ikke lykkes med forsøkene. Hvis vi hadde gjort det, hadde vi jo ikke hatt vår herlige sjarmør... Må ellers nevne at adopsjon sto på vår "plan" også - før vi visste om problemene våre med å få magebarn - derfor var veien veldig kort over til adopsjon ) Nå er vi i gang med nr to fra smilets land - og kan ikke vente!!! Om det (veldig) overraskende skulle komme et magebarn i fremtiden etter våre to hjertebarn (vet magebarn også er hjertebarn, hvis noen henger seg opp i det ), er det like velkomment. Rekkefølgen er vel ikke det viktigste - heller ikke hvordan barna kom til oss. Det blir 100% våre og elsket over alt på jord - uansett )

Nå må jeg løpe til potetene - litt sen midag her i dag. Innlegget mitt ble sikkert litt rotete midt oppi alt dette, men håper det er forståelig likevel.

Håper alt er bra med dere, grot!

Klem fra

[grot]

Her går det hett for seg ser jeg Hadde egentlig ikke tenkt å melde meg inn i diskusjonen, men har bare en kommentar til det du skriver: Jeg er veldig enig med deg i det du og andre skriver; at det ikke er - og bør være - noen fasitsvar på den beste mix'en og rekkefølgen i adopterte- og mage-søsken. Men, derfor blir det også litt feil for meg når du videre skriver:

"Vi hadde ingen forsøk (ivf) før adopsjon. Dette fordi adopsjon har vært en stor drøm for oss i mange år. For meg føles det godt å kunne snakke med vår lille fei om dette (en del år inn i fremtiden) at han faktisk var vår store drøm". Da sier du jo indirekte at _deres_ valg er riktigere og mer "skånsomt" for barna enn om man hadde hatt prøverørsforsøk først (som jeg tror er den vanligste varianten). Du skjønner (og vet jo): vår minimann er vår STORE DRØM - selv om vi har hatt våre prøverørsforsøk i forkant. I dag er jeg nemmelig glad for at vi ikke lykkes med forsøkene. Hvis vi hadde gjort det, hadde vi jo ikke hatt vår herlige sjarmør... Må ellers nevne at adopsjon sto på vår "plan" også - før vi visste om problemene våre med å få magebarn - derfor var veien veldig kort over til adopsjon ) Nå er vi i gang med nr to fra smilets land - og kan ikke vente!!! Om det (veldig) overraskende skulle komme et magebarn i fremtiden etter våre to hjertebarn (vet magebarn også er hjertebarn, hvis noen henger seg opp i det ), er det like velkomment. Rekkefølgen er vel ikke det viktigste - heller ikke hvordan barna kom til oss. Det blir 100% våre og elsket over alt på jord - uansett )

Nå må jeg løpe til potetene - litt sen midag her i dag. Innlegget mitt ble sikkert litt rotete midt oppi alt dette, men håper det er forståelig likevel.

Håper alt er bra med dere, grot!

Klem fra

Neida, jeg mener ikke at vår variant av historien vi kommer til å fortelle gutten vår er noe bedre enn deres. Bare at den slett ikke er _dårligere_. At det skal være så mye verre å bli adoptert som først i en barneflokk i stedet for til slutt det klarer jeg bare ikke å si meg enig i. Når jeg presiserer at denne historien føles bra for oss å fortelle, så er det bare fordi jeg har fått følelsen av at det ikke er den "beste". At alt liksom er mye greiere når den adopterte ikke har egenfødte småsøsken. Det er ikke få ganger jeg har sett den formulerinen her inne: "husk at det er bedre å få egenfødte først og adoptere etterpå". Men jeg må nok si at det var overskriften i denne tråden som trigget meg aller mest i dag. At vi kan sitte her inne i lag og "designe" de beste familiene blir litt søkt...

Har aldri ment at adopsjon blir noe mindreverdig om man har prøvd ivf først (de fleste har jo det) men på den annen side så må det jo være lov å tenke annerledes enn de som har fulgt denne "fremgangsmåten" også?? Jeg vet jo at ikke bare vi her inne, men folk flest assosierer adopsjon med noe man i gangsetter etter x antall prøverørsforsøk. Vet ikke hvor mange ganger vi har fått spørsmål om hvor mange forsøk vi har hatt i forkant av adopsjon. Når jeg sier vi ikke har hatt noen er det faktisk mange som ikke tror meg. For oss ble ivf uaktuelt ikke fordi det var en mindreverdig forløper til adopsjon, men fordi vi har nære venner som har vært gjennom dette og vi har sett hvilken fysisk og psykisk belasting det kan være,ikke fordi jeg ser noe som helst negativt ved det....

Lenge siden jeg har gått så inn i diskusjoner her på Dol, men som sagt så klarte jeg ikke bare lese og tenke mitt denne gangen:-) Tror det kan være greitt med litt nyanser noen ganger, at vi kan se ting fra flere synspunkt. For som fei sier så finnes ingen fasit her, men foreldre vil forsvare sitt valg av antall barn, rekkefølge av adopterte/egenfødte uansett andre sitt syn på denne saken. Slik er og bør det være..

Men nå skal jeg gi meg i denne omgang. Det betyr ikke allverden for meg at flest mulig skal være enig med meg, men som mange nå har skjønt så ble jeg altså heltent på denne tråden.

En fortsatt god kveld til alle sammen:-)

[trompet]

Jeg har en adoptert gutt på 2,5 og får en gutt fra magen om 4 mnd. Dette har jeg et helt avslappet forhold til. Synes det er litt merkelig at noen kan sitte med en "fasit" på hva som er best rekkefølge med adopterte og egenfødte. Jeg tror vi blir hobbypsykologer noen og enhver her inne:-)

Vi hadde ingen forsøk (ivf) før adopsjon. Dette fordi adopsjon har vært en stor drøm for oss i mange år. For meg føles det godt å kunne snakke med vår lille fei om dette (en del år inn i fremtiden) at han faktisk var vår store drøm, ikke noe vi måtte nøye oss med etter mye strev...

Vi vet det kan være vanskelig å være adoptert, det må vi bare være forberedt på. Men disse problemene kan oppstå om man er adoptert enebarn, ikke bare dersom man er adoptert blant biologiske barn. Nei her er nok ingen fasit. Vi må bare velge å se an barna vi får. Adopterte barn kan ikke omtales som en homogen gruppe, like lite som biologiske barn kan det.

Jeg har den erfaringen at - jo flere adopterte i familien jo mere forenkler det det å være adoptert. I vår familie er det like naturlig å være adoptert som det er å få biologisk fødte barn. hm... rar formulering det da.. pytt pytt

Selv har vi i famile og vennekrets søskengrupper av begge typer fødsler. onkler som er adotert, søsken som er adotert eller som lever med biolgiske mødre.

En politiker fra et eller annet sted sa i tv i går noe som jeg vil ta med meg videre i livet, "Alle barn blir født med samme språk""De gråter likt"Det er jo et bevis på at alle er likeverdig og -- jeg er helt ENIG

[grot]

Jeg har den erfaringen at - jo flere adopterte i familien jo mere forenkler det det å være adoptert. I vår familie er det like naturlig å være adoptert som det er å få biologisk fødte barn. hm... rar formulering det da.. pytt pytt

Selv har vi i famile og vennekrets søskengrupper av begge typer fødsler. onkler som er adotert, søsken som er adotert eller som lever med biolgiske mødre.

En politiker fra et eller annet sted sa i tv i går noe som jeg vil ta med meg videre i livet, "Alle barn blir født med samme språk""De gråter likt"Det er jo et bevis på at alle er likeverdig og -- jeg er helt ENIG

Takk for fint og reflektert innlegg. Tror også det du sier om at jo flere adopterte i en familie, jo lettere å forholde seg til. Tror kanskje dette også gjelder om man ser at det er flere typer familier rundt en. At ikke alle er mor+far+2 egenfødte. Men at noen lever bare med mor, andre lever sammen med mor og hennes kjæreste. Noen har søsken med samme foreldre, andre har felles mamma eller pappa...

På skolen jeg jobber snakkker vi veldig bevisst rundt dette. Noen elever er i utgangspunktet veldig fastlåste i at han har en halvbror og det er faktisk ingen ordentlig bror..... For barn som opplever å få søsken kalt for "halv-søster eller bror" er dette ofte negativt ladet. Så vi har brukt mye tid på å snakke om at søsken er søsken, at det er vår oppfattelse av dem som gjelder. Det samme vil selvsagt gjelde stesøsken og adoptiv-søsken. Jeg opererer aldri med disse begrepene, bruker bare søsken,og de aller fleste barn ser fornuften i dette til slutt. De er jo bare påvirket av foreldrenes språkbruk,og de er kanskje langt mer opptatt av å presisere bakgrunnen som barnet har i måten de snakker på.

Har på følelsen at alt blir mye lettere når man snakker om mor, far, søster og bror i stedet for alle disse begrpene som bare har til hensikt å presisere bakgrunn.

[grot]

Jeg har den erfaringen at - jo flere adopterte i familien jo mere forenkler det det å være adoptert. I vår familie er det like naturlig å være adoptert som det er å få biologisk fødte barn. hm... rar formulering det da.. pytt pytt

Selv har vi i famile og vennekrets søskengrupper av begge typer fødsler. onkler som er adotert, søsken som er adotert eller som lever med biolgiske mødre.

En politiker fra et eller annet sted sa i tv i går noe som jeg vil ta med meg videre i livet, "Alle barn blir født med samme språk""De gråter likt"Det er jo et bevis på at alle er likeverdig og -- jeg er helt ENIG

Takk for godt og reflektert innlegg:-)

Svært enig i det du skriver om at jo flere tilfeller vi opplever av familier som ikke er av typen mor+far+to hjemmelagede barn, dess mer naturlig blir det å forholde seg til.

Tror ikke dette gjelder bare i forhold til adopterte, men også når det gjelder halvsøsken, stesøsken osv. Ulike familietyper har nå blitt så vanlig at de færreste reagerer noe på det. Har likevel opplevd flere ganger i jobben min som lærer at barn blir såret over at andre korrigerer dem når de snakker om søsken og foreldre, med kommentarer som." Det er jo ikke broren din, det er _halvbroren_ din", altså noe som ikke helt kommer opp mot en ordentlig bror...

Det er ikke mange elever som kommer med denne typen kommentaren lenger, men du hører jo foreldrene litt i bakgrunnen. Noen er veldig opptatt av å fastslå hvor barn kommer fra, og hvilke gener det har. Og på en eller annen måte så må de få fastslått dette når de snakker om barnet. Og slike ting plukker selvsagt barna som hører dette opp.... og bringer det videre til barna det gjelder.

Men det er utrolig hvor lett det er å få dem med i tankegangen om at det å være en familie er mye mer enn det å ha samme far og mor. At familie først og fremst er følelser...

[Gjendine]

Takk for fint og reflektert innlegg. Tror også det du sier om at jo flere adopterte i en familie, jo lettere å forholde seg til. Tror kanskje dette også gjelder om man ser at det er flere typer familier rundt en. At ikke alle er mor+far+2 egenfødte. Men at noen lever bare med mor, andre lever sammen med mor og hennes kjæreste. Noen har søsken med samme foreldre, andre har felles mamma eller pappa...

På skolen jeg jobber snakkker vi veldig bevisst rundt dette. Noen elever er i utgangspunktet veldig fastlåste i at han har en halvbror og det er faktisk ingen ordentlig bror..... For barn som opplever å få søsken kalt for "halv-søster eller bror" er dette ofte negativt ladet. Så vi har brukt mye tid på å snakke om at søsken er søsken, at det er vår oppfattelse av dem som gjelder. Det samme vil selvsagt gjelde stesøsken og adoptiv-søsken. Jeg opererer aldri med disse begrepene, bruker bare søsken,og de aller fleste barn ser fornuften i dette til slutt. De er jo bare påvirket av foreldrenes språkbruk,og de er kanskje langt mer opptatt av å presisere bakgrunnen som barnet har i måten de snakker på.

Har på følelsen at alt blir mye lettere når man snakker om mor, far, søster og bror i stedet for alle disse begrpene som bare har til hensikt å presisere bakgrunn.

Jeg har to jenter fra Kina og vet ikke hvor mange ganger jeg har fått følgende spørsmål: Er de søstre?

Selvfølgelig er de søstre - kanskje ikke biologiske, men søstre er de så absolutt.

Jeg lurer alltid på hvorfor det er så viktig å stille akkurat det spørsmålet. Hvorfor er det så viktig å få stadfestet at de ikke er biologiske søstre med de samme genene?

Derfor likte jeg så godt din måte å se det på Grot - søsken er søsken uansett hel, halv, ste eller adoptiv.

[grot]

Takk for fint og reflektert innlegg. Tror også det du sier om at jo flere adopterte i en familie, jo lettere å forholde seg til. Tror kanskje dette også gjelder om man ser at det er flere typer familier rundt en. At ikke alle er mor+far+2 egenfødte. Men at noen lever bare med mor, andre lever sammen med mor og hennes kjæreste. Noen har søsken med samme foreldre, andre har felles mamma eller pappa...

På skolen jeg jobber snakkker vi veldig bevisst rundt dette. Noen elever er i utgangspunktet veldig fastlåste i at han har en halvbror og det er faktisk ingen ordentlig bror..... For barn som opplever å få søsken kalt for "halv-søster eller bror" er dette ofte negativt ladet. Så vi har brukt mye tid på å snakke om at søsken er søsken, at det er vår oppfattelse av dem som gjelder. Det samme vil selvsagt gjelde stesøsken og adoptiv-søsken. Jeg opererer aldri med disse begrepene, bruker bare søsken,og de aller fleste barn ser fornuften i dette til slutt. De er jo bare påvirket av foreldrenes språkbruk,og de er kanskje langt mer opptatt av å presisere bakgrunnen som barnet har i måten de snakker på.

Har på følelsen at alt blir mye lettere når man snakker om mor, far, søster og bror i stedet for alle disse begrpene som bare har til hensikt å presisere bakgrunn.

Dette innlegget tok minutter å sende , trodde det var forsvunnet og måtte skrive et nytt, som ble nesten likt. Ikke meningen å gjenta meg selv da...

Skjønner ikke dette jeg. Har til tider store problmer med å få sendt innlegg, andre ganger tar det laaaang tid og andre ganger går det greitt. Men er ikke noe teknisk vidunder på data-fronten jeg da, så jeg har mer eller mindre gitt opp å finne ut av dette.

Flere med slike problemer??

[grot]

Jeg har to jenter fra Kina og vet ikke hvor mange ganger jeg har fått følgende spørsmål: Er de søstre?

Selvfølgelig er de søstre - kanskje ikke biologiske, men søstre er de så absolutt.

Jeg lurer alltid på hvorfor det er så viktig å stille akkurat det spørsmålet. Hvorfor er det så viktig å få stadfestet at de ikke er biologiske søstre med de samme genene?

Derfor likte jeg så godt din måte å se det på Grot - søsken er søsken uansett hel, halv, ste eller adoptiv.

Ja og for barna er dette naturlig å se det slik. Vi har hatt mye humoristisk rundt det med begrepet halvsøsken, for å vise hvor misvisende begrepet egentlig er. Blir en halvsøster en _halv_ søster da? Snakker vi en fot, en arm osv? Barna tar fort poenget når vi ser slik på det:-)

[Gjendine]

Ja og for barna er dette naturlig å se det slik. Vi har hatt mye humoristisk rundt det med begrepet halvsøsken, for å vise hvor misvisende begrepet egentlig er. Blir en halvsøster en _halv_ søster da? Snakker vi en fot, en arm osv? Barna tar fort poenget når vi ser slik på det:-)

Det "rare" er at barn (barnahagebarn) aldri spør om de er biologiske søsken. I barnehagen er det opplest og vedtatt at jentene mine er søstre og dermed basta.

Men alle de voksne - ja, de spør og spør........

[Gjest noen ganger er hjernen på ferie...]

Det "rare" er at barn (barnahagebarn) aldri spør om de er biologiske søsken. I barnehagen er det opplest og vedtatt at jentene mine er søstre og dermed basta.

Men alle de voksne - ja, de spør og spør........

En gang var det en mor (heeelt lyshåret) som satt med ungen sin (heeelt mørk, fra Korea tror jeg det var) og snakket om noen problemer ungen hadde med et eller annet (husker ikke hva). Så sa hun at det kunne hende at problemene stammet fra svangerskapet, men at hun ikke visste.

Og jeg satt der og lurte på hvordan det kunne ha seg at hun ikke visste det...

Heldigvis spurte jeg ikke....jeg hadde faktisk klart å glemme at ungen var adoptert - enda _så_ godt jeg visste det, og _så_ synlig det var!