Peetmor (og andre) om skolegutten vår

[nanchang]

Ble ikke helt ferdig med svaret. Må ikke tro at jeg er noen supermor, på ingen måte. Har vært tusen ganger sint og kjefta på lillebror, han blir 6 i desember. Storesøster på 8 har alltid vært god på samarbeid, han er striere, motarbeider derfor en del. Det jeg er fullstenidg klar over, er jo at sinnet mitt ikke gjør noenting bedre, det skremmer og gjør storesøster fortvilet på lillebrors vegne, og gjør han bare mer rasende og også fortvilet, så jeg jobber stadig med saken "ikke bli sint men vær bestemt!" for å være bestemt og tydelig - det virker nemlig. Må også si det , at min mann blir sint bare av og til, og ikke så voldsomt som jeg, men til tross for at jeg putrer og freser og slipper ut litt damp rett som det er, så er det han som ungene beskylder for å være sint - når de sammenligner oss. Hm.

Vi har fått utsatt skolestart på lillebror, det føles helt riktig at han skal få ett ekstra år til å modnes på, og mener det gjelder de fleste gutter, de er mer umodne enn det som er vanlig blant jenter på samme alder.

Testa han her en dag - ikke skyt meg, men det siste året når han er med på butikken så har han fått ei eske drops eller tyggegummi HVER gang, huff. Så sa jeg, du får bli med i dag, men du får ingen ting på butikken. Og han kretsa rundt godteriet, og såg lengselsfullt på tyggisene, men ingen problemer. Hadde det oppstått en scene her, så hadde jeg ikke gitt etter. Jeg tenker: Burde jeg da ha gitt straff for at han brøt avtalen om å oppføre seg skikkelig på butikken? F.eks. sagt at neste gang, om 4 dager, får bare storesøster være med? Det ville jo ha ført til

voldsom skriking fra hans side nå det var gått 4 dager, og han ville ha opplevd det som voldsomt urettferdig og ikke vært i stand til å sette dette i forbindelse med oppførsel for mange dager siden. Så det ville jeg jo sjølsagt ikke ha iverksatt.Ha tatt meg en liten alvorsprat med han, det ville jeg ha gjort.

Har vært naboer med folk som praktiserte mye straff, jeg så veldig lite belønning, det virker som det er lett å komme inn i sirkel der det stadig må utdeles straff.

En annen ting, barn i den alderen vi nå snakker om må ofte ha hjelp fra oss voksne til å gjennomføre det vi har regler på, en kan nok ikke forvente at 8-åringen skal rydde på rommet hver lørdag av egen fri vilje, selv om hun er enig, vi må hjelpe til slik at det skjer, og de elsker jo å gjøre en del sånne ting sammens med de voksne, men hvis vi overlater det til dem sjøl så blir det ikke gjort, og da mener jeg det er galt å bruke straff. en 8-åring er både stor og liten samtidig, vi må ikke tro at barna våre bare er "store" fordi de fyller år.

Og lillebror som går mot 6 år, han har både 3 og 4-åringen inni seg, og de vil også ut noen ganger.

[trompet]

Hei nanchang... å gi en seks åring eller en åtteåring tidsperspektiv på som du skrev, fire dager uten ... osv har ingen hensikt i det hele tatt. Barn har ikke det samme tidsperspektiv som oss voksene . tenk feks, hvor lett frustrerte de blir når de må vente til etterpå. Alt som ikke er nettopp nå er en evighet i deres tanker.

Mitt barnebarn møtte lykkelig opp i barneparken og utbrøt til parktanta "Hei nå kommer jeg men jeg skal bare gå her en UKE for etterpå skal jeg begynne på skolen!" Han er fem og skal altså gå i parken et år før han skal begynne på skolen.Jeg vil ikke moralisere angående straff eller ikke men erfaring viser at alt må ordnes opp nå med en gang ellers så er det ikke aktuellt mer. Når jeg fikk mitt første adoptivbarn var h*n to år. To år var et langt liv for en liten kropp og også et helt liv. Måtte ta det med i betraktningen når det gjaldt å være tålmodig i oppdragelsen . For i den lille hjernen lå det lagret selv om det ikke kom fram mye vondt og forhåpentlig også gode minner. To år for oss som er voksne er jo ingen tid men tenk etter hvor lenge det er for toåringen.Så til rydding på rommet. ... Det lærer de aldri er min erfaring og jo større de blir jo mer har de akurat der de mener det skal ligge og ingen må røre det for da har feks. jeg vært inne på deres rom å ....rotet.

Og straff mener jeg gjør selvtilliten lav. Men å bli med å rydde og oppmuntre dem til at ting ligger mye bedre der eller der det gir gevinst for ingen er store før de blir fjortiser og da er det vi som blir fossiler.

[dolianer]

Hei, bare en liten kommentar fra sidelinjen.

Jeg er helt enig i at å bli sinna på ungene sjelden hjelper, men at det er viktig å være bestemt. Fint at du ikke ville gitt etter på det med godterier i butikken!

Og så tenker jeg at det er kjempeviktig å rose ham de gangene han klarer å ikke mase på godterier (eller til og med når han bare klarer å mase mindre enn vanlig).

Ros ham hver gang han gjør noe bra, vis at du er stolt av ham! Barn vil gjerne ha ros, og sannsynlighten for at de gjør mer av den atferden som gir ros, er stor. Å rose når det går bra, gir mye mer lærdom enn å straffe når det ikke går bra.

Lykke til!

[peetmor]

Hei igjen

Jeg er mye enig med deg at sinne og straff ikke hører hjemme blandt våre småtroll. Det er en vanskelig balansegang dette skal jeg ærlig innrømme.

Vi gir vår sønn stort spillerom i løpet av en dag men vi har noen regler som er viktig og som skal følges.

Feks: Å være god med hverandre, å si ifra hvis han skal inn til kompisene, forbudt å sykle på skolegården hvis det ikke er voksne tilstede, skal han i en annen stikkvei eller lekeplass må han si ifra, ta ut matboksen og drikkeflasken fra sekken når han kommer hjem,sette skoene på plass i skohylla, rydde rommet etter besøk (les: Atombombe) osv. Når dette skjer gir vi han positive tilbakemedlinger og når det ikke skjer må han likevel gjøre det men da er vi tilstede.

vi har fokusert det på det positive og vært raus på ros.

Men det vi har opplevd denne gangen har vært en helt annen greie og for oss kom dette overraskende fort og voldsomt. Hele gutten ble totalt forandret og etter å ha møtt han med god porsjon forståelse og oppmerksomhet så må jeg ærlig innrømme at lufta gikk ut av meg og vi følte da at det måtte hardere krutt til for å få han til å forstå at denne oppførselen ikke er akseptert hverken her hjemme eller ute.

Nå syns jeg ikke at leker som får pause er noe straff men en realitet av regler som blir brutt mens "innestraff" som betyr at han ikke får gå ut og heller ikke ta imot besøk er straff. Noe vi forøvrig har kuttet ut (c:

At han bryter avtaler som blir inngått ifm butikkturer hvor han får muligheten til å ender dette og dette ikke blir bedre er det "straff" nok å bli bedt om å gå ut av butikken eller bært ut noe han må velg.....Noe som har fungert utmerket slik at "anfallene" er bare et fåtall og helt levelig for oss voksne (c:

Mye mer kan nok skrives om 6-åringen og jeg ser at vi har mange likhetstrekk av den responsen jeg har fått på dette innelegget og selvfølgelig noen ahaopplevelser slik at vi har fått større tro og trygghet på at vi er på rett vei ved å endre litt kurs (c:

Og jeg er glad jeg skrev dette innlegget her på DOL slik at jeg har fått sett det fra flere hold før jeg virkelig har gått i "fella".

Tusen takk for ditt bidrag det har vært lærerikt (c:

Vennlig hilsen