Noen tanker.....

[mille2]

Jeg blir ofte overrasket over hvor stor respekt og ydmykhet mange adoptivsøkere har for barnevernet.

Jeg jobber selv i barnevernet og er også adoptivsøker. Jeg har sett på nært hold hvordan mine kolleger jobber. Som overalt ellers i yrkeslivet er det flinke og mindre flinke yrkesutøvere.

Vi, som adoptivsøkere, åpner hjemmet vårt for folk vi ikke kjenner, for å få utredet og kartlagt vår omsorgsevne. I prosessen må vi blottlegge mye og gå grundig gjennom oppvekst og vår egen historie.

Vi opplevde oss selv som "helt kurrante" søkere uten noe som helst som skulle tale mot godkjennelse. Vi har hatt en bra barndom begge to og har en flott stor familie rundt oss som støtter 110% opp om vårt valg om adopsjon.

Likevel var det vanskelig å gjennomgå hjemmebesøksprosessen og svare på alle spørsmål. Maktforholdet er veldig skjevt og man er redd for å si noe som kan få konsekvenser for en evt godkjennelse. En helt naturlig reaksjon. Det føltes også unaturlig at det er en annens vurdering som skal avgjøre om vi er i stand til å ha omsorgen for et barn.

Jeg forventer, med hånda på hjertet, en person som møter oss med ydmykhet. En person som har erfaring med adopsjon og som har en del livserfaring.. Jeg forventer også at vedkommende har som mål og finne de positive argumentene som taler for adopsjon istedet for å lete etter argumenter som taler mot. Og jeg forventer at denne personen legger vekt på vår egen vurdering av oss som foreldre.

Kjenner at jeg fremdeles er litt provosert når jeg begynner å skrive om dette

Dette var mine forventninger. Takk

[mille2]

Ops...

Dette skulle være under

"De som skriver sosialrapporter".

Mener ikke å starte en ny diskusjon altså

[Gjest nsa]

Med den gjennomtrekken som er i barnevernet av ansatte(gjennomsnittlig alder man orker jobbe i barnevernet er faktisk desverre lav) så kan man vel ikke akkurat forvente at man får en saksbehandler som er erfaren med adopsjonssaker?

Det er tross alt ikke sååå mange adopsjonssaker i hver kommune hvert år....og sjansen for å møte en saksbehandler som ikke har hatt denne jobben før er rimelig stor.

[Gjest nsa]

Forøvrig er jeg fullstednig enig med deg i det du skriver.

Men hvorfor er du provosert???

[mille2]

Forøvrig er jeg fullstednig enig med deg i det du skriver.

Men hvorfor er du provosert???

Provosert fordi vår første saksbehandler gjorde mye feil og var veldig lite ydmyk og profesjonell i samtalene med oss. + at prosessen i seg opplevdes til tider nedverdigende. At alt tar utrolig lang tid og at man er helt prisgitt saksbehandleren sin.

Nå er vi imidlertid snart i mål og har forhåpentligvis vårt første barn hjemme før årsskiftet. Så nå er vi mest glade og spente:)

[Gjest nsa]

Provosert fordi vår første saksbehandler gjorde mye feil og var veldig lite ydmyk og profesjonell i samtalene med oss. + at prosessen i seg opplevdes til tider nedverdigende. At alt tar utrolig lang tid og at man er helt prisgitt saksbehandleren sin.

Nå er vi imidlertid snart i mål og har forhåpentligvis vårt første barn hjemme før årsskiftet. Så nå er vi mest glade og spente:)

...ooookei, trodde det var ett eller annet innlegg som provoserte jeg *lol*.

[Gjest Linn fra Stavanger]

Enig med deg.

Når man trår inn i andre menneskers privatliv, må man vise både respekt og en god porsjon ydmykhet. Dette gjelder i de fleste sammenhenger....