Lyst til å gi opp...

[Gjest tristesse]

Er det flere som innimellom lurer på om de står overfor en for stor oppgave med å oppdra sitt adhd-barn?

Faren til mitt barn er rasende på meg som mor og mener at det er min oppdragelse og ikke adhd som gir år sønn på 13 problemer. Han mener at om jeg, som faren, innser at det ikke finnes noen adhd i gutten, vil alt bli bra!

I går var han så sinna på meg at all min gamle frykt og skyld kom opp til overflaten igjen - kan det tenkes det er min rolle og oppførsel som mor som har forårsaket alle guttens problemer? Vår forhistorie er jo mange år med et problematisk barn - som vi alle (unntatt far) trodde skyldtes at også familieforholdene var vanskelige og vi voksne dårlige foreldre. Men så tenkte noen på å utrede ham for adhd...

Min gutt scorer såvidt nok til å komme inn under adhd-diagnose - noe min eksmann mener beviser at det er jeg som vil at gutten skal være syk, ha adhd, og at han ellers ville ha vært helt frisk.

Gutten veksler mellom å være helt enig med sin far - og å nølende lytte når jeg snakker om muligheten for adhd - og søke min allianse mot far. Akkurat nå for tida er han helt enig med sin far. Han opptrer frekt og snakker stygt og høyt både til meg og til andre han omgås, særlig jenter... De er helt umulig å snakke med ham om hvor dumt dette er.

(Jeg skulle naturligvis ønske at far kunne hjelpe meg til å stoppe denne atferden i stedet for å angripe meg og si at alt er bare min skyld!)

Er det noen andre som opplever lignende situasjoner - og hvordan takler dere dem? Selv er jeg helt nede for telling nå, og vurderer å gi meg. Kanskje er det best om han flytter til far - tenker jeg i svarte stunder. Kanskje er det jeg som er gal - og ungen frisk.

Er det vanlig for foreldre å lure på om det er de som "har skylda" og på om ungen kanskje ville ha vært som alle andre unger med en annen mor/far?

[Terka]

Kjære deg.

Dette høres ut som en vanskelig situasjon, som jeg ikke har erfaring med selv.

Hva sier far om det problematiske barnet før dere skilte lag? Eller syntes han ikke at gutten var vanskelig?

Er det slik at gutten "tar seg sammen" når han er hos far og slapper av igjen og lar all gørr komme ut når han kommer tilbake til deg?

Kanskje bør dere(du og sønnen din) ha en pause fra hverandre selv om det etter all sannsynlighet er du som vurderer hans situasjon på riktigste måte.

Kanskje skal sønnen din bo hos faren sin en stund? Kanskje er det ikke noen katastrofe?

Dette er tanker jeg gjør meg, men som kan være riv ruskende gale, og som kanskje får alvorlige konsekvenser for sønnen din.

Men hvis du er helt nedkjørt, så trenger kanskje DU en pause før du kollapser.

Håper du finner en løsning.

[chanti]

Hei

Det er en trasig , men trolig ikke så uvanlig situasjon du er i . ( Kan far ha adhd selv?)

Det du nok bør gjøre er å få fagpersoner inn i bildet , ikke ta på deg rollen som megler og infoperson selv. Ta dette opp med bup og la de komme på banen . Det finnes flere innstanser som kan hjelpe i en slik situasjon .

[Lady 2004]

Ikke uvanlig dette her. Jeg opplevde det samme med mitt barn da h*n var yngre. Alle har symptomer lignende adhd, men det er graden av symptomene som resulterer i diagnosen.

vist han har adhd og problemer tilknyttet det så er det også nok til at du skal respekteres av faren. Gutten oppfører seg slik mot deg fordi han ser at faren er sånn.

Nå vet jeg selvsagt ikke hvordan DU behandler gutten, men guttens adferd ER formet til hvordan dere som foreldre takler gutten. Ikke misforstå meg. At gutten f.eks. er hissig, ukonsentrert og ikke klare å fullføre aktiviteter, utålmodig osv. er ikke din skyld, men du kan likevel påvirke disse symptomene på måten du takler barnet ditt.

Foreldrene er med på å slipe de skarpe kantene av symptomene.

[naaoram]

IKKE GI OPP!!!!

Det finnes mange som har det som deg. Få deg et støtteapparat som kan trå til for deg når ikke du orker. Kontakt alle kontorer som finnes og fortell situasjonen din. Hadde du bare visst hvor mye hjelp du vil få. Du trenger ikke takle dette alene. Ingen trenger det. Innse at supermor ikke finnes. Gjør det beste du kan, og overlat resten til dem som kan og vil hjelpe deg videre. Det finnes nemlig mange hvis du bare ber om hjelp. De kan nemlig takle far også. Lykke til videre. Stor klem fra en som trengte hjelpen en gang : )

[Gjest tristesse]

IKKE GI OPP!!!!

Det finnes mange som har det som deg. Få deg et støtteapparat som kan trå til for deg når ikke du orker. Kontakt alle kontorer som finnes og fortell situasjonen din. Hadde du bare visst hvor mye hjelp du vil få. Du trenger ikke takle dette alene. Ingen trenger det. Innse at supermor ikke finnes. Gjør det beste du kan, og overlat resten til dem som kan og vil hjelpe deg videre. Det finnes nemlig mange hvis du bare ber om hjelp. De kan nemlig takle far også. Lykke til videre. Stor klem fra en som trengte hjelpen en gang : )

Takk for svar! Har fått så mange gode svar!

Tok mot til meg og kontaktet barnevernet - og hun som nå er min behandler, forstår meg bedre enn jeg gjør selv! Bare støtte og ingen fordømmelse! Deilig!

Omsider et lys i tunnelen! Nå føler jeg meg litt på vei opp av uføret!