Til deres som kjenner noen som har mistet...

[Gjest andemor73]

...men som ikke vet hvordan man skal takle situasjonen:

Da jeg begynte i ny jobb var det en kollega som var gravid. Jeg rakk å jobbe sammen med henne noen mnd før hun gikk ut i permisjon. Vi ventet i spenning på gla'melding.

Så kom sjokket: Babyen døde i mors liv tre dager før termin. Vi sendte blomster fra hele avdelingen, men jeg følte at det var litt upersonlig. Var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre for jeg kjente henne ikke SÅ godt.

Så tok jeg mot til meg og ringte henne. Det tok ikke lange stunden før jeg var invitert hjem til henne på middag. Først var det litt trykkende stemning og prat om været ol. Men så kom vi inn på babyen og hun fortalte hele historien fra A-Å, hvordan hun fikk mistanke om at noe var galt, sykehusoppholdet etc. Hun gråt en skvett, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg fikk se bilder av babyen både fra sykehuset og begravelsen. H*n var så nydelig!

Dette er 2 år siden og hun har fått en ny baby.

Det er vel unødvendig å si at vi er blitt verdens beste venninner...?

Til dere som kjenner noen som har mistet:

TA KONTAKT!!!!

[sini]

Det er så riktig det du skriver her...

Jeg er mammaen til en gutt som bare ble 7 år gammel....

Og i dagene etter ulykken var det mange som kom til oss og utrykte sorg og medfølelse med oss.

Og det var godt, veldig godt å ikke føle seg ensom i sorgen, og at det var folk hos oss som vi delte både følelser og tårer, sinne og angst med....

Men når disse første dagene er gått og hverdagen er iferd med å begynne igjen for alle andre enn foreldrene.......

Det er da det spesiellt viktig å vise at du er der ennå.

Ikke vær blant dem som ikke vil prate om den døde eller omstendigheten rundt dødsfallet.

Du skåner ikke de sørgende ved å ikke prate om det som har skjedd, men kanhende du sårer dem fordi du ikke prater om det forferdelige som rammet dem og deres familie.

Dette er ett mareritt som ikke går vekk med å tie det ihjel, men som kanskje kan oppleves som overlevelsesbar om de får støtte og omsorg fra omgivelsene rundt ...

Vern om oss som har mistet, noen dager trenger vi bare en klem og andre dager trenger vi kanskje noe helt annet, men vi trenger omsorg, medfølelse og en skulder å grine på i lang, lang tid framover, ikke bare de første månedene....

mange klemmer til dere alle

[Gjest Dame55]

Jeg støtter opp her: TA KONTAKT!

Det var mange forskjellige reaksjoner blant familie og venner ettarat jeg mistet mitt barn. Det var folk som unngikk meg på gata. Folk jeg ikke hørte noe fra på lang tid. Skjønner jo at dem kanskje ikke visste hva dem skulle si, men det var veldig vondt for meg.

Merket i denne tiden hvem som var mine virkelige, gode venner.

Det skulle ikke så mye til, et brev f.eks. Noen trøstende ord på pariret, ja, det var godt det også. Opplevde nesten at folk jeg minst ante ville vise omsorg gjorde det, mens godt kjente holdt seg unna.

Vi trenger omsorg i en slik situasjon, så ta kontakt, si noe, vis at du er der for de menneskene som har det vondt.

Det er viktig å få pratet og pratet. Alt må bearbeides, vi må lære og leve med sorgen. Fungere som menneske igjen selvom vi alltid har noe å dra på videre i livet.

Livet skal jo helst gå videre......., men vanskelig er det.

[godsmack]

Jeg støtter opp her: TA KONTAKT!

Det var mange forskjellige reaksjoner blant familie og venner ettarat jeg mistet mitt barn. Det var folk som unngikk meg på gata. Folk jeg ikke hørte noe fra på lang tid. Skjønner jo at dem kanskje ikke visste hva dem skulle si, men det var veldig vondt for meg.

Merket i denne tiden hvem som var mine virkelige, gode venner.

Det skulle ikke så mye til, et brev f.eks. Noen trøstende ord på pariret, ja, det var godt det også. Opplevde nesten at folk jeg minst ante ville vise omsorg gjorde det, mens godt kjente holdt seg unna.

Vi trenger omsorg i en slik situasjon, så ta kontakt, si noe, vis at du er der for de menneskene som har det vondt.

Det er viktig å få pratet og pratet. Alt må bearbeides, vi må lære og leve med sorgen. Fungere som menneske igjen selvom vi alltid har noe å dra på videre i livet.

Livet skal jo helst gå videre......., men vanskelig er det.

Veldig bra innlegg!!!

"Merket i denne tiden hvem som var mine virkelige, gode venner.

Opplevde nesten at folk jeg minst ante ville vise omsorg gjorde det, mens godt kjente holdt seg unna."

Har opplevd akkurat det samme, venninner gjennom mange år som tier ihjel fakta om at et barn på 16 måneder døde. Og dette fra venninner som selv har barn. Skikkelig skremmende syntes jeg! Ikke noe bombe, men slike venner vil jeg ikke ha. Venner står sammen i tykt og tynt, de pingler ikke ut når noe slik tragisk berører livet.

Flere burde tenke på det gamle ordtaket:

Vær mot andre, slik du vil at andre skal være mot deg!

En trenger ikke alltid si så mange dype ord, men spør iallefall de pårørende hvordan det går, si du tenker på dem. Og ikke minst: En klem kan si mer en 1000 ord.