En bror for lite...

[Gjest rosinlille]

Da jeg var fem år mistet jeg en liten bror i krybbedød. En opplevelse jeg aldri kommer til å glemme... Men ettersom årene har gått har de vonde minnene etter den grusomme morgenen vi fant han bleknet. Helt til nå...

Jeg har nylig begynt å jobbe med barn, noen av dem ganske små. Dette har ført til at minner har kommet tilbake. Og en snikende redsel for at et av barna en dag slutter å puste... Kan ikke kalle det angst. Bare en trang til å sjekke av og til. Ubevisst legger jeg merke til om jeg har hørt eller sett livstegn hos barna mens de sover. Et lite host, sukk, sutting på smokken, liten endring av sovestilling osv... Og går det for lang tid uten noen tegn, må jeg bort å sjekke om de puster...

Etter at jeg ble bevisst disse tingene har jeg også begynt å tenke mer på min lillebror... Jeg tenker på hva som skjedde den morgenen. Det jeg var tilskuer til. Sorgen. Min egen sorg, men kanskje aller mest mine foreldres sorg. Og hvordan den påvirket meg som femåring. Det er for meg, selv så mange år etter, ufattelig at dette kunne skje oss...

Jeg føler vel egentlig at jeg ikke har kommet skikkelig over at vi mistet lillebror. Gjør man det noen gang? Og hvordan vil jeg reagere på det å selv bli mor en gang...? Kanskje til en liten gutt oppkallet etter onkel, hvis mormor tillater det...

[Gjest Timari]

må si at jeg sitter med akkurat de samme tankene som deg når det gjelder å sjekke om barnet puster. husker at jeg skulle sitte barnevakt for en baby en gang og det var ikke få ganger jeg sjekket om hun pustet.

jeg har bestemt meg for at får jeg en datter en gang så skal hun hete Helene etter søsteren min som døde. Men om min søster får barn først så kan jo det bli et problem, da får hun heller ta navnet som mellomnavn eller noe sånt. Men synes det er en fin tradisjon å oppkalle de etter noen.

Skulle gjerne gitt deg noen råd ang det å få egne barn. vet jo at risikoen for å dø av krybbedød er svært liten, men har en selv opplevd det i familien så er en jo en del av den ørlille prosenten. Du blir sikkert en hønemor den første tiden, så roer det seg nok etterhvert.

[katitzi]

Hei!

Trist å høre at du mistet din lillebror...

Jeg tror aldri du kommer over det, men du lærer å leve med det. Det er ikke rart at du er "på vakt" bevisst eller ubevisst for de barna du passer i jobben din. Jeg synes faktisk at det er bra det du gjør! Så lenge det ikke blir plagsomt/slitsomt (at det f.eks. utvikler seg til angst) for deg eller barna som sover, synes jeg du bare skal fortsette med å passe på de små. :-)

Jeg reagerte akkurat slik som du gjør nå, da jeg fikk flere barn, etter at jeg mistet mitt første etter fødselen. Etterhvert som jeg fikk flere barn, roet jeg meg litt, og trengte ikke å sjekke såå ofte om de pustet når de sov.

Ønsker deg masse lykke til videre i jobben og i livet!

[Angela1365380318]

Har ikke mistet barn eller søsken i krybbedød. Likevel enda jeg har vært barnevakt tusenvis av ganger sjekker jeg flere ganger om kvelden at ungene ligger i sengen (i min villeste fantasi kunne jo noen tatt dem) og at de puster. Dersom jeg ikke hører/ ser at de puster så legger jeg bare øret intil munnen deres og kjenner at joda, de har det fint de. Jeg vekker de aldri, så barnet blir ikke plaget av min nervøsitet.

Kjenner flere andre barnevakter som gjør det samme, det er visst helt normalt, de har heller ikke mistet noen rundt seg i krybbe død. Om det ikke er utviklet seg som et stort problem at du sjekker brna så skal du ikke bekymre deg for det, er det blitt et problem så oppsøk hjelp.

Når du får ditt første barn vil du kansje sjekke de mye i begynnelsen, men med en 3-4 så tar du nok i mot all ledig tid du kan få til søvn skal du se. Sjangsen for at ditt barn skal dø av krybbedød er veldig liten, for "vanlige" ca 1 av tusen, for de som allerede har mistet et biologisk barn 2 av tusen tusen. I hværtfall sa en dame som en gang mistet men siden fikk andre barn det til meg.

Når du tar barn så tar du de forholdsregler som staten anbefaler, sove i egen seng, i hværtfall om mor eller far røyker osv. Og du kan fortelle om din redsel for å miste ditt eget barn til en jordmor som sikkert kan hjelpe deg.