Hvorfor kan vi ikke bare bli fosterforeldre?!

[Kathinka]

Vi har såvidt begynt å lufte adopsjonen litt utenfor nærmeste familie.

Spørsmålet var hvorfor vi ikke bare kan bli fosterforeldre, for det blir jo nesten det samme.... Er det bare de som er uvitende eller?! Selv før vi startet adopsjonsprosessen visste jeg vel at fosterfoeldre og adoptivforeldre ikke er det samme.

Vi vil jo ha et barn som vil kalle oss mamma og pappa, som ikke har noen annen mamma og pappa(selv om jo adoptivbarn på en måte har det da...).

Jeg vil ikke gi fra meg barnet etter en mnd, eller ett år eller to år.

Jeg vil ikke ha et samarbeid med barnevern og foreldre til barnet.

Det er jo egoistiske faktorer, men så er det nå engang egoistisk å få barn.

Greit nok har vi våre barn til låns, men det blir litt vel til låns for meg med fosterbarn.

Kanskje jeg vil være klar for fosterbarn om noen år, for jeg synes jo det vill være fint og hjelpe de barna i dette landet som ikke har det så enkelt. Men akkurat nå er det ikke det jeg vil...

Synes ikke dette er så veldig enkelt å få forklart, og synes det høres "teit ut" når jeg sier det. Men jeg vet ikke hvordan jeg bedre skal få forklart meg...

All ære til fosterforeldre, men det er ikke noe for meg akkurat nå.

[skorpionfisken]

Kjenner en som er adoptivmor og fostermor.

Hun sier.

Å være adoptivmor er å være mor til et barn som er bare ditt. Du er mamma!

Å være fostermor er å gjøre en god jobb for andre folks barn. Du blir glad i fosterbarnet, men ikke på samme måte som med et eget barn, altså et i dette tilfellet adoptivbarn. Fosterbarnet blir også glad i deg, men ikke på samme måte som et adoptert eller eget barn elsker deg betingelsesløst.

De av oss som har stebarn vet forskjellen. Du blir glad i stebarna også, men aldri som med dine egne barn. Det adopterte er et eget barn, fosterbarnet er nesten som et stebarn.

[rao]

Heisann Kathinka )

Synes du forklarer det kjempefint slik du gjør det, jeg...Hvis det er noen som ikke skjønner etter å ha hørt det du sier, så tror jeg de har større problemer enn du. (Kanskje flåsete sagt, men jeg mente det.)

Er ellers helt enig med deg i at det er stor forskjell på fosterbarn og adoptivbarn. Klart man blir akkurat like glad i et fosterbarn som et adoptivbarn, men med et fosterbarn, må man hele tida være klar over at bioforeldre kan få foreldreretten igjen ved rettsak f. eks...

Men har jo alle sine barn til låns, men det er likevel forskjell synes jeg.

Klem fra

[pein]

vi er både foreldre og fosterforeldre.jeg er helt enig med deg at det er en vesentlig forskjell å ha egne barn kontra fosterbarn. med fosterbarnet må vi stå til ansvar for barnevernet og foreldrene. det er besøkstider telefontider avlasting. mye av tiden går med til å planlegge en uke av gangen, for hva som skal skje denne uka. med egne barn er det lettere. vi har kun oss selv å stå til ansvar for.det er veldig givende å være fosterforeldre spesielt når man ser at barnet utvikler seg i positiv retning.vi ble fosterforeldre da vi følte at vi hadde tid og overskudd til å ta vare på ett barn til. man må være innforstått med det at dette barnet aldri vil bli våres eget uansett hva vi føler for dem. vi får gi dem masse kjærlighet og trygghet så de klare seg videre i livet. vi føler at vårt fosterbarn er som vår eget barn, men vi vet at vi bare har barnet til låns.

klem fra meg og vårt enestående fosterbarn.

[ahg]

Jeg forstår deg veldig godt.

Hvis jeg skulle vært fostermamma, ville jeg hele tiden hatt i bakhodet at jeg ikke måtte knytte meg _for_ nært til barnet, for det er antakelig hos meg bare for en viss periode. Jeg ville følt meg som en omsorgsperson / hjelper og sikkert blitt veldig glad i barnet, men jeg ville ikke vært _mamma_.

Mine to adoptivbarn kan jeg våge å slippe helt inn i det innerste, mest inderlige og hudløse rommet i hjertet mitt. Jeg tror ikke jeg kunne gjort det med et fosterbarn - det ville blitt for smertefullt å risikere å 'miste' barnet dersom det skulle tilbake til sine biologiske foreldre.

Mine to gull er _mine_ barn så lenge de og jeg lever. Ingen andre har 'førsteretten' på dem, ingen andre kan komme og ta dem fra meg. Og da kan jeg trygt være mamma fullt og helt, både for dem og i hjertet mitt.

Slik trenger jeg at det må være.

Og - jeg synes det er kjempeflott at noen velger å være fosterforeldre. Men det blir altså noe helt annet enn å være mamma, slik jeg ser det.

[Perle & Bruse]

Hei

Har selv tenkt de samme tanker som deg vedr det å bli fostermor kontra det å adoptere.

Har ikke noe svar til deg, men tenkte jeg skulle fortelle om et synspunkt vi fikk fra en del av slekten da vi fortalt om adopsjonen:

"Om vi ikke bare heller kunne fortsette å være oss to. Vi hadde jo vært sammen/gift så lenge (på dette tidspunktet i 13 år)at vi burde vel egentlig ha det så fint som vi hadde det. Hvorfor begynne å bale med "andres barn" når vi ikke kunne få egne?"

Velger å tro at dette ikke var ondsinnet ment, men rett og slett tankeløshet og mangle på evne til å sette seg selv inn i en tilsvarende situasjon, og hvilke valg man da eventuelt vill tatt.

vh

[fillolin]

Jeg kan ta feil, men jeg tror ikke en slik reaksjon handler om at folk ikke vet forskjellen på adoptivbarn og fosterbarn. Jeg tror det handler om at de har et eller annet problem med å akseptere adopsjon. Den reaksjonen Perle&Bruse beskriver er en variant av det samme, tror jeg. En tredje variant er den reaksjonen vi møtte: om vi ikke ville prøve noen runder til med IVF? (til tross for at de visste hvor slitne vi ble av det og hvor usikkert det var). Det fins sikkert flere varianter. Noen synes adopsjon er et dårlig alternativ eller ikke et alternativ til egenfødte barn og noen har kanskje bare ikke tenkt på det. Samme hva grunnen er, hvis vi skal nå fram med våre forklaringer må vi vite hva det er de ikke forstår eller har problemer med å akseptere. (eh...ble DETTE til å forstå?) En adopsjon blir jo på mange måter forpliktende for dem rundt oss også, mens en fosterbarn trenger de ikke å forholde seg til på samme måte.

[Gjest]

Kjenner en som er adoptivmor og fostermor.

Hun sier.

Å være adoptivmor er å være mor til et barn som er bare ditt. Du er mamma!

Å være fostermor er å gjøre en god jobb for andre folks barn. Du blir glad i fosterbarnet, men ikke på samme måte som med et eget barn, altså et i dette tilfellet adoptivbarn. Fosterbarnet blir også glad i deg, men ikke på samme måte som et adoptert eller eget barn elsker deg betingelsesløst.

De av oss som har stebarn vet forskjellen. Du blir glad i stebarna også, men aldri som med dine egne barn. Det adopterte er et eget barn, fosterbarnet er nesten som et stebarn.

Synes du er litt vel påståelig i ditt utsagn om stebarn. Mener alle at stebarn er annenransg..???

Der fikk jeg noe å tenke over, jeg er nemlig stebarn selv + har adoptivbarn som jeg elsker over alt på jord.

[skorpionfisken]

Synes du er litt vel påståelig i ditt utsagn om stebarn. Mener alle at stebarn er annenransg..???

Der fikk jeg noe å tenke over, jeg er nemlig stebarn selv + har adoptivbarn som jeg elsker over alt på jord.

Jeg mener ikke at hverken fosterbarn eller stebarn er annenrangs.

Men det er forskjell på tilknytningen. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det.

Man er glade i fosterbarn og stebarn, og vil det beste for dem. Man gjør sitt beste for at de skal ha det bra. Med det er ikke et ubrytelig band til dem. Om fosterhjemsjobben opphører brytes båndet uten at fosterbarn og fosterforeldre savner hverandre inderlig hele livet. Om mamma og stefar skiller seg mister man kontakten med stefar, uten at stefar og stebarn knuses følelsesmessig og lever med et evig savn. Om man skilles fra egenfødte barn eller adoptivbarn er det en ubotelig smerte, som både foreldre og barn lever med hele livet.

Samtidig har fosterbarnet og stebarnet annen familie som også er glade i dem. Annen familie som man som fosterforeldre eller steforeldre må forholde seg til, enten man vil eller ikke.

Egenfødte barn og adoptivbarn har bare deg og sin far og deres familier å forholde seg til.

Man er glad i fosterbarn og stebarn, men man elsker sine egenfødte/adopterte barn.

Tror bare de som har opplevd å ha de forskjellige typer barn kan svare for den lille forskjellen.

Om du som stebarn har oppfattet det sånn at din stemor eller stefar elsker deg like høyt som din egen mor og far gjør, og at du igjen elsker din stemor og stefar like høyt som du elsker dine egne foreldre så har du vært heldig med steforeldre som har gjort jobben sin godt. Det har selvfølgelig også litt med hvor lenge man har hatt disse steforeldene. Har de vært der bestandig så er det lettere å oppfatte dem som egne foreldre. Men får du dem som 14 åring, så blir de mammas eller pappas kjæreste, og blir ikke like mye verdt følelsesmessig som mamma og pappa.

Jeg ser jo at min 7-åring knytter seg mer til min samboer enn min 15-åring gjør. Jeg er også veldig glad i min stesønn. Men aldri om han kommer foran mine egne barn, hverken den adopterte eller egenfødte, og aldri om min samboer setter mine barn foran sin sønn. Jeg kjenner heller ingen fosterforeldre som setter fosterbarnet sitt foran sine egne barn.

Men de finnes nok. Hederlige unntak finnes overalt de.

[Ahava]

Det er vel ikke snakk om å sette foran!?!? Er mor, fostermor, og snart adoptivmor (hvis vi får godkjenning...). OG det er ikke forskjell på hvor glad jeg er i mine barn!! Selv fosterbarnet er "mitt", MÅ være det, selv om h*n har kontakt med biologisk mor. Hadde jeg ikke kunnet være mamma før fostermor, hadde plasseringen vært lite verdt.. Sålenge h*n er her, så ER jeg mamma, i det daglige. Bv har ikke så stor innflytelse i det daglige, joda vi må planlegge avlastning etc, men den planleggingen går på skinner etterhvert; ungen skal være borte to el flere døgn, bagen er alltid "halv pakket", og vi drar jo alltid til det samme stedet. Kreves ikke mye planlegging da, vet jeg.. Det som blir vondt, en gang i fremtiden, er når minsten skal ut i den store verden, men dette er likevel verdt det, h*n har opplevd et (tilnærmet.. lol..) normalt familieliv, og har adskillig mer POSITIV bagasje enn før h*n kom til oss. Er ikke det dette som er poenget med å være foreldre, i bunn og grunn?? Gjøre barna istand til å klare seg selv.. Det er forresten mulig å si nei til barn der bv er usikre på hvor lenge plasseringen skal vare.. Vi har vært foreldre til minsten i over halvparten av x's liv, og h*n skal være her til h*n er minst 18... Hvorfor JEG ønsker å adoptere? Fordi jeg vil bli mamma flere ganger, og da kan det være like greit å "prøve" denne metoden også.. Flåsete sagt.. Nei.. Tror det, rett og slett er fordi jeg savner lukten av småbarn..