Jeg lurer på....

[forelsket colombiamamma]

hva dere som har hatt hjemmebesøk med barn har gjort? Da mener jeg med barnet.Vi skal som jeg tidligere har skrevet ha hjemmebesøk i morgen, og i dag fikk vi beskjed om at saksbehandleren gjerne ville at barnet skulle være tilstede. Det er helt i orden, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg blir litt stresset. Prinsessen er en snill og grei jente, men har av og til litt problemer med å ikke snakke når voksne snakker. Når hun blir utålmodig kan hun bli ganske så støyende:-) og det passer seg gjerne ikke på et hjemmebesøk!Har dere latt barnet gå for å leke osv. under samtale mellom de voksne, eller?

Vi får satse på at alt går fint.Det gjør nok det, men det er rart hva en bekymrer seg for i sånne situasjoner:-)

mvh.

[cacatina]

Ja, detta lurte jeg på også!... Vi har akkurat vært igjennom runden... og jeg kan jo fortelle deg om våre erfaringer.....

Vi fikk, som dere, beskjed om at frøkna skulle være med på første møte (hun er 7 år). Da møtet starta og hun ikke ble inkludert noe særlig i samtalen (-det værste jeg vet er når voksne snakker over hodene på barna....) - gikk hun for å leike seg på rommet sitt. Og det syntes jeg var veldig bra. Når saksbehandlerne skulle reise kom Lillemor opp, men ville ikke si ha det en gang. Hun syntes de var kjempeteite som hadde vært så lenge, ikke prata med henne - og hun fikk ikke mat engang! (Veldig vellykka!)

Andre møte skulle vi prøve igjen. Vi prøvde å forberede henne og snakka litt om hva som skulle skje, at hun kunne sitte med oss og gå å leike seg etterpå osv osv. Under samtalen var hun så vanvittig lite interessert i å snakke om adopsjonen! Jeg ble nesten litt "flau" - men samtidig så skjønte jeg Lillemor utrolig godt. Og hva slags forutsetninger hadde vel hun for å snakke om dette. Jenta vår har vært med på hele prosessen, men å forestille seg hvordan det skal bli å bli storesøster - noe som "kanskje" skal skje om 1 1/2 år fram i tid - det er jo ikke lett da....

Må si jeg lurer på hva slags forventninger saksbehandlerne har om dette - og hva de ønska å få ut av det. En evt. annen gang hadde jeg nok spurt om det før jeg hadde tatt med Lillemor på en sånn samtale.

Et av spørsmålene frøkna fikk var om hvordan hun ville se på det med at lillebror/søster har en annen hudfarge..... Barna - sånn jeg har erfart det - har helt andre holdninger og tanker om dette enn vi voksne. Jenta vår har adopterte i klassen, og aldri blir de omtalt som "anderledes" hverken av den ene eller andre grunn....

Uff, nå skriver jeg langt igjen. Men, som du ser - jeg har masse tanker om dette fordi jeg synes det ble litt rart.

Et tips til dere? Vel. Kanskje dere kan spørre om hva de ønsker å ha ut av det... Og, send med barnet ditt en pakke kjeks på rommet så kan h*n leike og kose seg der, mens dere får konsentrert dere om samtalen....

Lykke til!

[Kathinka]

Ja, detta lurte jeg på også!... Vi har akkurat vært igjennom runden... og jeg kan jo fortelle deg om våre erfaringer.....

Vi fikk, som dere, beskjed om at frøkna skulle være med på første møte (hun er 7 år). Da møtet starta og hun ikke ble inkludert noe særlig i samtalen (-det værste jeg vet er når voksne snakker over hodene på barna....) - gikk hun for å leike seg på rommet sitt. Og det syntes jeg var veldig bra. Når saksbehandlerne skulle reise kom Lillemor opp, men ville ikke si ha det en gang. Hun syntes de var kjempeteite som hadde vært så lenge, ikke prata med henne - og hun fikk ikke mat engang! (Veldig vellykka!)

Andre møte skulle vi prøve igjen. Vi prøvde å forberede henne og snakka litt om hva som skulle skje, at hun kunne sitte med oss og gå å leike seg etterpå osv osv. Under samtalen var hun så vanvittig lite interessert i å snakke om adopsjonen! Jeg ble nesten litt "flau" - men samtidig så skjønte jeg Lillemor utrolig godt. Og hva slags forutsetninger hadde vel hun for å snakke om dette. Jenta vår har vært med på hele prosessen, men å forestille seg hvordan det skal bli å bli storesøster - noe som "kanskje" skal skje om 1 1/2 år fram i tid - det er jo ikke lett da....

Må si jeg lurer på hva slags forventninger saksbehandlerne har om dette - og hva de ønska å få ut av det. En evt. annen gang hadde jeg nok spurt om det før jeg hadde tatt med Lillemor på en sånn samtale.

Et av spørsmålene frøkna fikk var om hvordan hun ville se på det med at lillebror/søster har en annen hudfarge..... Barna - sånn jeg har erfart det - har helt andre holdninger og tanker om dette enn vi voksne. Jenta vår har adopterte i klassen, og aldri blir de omtalt som "anderledes" hverken av den ene eller andre grunn....

Uff, nå skriver jeg langt igjen. Men, som du ser - jeg har masse tanker om dette fordi jeg synes det ble litt rart.

Et tips til dere? Vel. Kanskje dere kan spørre om hva de ønsker å ha ut av det... Og, send med barnet ditt en pakke kjeks på rommet så kan h*n leike og kose seg der, mens dere får konsentrert dere om samtalen....

Lykke til!

Våre gutter var her på hjemmebesøket. De vet ikke om adopsjonen enda, derfor ble det ikke snakket noe om det.

De var i stua og lekte litt, hoppet litt i sofaen(til min store fortvilelse, de fant for ut at jeg ikke ble så voldsomt sint mens de damene var her ). Så gikk de for å leke litt på rommet.

Etter halvannen time, måtte mannen min kjøre storebror i barnehagen, for de skulle på en tur han absolutt ville være med på. Men de gjorde det snakket jeg med den ene saksbehandleren, men hun andre(student) sprang etter og passet litt på minstemann

I rapporten står det noe slikt som at barna virker trygge og friske. Og jeg tror de fikk det de ville i møtet med de, for de ba ikke om flere.

De ville bare se barna, og hvordan de er....som barn flest...

[yogi]

Vesla var bare 3 1/2 år da vi hadde hjemmebesøk, så det ble jo ikke noen spørsmål til henne om adopsjonen selvfølgelig. Kontaktpersonen vår ville bare treffe henne og prate litt. Vi lot søsteren min passe henne den første timen mens vi pratet. Så hentet vi henne og lot henne delta i resten av samtalen. Dvs. hun lekte og var helt som vanlig. Litt sjenert ble hun jo selvfølgelig og ville ikke si så mye, men det er nå mange unger som reagerer slik, så vi brydde oss ikke om det.

Lykke til.

Hilsen

[Gjest Ikke noe å grue seg for.]

Vårt barn var 4 år da vi hadde hjemmebesøk.Hun oppførte seg som vanlig.Tegnet og spilte spill på pc og spiste kjeks sammen med oss voksne.Koste litt på fanget og gikk inn og ut av rommet.Vi gjorde det slik at mor og far byttet på å gi henne oppmerksomhet, mens den andre da fikk snakket med representanten.Syntes at alt var helt naturlig.Det er slik vi har det når vi har besøk til vanlig også.Og det er jo en hjemmesituasjon som de vil observere at alt fungerer bra.