Beholde barnets fornavn eller ikke?

[Gjest Linn fra Stavanger]

På de amerikanske internettsidene har diskusjonen enkelte ganger vært intens når det gjelder navnevalg. Diskusjonen dreier seg om hvilke navn de synes er fine eller ikke. Det fikk meg til å falle litt i tanker.

Jeg har også et jentenavn jeg synes er kjempefint, og som jeg gjerne vil at barnet mitt skal hete dersom jeg får tildelt en jente. (Siden vi ønsker å adoptere fra Kina er sjansen stor for at vi nettopp får en jente).

De aller fleste som adopterer har ventet VELDIG på barnet sitt. Det er mange håp, drømmer og tanker som er vevd inn i det å bli mor og far. Et navn til barnet ditt er et/en av dem. Samtidig betyr det at du endrer barnets opprinnelige fornavn.

Navnet er en del av barnets identitet. Er det riktig av meg som forelder å erstatte dette med et annet navn? Ville jeg, dersom jeg var den som ble adoptert bort, ønske å beholde det gamle fornavnet mitt eller ikke?

Kanskje et litt heftig spørsmål. Men jeg har grunnet en del på det, og har kommet fram til en slags konklusjon, men jeg kunne godt tenkt meg å høre hva andre har kommet fram til.

Kunne vær fint å høre om andre har tumlet med disse tankene.

[trk1365380645]

Vi tenkte masse på det før vi fikk tildeling, mens vi ventet på å få hente, helt til vi var tilbake i Norge, egentlig. Syns også det er en viktig del av barnets identitet, som det på en måte er respektløst å ta fra det. Men samtidig skal vi jo skape tilknytning til oss og ikke minst skal barnet vokse opp i Norge og det KAN for noen være problematisk å ha et utenlandsk klingende navn, om ikke annet når de en gang skal ut på jobbmarkedet. Vi hadde et navn på gutt som vi har hatt siden vi første gang snakket om barn, men det var jo enklere når vi tenkte oss et magebarn! Vi endte opp med å gi ham et norsk navn først, og det han hadde i papirene som mellomnavn. En av grunnene til at vi skiftet, var at det sannsynligvis ikke var familien som hadde gitt ham navnet, men noen på et barnehjem. Så selv om muligheten er tilstede for at han hadde det med seg, og barnehjemmet ga han navnet for å vise hans opprinnelse, valgte vi et norsk fornavn. Og så langt føles det rett- men så har vi bare kjent ham i 5 måneder også! Men som sagt, vi tenkte masse på det, og i Etiopia kalte vi han bare med navnet han hadde der, først når vi kom hjem føltes det riktig at han skiftet navn. Men det er det jo ikke sikkert det føles på samme måte neste gang? Da vil vi heller ikke ha et navn med så sterke følelser knyttet til å gi barnet!

[zitrus]

Hei

Vi skal også adoptere fra Kina. I utgangspunktet har vi tenkt å ikke beholde noen av de kinesikse navnene. Den største grunnen er at barnet vil få to etternavn (6+9 bokstaver) og vi satser på et kort fornavn. Ikke umulig at vi kan endre mening, men tror det kommer an på det kinesiske navnet, noen er svært vanskelige å uttale og må staves. Selv har jeg et etternavn jeg alltid har måttet stave og det er utrolig slitsomt!

Jada, her er det praktiske hensynet kommet i fokus, så får heller andre mene at vi er ufølsomme. Et spørsmål jeg lurer på er om det er bio-mor eller barnehjemmet som har valgt det opprinnelige kinesiske navnet....?

Lykke til, i dette spørsmålet er det sikkert mange meninger og jeg vet folk har ombestemt seg underveis.

[thuva1365380402]

Vi hadde tenkt en del på dette før tildeling. Hadde veldig lyst til å beholde noe av det koreanske navnet på vårt barn. Vi hadde tenkt litt på et dobbelt navn (guttenavn) hvor det første navnet ofte var etternavn i Korea. Men da vi fikk tildeling het han ikke det til etternavn. Men vi valgte likevel et av de koreanske navnene (ser veldig norsk ut) + et annet norsk navn. Og er kjempefornøyd med det. Vi synes det var viktig å beholde ihvertfall et av navnene, og vi hadde også lyst til å bruke dette i det daglige. Ettersom vi også har dette navnet først, bruker vi alltid begge navnene.

Ble litt rotete, men.....

[trk1365380645]

Hei

Vi skal også adoptere fra Kina. I utgangspunktet har vi tenkt å ikke beholde noen av de kinesikse navnene. Den største grunnen er at barnet vil få to etternavn (6+9 bokstaver) og vi satser på et kort fornavn. Ikke umulig at vi kan endre mening, men tror det kommer an på det kinesiske navnet, noen er svært vanskelige å uttale og må staves. Selv har jeg et etternavn jeg alltid har måttet stave og det er utrolig slitsomt!

Jada, her er det praktiske hensynet kommet i fokus, så får heller andre mene at vi er ufølsomme. Et spørsmål jeg lurer på er om det er bio-mor eller barnehjemmet som har valgt det opprinnelige kinesiske navnet....?

Lykke til, i dette spørsmålet er det sikkert mange meninger og jeg vet folk har ombestemt seg underveis.

Jeg måtte bryte mine prinsipper og avstå fra at gullet har mitt etternavn, siden jeg syns det ble mye med fire navn. Og mannens familie syns det var ille nok at jeg ikke tok hans etternavn da vi giftet oss, så jeg "lot dem få" at gullet heter det samme som far... Ellers er jeg enig i at det er forskjell hvis man vet at barnet har fått navnet fra bio- familien. Og det er jo mange andre måter å verdsette barnets historie og opprinnelse på enn å beholde navnet!

[AAA]

Jenta vår, også adoptert fra Kina, har et fornavn, som vi har gitt henne, og så både mitt og min manns etternavn.

Da vi ventet på henne, hadde vi ikke helt bestemt oss for hva vi skulle gjøre vedr de kinesiske navnene hennes. Da tildelingen kom, så viste det seg at det første navnet hennes (altså etternavnet) var identisk med første stavelsen i navnet vi hadde tenkt å gi henne, så da brukte vi bare dette. Det holder lenge med tre navn! ) En annen grunn var at fornavnet hennes på kinesisk hadde blitt noe temmelig grovt uttalt på norsk.. Og hva gjør man da da, bruker det likevel? Vi syns ikke det ble riktig.

Nå viste det seg at navnet som stod på papirene til datteren vår bare ble brukt i papirer, hun ble kalt Dådå i Kina. Det navnet brukte hun om seg selv i nesten et år etter at vi kom hjem med henne faktisk (hun var 14 måneder da vi fikk henne) og vi brukte også dette navnet i stedet for og i tillegg til det norske til å begynne med.

MVH

[Gjendine]

Mine to jenter fra Kina har et norsk navn + et kinesisk navn + min manns etternavn. Jeg ønsket veldig at mine barn skulle få beholde sitt kinesiske navn ( eller i hvertfall et av dem) og avstod derfor fra å gi dem mitt etternavn i tillegg. Hadde ikke så lyst til å gi dem 4 navn :-)

Vi var ikke sikre på at vi kom til å ha med et kinesisk navn, selv om det var et ønske. Tenkte tanker som hva hvis navnet begynner med en X eller Q - hvordan blir det her i Norge. I tillegg vet jeg jo om flere kinesiske navn som rett og slett kan være vanskelig å beholde da de får en uønsket betydning på norsk.

En liten ting til - vi som adopterer fra Kina vil mest sannsynlig aldri få vite hvem som har gitt barnet sitt kinesiske navn - biologisk familie, barnehjem eller fosterfamilie.

Lykke til med navnevalget.

[Kathinka]

Vi funderer også litt på dette... Vi vet at vi vil gi barnet et navn, om jeg var adoptert tror jeg jeg ville satt pris på å få et navn som ikke klinget så merkelig i mine venners ører, som kanskje mitt opprinnelige navn ville gjøre. Samtidig ville jeg nok synes det var greit og ha mitt opprinelige navn som navn nr.2.

Vi har bare et etternavn, så vi har jo ikke det problemet med 2 etternavn.

Vi har et gutte og et jentenavn klart, så får vi bare vente å se om det blir det eller om vi aknskjepluteslig føler at det er noe helt annet som stemmer.

[cacatina]

Detta har vi tenkt mye på også! Kjempeglad for at du tok opp spørsmålet!

Vi søker om godkjenning på et barn som er mellom 3 og 5 år. Det vil si at barnet allerede har en sterk tilknytning til navnet sitt. At barnet kommer fra et spansktalende land (Colombia) gjør kanskje at navnet ikke er så "fremmed" ift norsk navne"tradisjon".

Dette og sikkert flere ting taler for at barnet "bør" få beholde sitt opprinnelige navn, tenker vi.

Samtidig vil det kanskje ha noe å si mht tilknytning til det nye landet, til den nye familien å få et nytt navn? Vi er veldig utsikre på hva vi vil når (hvis) vi kommer så langt i prosessen.

Tror vi foreløpig har endt med at barnet må få beholde sitt opprinnelige navn, og at det skal få et "norsk" navn som mellomnavn.

Jeg vil følge denne diskusjonen med stor iver - jeg synes dette er en viktig sak ift hvordan en finner en balanse mellom å ta vare på barnets identitet, samtidig som en legger til rette for en best mulig tilknytning i nytt land.

mvh,

[Gjest lykketil]

Jeg har fått vite av kinesere bosatt i Norge at de to for-navnene som kinesiske barn ofte har, henger sammen. Det blir som om vi tar et norskt navn, f.eks. Turid og det blir om man skriver det på "kinesisk" Tu Rid. Da vi fikk vite det, var det for det helt uaktuelt og ta bare en del av det kinesiske navnet.

Vi valgte derfor å bruke bare det norske navnet.

[hegemy]

Detta har vi tenkt mye på også! Kjempeglad for at du tok opp spørsmålet!

Vi søker om godkjenning på et barn som er mellom 3 og 5 år. Det vil si at barnet allerede har en sterk tilknytning til navnet sitt. At barnet kommer fra et spansktalende land (Colombia) gjør kanskje at navnet ikke er så "fremmed" ift norsk navne"tradisjon".

Dette og sikkert flere ting taler for at barnet "bør" få beholde sitt opprinnelige navn, tenker vi.

Samtidig vil det kanskje ha noe å si mht tilknytning til det nye landet, til den nye familien å få et nytt navn? Vi er veldig utsikre på hva vi vil når (hvis) vi kommer så langt i prosessen.

Tror vi foreløpig har endt med at barnet må få beholde sitt opprinnelige navn, og at det skal få et "norsk" navn som mellomnavn.

Jeg vil følge denne diskusjonen med stor iver - jeg synes dette er en viktig sak ift hvordan en finner en balanse mellom å ta vare på barnets identitet, samtidig som en legger til rette for en best mulig tilknytning i nytt land.

mvh,

Me hadde ikkje bestemt oss før me fekk tildeling, men hadde vel mest tenkt å gje barnet eit norsk namn. Me rekna med å få eit barn mellom 0 og 2 år, for det var det me var godkjende for.

Men så enda me opp med å få ei jente på nesten fire år frå Peru, og det kjendest ikkje rett å 'ta frå' henne namnet. Det me gjorde var å fornorska det - me kutta ut siste stavinga i namnet, så vart det eit norskklingande namn som me tykkjer er kjempefint.

Det tok kanskje ein månad etter at me kom heim før ho sjølv bytte ut det gamle namnet med det nye, og no, eitt år etter, har ho heilt gløymt at ho nokon gong har heitt noko anna.

Me veit vel at namnet hennar vart gjeve henne av familien og ikkje av barneheimen.

[fadi]

Jeg måtte bryte mine prinsipper og avstå fra at gullet har mitt etternavn, siden jeg syns det ble mye med fire navn. Og mannens familie syns det var ille nok at jeg ikke tok hans etternavn da vi giftet oss, så jeg "lot dem få" at gullet heter det samme som far... Ellers er jeg enig i at det er forskjell hvis man vet at barnet har fått navnet fra bio- familien. Og det er jo mange andre måter å verdsette barnets historie og opprinnelse på enn å beholde navnet!

Når det gjelder Kina og hvem som har gitt barnet navn, er det jo bare å spørre når dere er der. Det er jo uansett lurt å ha forberedt en liste med spørsmål dere vil stille til barnehjemspersonalet som er der når man får barna. Vi fortalte guiden vår at vi hadde en mengde spørsmål og hun fikk ordnet et eget "svare på spørsmål"-møte.

I vårt tilfelle var det barnehjemsbestyreren som hadde gitt jentene navn. De hadde fått sitt etternavn (som står først på den kinesiske skrivemåten) etter barnehjemmet, hadde det første fornavnet felles og det andre var deres personlige navn. I det daglige var det dette siste som ble brukt og sagt dobbelt, f eks LingLing eller ChiChi.

I vårt tilfelle hadde ikke navnene noen spesiell betydning utover at barnehjemsbestyreren hadde brukt navn hun syntes var fine - de hadde betydninger som bambus, jade, regnbue osv. Et av de mest vanlige kinesiske jentenavnene er Mei Ling; Mei = vakker; Ling = klok/smart. Så betydningen av navnet kan jo også være noe å ta med i vurderingen om å beholde det eller ikke.

Har også en liten kommentar til dette med 4 (eller flere) navn. Synes ofte diskusjonen blir litt ensidig i retning av at 4 navn ikke er bra. Men hvorfor skulle det gjøre noe å ha mange navn? Man bruker jo uansett sjelden mer enn et fornavn og et etternavn i det daglige. Det gjør vel ikke noe å ha flere i midten, enten det gjelder et ekstra fornavn eller etternavn.

Synes i hvert fall ikke kvinner skal "gi opp" sitt navn i forhold til fars navn; det ene er ikke viktigere enn det andre, uansett hva f.eks. svigermor måtte mene. Hva om barnet ønsker å bruke mors etternavn i stedet for fars når h*n blir voksen? Da bør h*n vel kunne få velge. (Vet for øvrig om flere som har gjort det, også adoptivbarn).

Jeg har flere navn og har bestandig vært veldig glad for det. Har også alltid blitt misunt av venner som bare hadde ett fornavn og ikke en gang en ekstra initial mellom navnene. Særlig hvis man bare har ett lite kort fornavn - blir jo fort litt stusselig det.

Vet om flere (ungdommer og unge voksne) som har tatt seg et ekstra mellomnavn (offisielt) fordi de synes det korte en- eller tostavelsesfornavn de fikk av foreldrene (som har vært populære de siste 20-25 årene) ble altfor lite og puslete.

Så - det er i hvert fall flere meninger om dette med mange navn.... - og barnet kan jo ofte vise seg å ha en annen mening enn foreldrene (sånn er det ofte uansett, ikke sant?) - så det er vel greit å ha litt å velge mellom...

[IHS]

Vi tenkte masse på det før vi fikk tildeling, mens vi ventet på å få hente, helt til vi var tilbake i Norge, egentlig. Syns også det er en viktig del av barnets identitet, som det på en måte er respektløst å ta fra det. Men samtidig skal vi jo skape tilknytning til oss og ikke minst skal barnet vokse opp i Norge og det KAN for noen være problematisk å ha et utenlandsk klingende navn, om ikke annet når de en gang skal ut på jobbmarkedet. Vi hadde et navn på gutt som vi har hatt siden vi første gang snakket om barn, men det var jo enklere når vi tenkte oss et magebarn! Vi endte opp med å gi ham et norsk navn først, og det han hadde i papirene som mellomnavn. En av grunnene til at vi skiftet, var at det sannsynligvis ikke var familien som hadde gitt ham navnet, men noen på et barnehjem. Så selv om muligheten er tilstede for at han hadde det med seg, og barnehjemmet ga han navnet for å vise hans opprinnelse, valgte vi et norsk fornavn. Og så langt føles det rett- men så har vi bare kjent ham i 5 måneder også! Men som sagt, vi tenkte masse på det, og i Etiopia kalte vi han bare med navnet han hadde der, først når vi kom hjem føltes det riktig at han skiftet navn. Men det er det jo ikke sikkert det føles på samme måte neste gang? Da vil vi heller ikke ha et navn med så sterke følelser knyttet til å gi barnet!

Vi tenkte også mye på navn før vi fikk tildeling, og vi hadde både et par jentenavn og guttenavn klare.

Da vi fikk tildelingspapirene til gutten vår så ble alle disse vraket, da vi ville ta med oss det navnet som han hadde fått i Colombia som mellomnavn, og da måtte vi ha med et fornavn som sto til dette. Vi fikk et par dager på oss å bestemme oss for navn hvis vi ville ha det med på domstolspapirene og det colombianske passet.

Gutten vår var riktignok bare noen måneder gammel, og har/hadde ikke noe forhold til sitt oppriktelige navn. Vi ville ta det med som en del av hans opprinnelse og identitet og gjøre det "lettere" hvis han ønsker å bruke dette navnet når han blir eldre.

Det er forresten et nydelig navn, og vi bruker begge navnene hans til hverdags.

I Colombia bruker de ofte navn som går greit for oss nordboere å uttale. Fostermoren til gutten vår het forresten Ingrid, og jeg ble litt overrasket å finne dette navnet i Colombia.

[fei1365380229]

Vi har beholdt ett av de kinesiske navnene som mellomnavn, men hun bruker det nesten aldri. I tillegg så har hun dobbelt etternavn med bindestrek :-) Men hun har et kort fornavn på bare fire bokstaver da.

[fei1365380229]

Vi har beholdt ett av de kinesiske navnene som mellomnavn, men hun bruker det nesten aldri. I tillegg så har hun dobbelt etternavn med bindestrek :-) Men hun har et kort fornavn på bare fire bokstaver da.

Det kinesiske navnet betydde intelligent med god smak, så det sa seg selv at vi MÅTTE beholde det:-).

Det var de på barnehjemmet som hadde gitt henne navnet. Hun brukte begge de to kinesiske navnene på seg selv en periode, men plutselig ville hun ikke hete det mer, men bare det norske navnet. Hun er veldig opptatt av å være "lik" de andre så jeg tror faktisk ikke hun hadde syns det var noe alright å bli minnet på at hun hadde et "rart" navn hver gang hun møtter nye mennesker.

[nedtelling]

Vi fikk en gutt som var 2 år og 8 mnd fra Colombia.. Før tildeling så tenkte jeg mye på navn, men hadde en anelse på at vi ville få et barn mellom 2 og 3 år og var da åpen for at navnet ville bli det som barnet hadde.. Nå beholdt vi mellomnavnet og internationaliserte fornavnet, fra Miguel til Michael..

Han hadde ikke språk da vi fikk han, om dette har noe å si vet jeg ikke, men det virket som om han godtok dette fra første dag..

[Gjest Myrna]

Vi fikk en gutt som var 2 år og 8 mnd fra Colombia.. Før tildeling så tenkte jeg mye på navn, men hadde en anelse på at vi ville få et barn mellom 2 og 3 år og var da åpen for at navnet ville bli det som barnet hadde.. Nå beholdt vi mellomnavnet og internationaliserte fornavnet, fra Miguel til Michael..

Han hadde ikke språk da vi fikk han, om dette har noe å si vet jeg ikke, men det virket som om han godtok dette fra første dag..

Vi fikk også tildelt en gutt på 2,5 år fra C. som hadde tilknytnign til navnet sitt; vi "fornorsket" det fra miguel til mikael. Jenta sitt navn forandret vi fra Marimar til Maria.

Slik valgte vi å gjøre det.

Vi er imidlertid svært åpne for at det kan ta tilbake sitt spanske navn senere om de ønsker.

[carla1365380461]

Ja, dette tenker vi på alle!

Vi har adoptert ei jente fra Kina, og for oss var det viktig at hun ikke skulle ha et navn som 1) var for forskjellig fra brorens (egenfødt) og 2) alltid ble møtt med "hæ?" på norsk og skrevet feil, og som i tillegg 3) også passet på fransk (min mann er fransk).

Vi har gitt henne et norsk/fransk navn, men beholdt det første av hennes kinesiske navn (fornavn), som var et navn som passet godt på norsk. Vi bruker det av og til.

Om det blir mange navn (hun har også mitt etternavn og dermed 4 navn) bryr vi oss ikke så mye om - her i Frankrike er man nærmest unormal (litt forsømt, liksom) om man "bare" har ett fornavn - her heter "alle" Josseline Marie Suzanne, Marie Bernadette Juliette eller René Jules Adrien - men de to siste er bare private, og brukes aldri.

;-)

[snø]

Vi diskuterte om vi skulle beholde navnet da vi ventet på å få Bella, men da vi fikk tildeling hadde hun et navn som vi hadde et litt anstrengt forhold til. På barnehjemmet fikk vi også vite at de der brukte navn på samme måte som nummer - alle barn måtte ha hvert sitt navn. Så det var ingen sentimentale grunner til å beholde det heller.

Men vi valgte et navn som har en historie. Og håper datteren vår vil forstå valget vi gjorde.

Nå venter vi nummer to, og denne gangen er vi forberedt på at det er 2-åringen som kommer. Og at h*n har et navn fra før av. I Colombia har de ofte navn som går på norsk, eller som lett kan oversettes, så vi regner med at vi kommer til å beholde navnet denne gangen.

Men sikker kan vi jo ikke være før tildelingen kommer, og vi ser hva h*n heter :-)

Beste hilsen fra

[myamya]

Om man skal beholde barnets fornavn kommer litt an på situasjonen og hvor gammelt barnet er. En baby blir noe annet enn et barn med språk og klar oppfatning av seg selv som Navnet.

For oss var det viktig å gi barnet norsk(e) fornavn, siden vi begge er fra familier med sterke oppkallingstradisjoner. Å berøve vårt barn de fornavn h*n har krav på, er nesten som å ta vekk odel og tilhørighe - og det har barnet mistet en gang før, vi skal ikke ta det vekk en gang til.

Diskusjonen om det namnet som var gitt tidligere også skal brukes har vi brukt tid på, og vi har kommet til at vi beholder det koreanske dobbeltfornavnet (viktig å ha begge delene, dessuten klinger det godt) i tillegg. Ulempen er jo at navnet blir laaaangt, men det har vi løst ved å bare ha ett etternavn.