Hjelp.....

[Gjest manama]

Trenger sårt noen råd her. Vet ikke riktig hvordan jeg skal takle sønnen min lengre.

Han er snart 12 år, og jeg synes at han for tiden er en (unnskyld utrykket) bortsjemt liten dritt.

Han har lenge vært temmelig sjuskete ang. behandling av cd,er og playstationspill. Det går visst ikke an å behandle dem ordentlig. De ligger slengt utover hele rommet, alldri på plass i coverne, med den følge at mange er blitt ødlagt.

Vi har mast og forlangt at han skal skjerpe seg. Til og med tatt fra ham cd-spiller og playstation i lange perioder. Det er tilbake til det samme rotet etter en dag.

Jeg godtar ikke at han ødlegger verdier for tusenvis av kroner.

Men det som bekymrer meg mest er at han liksom ikke bryr seg.

Sånn som her om dagen, så hadde han tegnet med kulepenn på sitt nytapeserte rom. Jeg fløy i fistel. Ærlig talt, en 12 åring er da forbi det stadiet der.

Han svarer meg med at det er vel ikke så farlig.

Jeg synes holdningene hans er helt på jordet, og jeg kan ærlig talt ikke sjønne hvor han har fått slike holdninger til ting fra.

Han bryr seg heller ikke om at jeg er alvorlig lei meg for tida pga dette her. Har virkelig prøvd å prate med han , men det går ikke inn.

Hadde han enda bedt om unnskyldning og ment det.

Han trenger en skikkelig lærepenge. Tips og råd mottas med takk.

[Dorthe]

Høres ganske normalt ut synes jeg. Noen tenåringer er direkte uspiselige og gjør alt de kan for å terge foreldrene. Jeg har hatt ganske mye krangel og bråk med den eldste min, tilslutt ga jeg opp og lot ham ture fram som han ville så lenge det ikke gikk ut over søsknene hans eller meg.

Det gikk bra. Nå er han 22 og et prakteksemplar. Studerer på universitetet og spiller fotball og er en likanes kar. *trøster*

[Gjest manama]

Høres ganske normalt ut synes jeg. Noen tenåringer er direkte uspiselige og gjør alt de kan for å terge foreldrene. Jeg har hatt ganske mye krangel og bråk med den eldste min, tilslutt ga jeg opp og lot ham ture fram som han ville så lenge det ikke gikk ut over søsknene hans eller meg.

Det gikk bra. Nå er han 22 og et prakteksemplar. Studerer på universitetet og spiller fotball og er en likanes kar. *trøster*

Takker for trøst. Det blir vel folk av han også, det bare føles ikke slik alltid.

Trengte ikke dette her mitt i røykeslutten. Jeg som var så flink.

[Gjest maminka]

Hei!

Jeg har selv en sønn på 16, og har lyst til å dele mine erfaringer med deg. Kanskje kan de være til hjelp for dere.

Det kommer en tid i et barns liv, da det ikke lenger synes det er nok med å være sin mors barn. Barnet blir til en tenåring som søker etter sin egen identitet, og dette kan bli en til tider smertefull prosess både for deg og for din sønn.

Dette vet jeg litt om

Han har et behov for å markere sitt område, altså rommet sitt. Han vil bryte med de reglene som dere har skapt for hans rom. Møter han motstand, kan han bli ekstrem i sin utfoldelse.

Når dere sier at han skal rydde sammen cd platene, når dere tar fra han playstation som jo er hans, vil han gjerne oppfatte dette som signaler om at han ikke eier noe, og at det er dere som har herredømme over hans fristed. Og han vil protestere. Jeg snakker av egen erfaring, for vi har vært gjennom det du beskriver, og vi lærte å forstå vår sønn og hans behov på den harde måten, dvs med mye mas, krangel og uhygge. Men etter hvert begynte det å demre for meg at min sønn ønsker seg mere integritet og at han på denne måten kjemper en fortvilt kamp om å få lov til å ha sitt eget område.

Så mitt råd til deg er:

Se på rommet til din sønn som hans private sone. Det hjelper ikke at du ikke liker kulepenn tegningene på veggene hans. Det er han som som må bo i dette rommet. Du kan lukke igjen døren etter deg, så slipper du å se dette. Men - om han plutselig en dag finner ut at tapeten ikke er så fin likevel, og at han vil gjøre noe med det, så får han være med å spleise til ny tapet.

Din sønn er sikkert en flott ungdom, som er fullt i stand til å begynne å møte konsekvenser av sin oppførsel. Ikke slike konsekvenser som dere finner på, som å ta fra han playstation, men reelle konsekvenser som at hvis platene blir ødelagt så har han ikke plater. Ikke kjøp nye. Gi han heller en fast sum i lommepenger, og la han finne ut av hva disse rekker til. Hvis han blir nødt til å bruke en hel ukes lommepenger til å kjøpe noe han ødela selv, og kommer til å gå blakk resten av uka, så vil han selv begynne å tenke at det lønner seg lite å ikke ta vare på tingene sine.

Kort sagt, så tror jeg at din sønn gir signaler om at han ønsker å bli tatt på alvor, og jeg anbefaler deg å gi han litt kredit nettopp på dette.

Ønsker dere lykke til å håper at dette funker

[Gjest maminka]

Hei!

Jeg har selv en sønn på 16, og har lyst til å dele mine erfaringer med deg. Kanskje kan de være til hjelp for dere.

Det kommer en tid i et barns liv, da det ikke lenger synes det er nok med å være sin mors barn. Barnet blir til en tenåring som søker etter sin egen identitet, og dette kan bli en til tider smertefull prosess både for deg og for din sønn.

Dette vet jeg litt om

Han har et behov for å markere sitt område, altså rommet sitt. Han vil bryte med de reglene som dere har skapt for hans rom. Møter han motstand, kan han bli ekstrem i sin utfoldelse.

Når dere sier at han skal rydde sammen cd platene, når dere tar fra han playstation som jo er hans, vil han gjerne oppfatte dette som signaler om at han ikke eier noe, og at det er dere som har herredømme over hans fristed. Og han vil protestere. Jeg snakker av egen erfaring, for vi har vært gjennom det du beskriver, og vi lærte å forstå vår sønn og hans behov på den harde måten, dvs med mye mas, krangel og uhygge. Men etter hvert begynte det å demre for meg at min sønn ønsker seg mere integritet og at han på denne måten kjemper en fortvilt kamp om å få lov til å ha sitt eget område.

Så mitt råd til deg er:

Se på rommet til din sønn som hans private sone. Det hjelper ikke at du ikke liker kulepenn tegningene på veggene hans. Det er han som som må bo i dette rommet. Du kan lukke igjen døren etter deg, så slipper du å se dette. Men - om han plutselig en dag finner ut at tapeten ikke er så fin likevel, og at han vil gjøre noe med det, så får han være med å spleise til ny tapet.

Din sønn er sikkert en flott ungdom, som er fullt i stand til å begynne å møte konsekvenser av sin oppførsel. Ikke slike konsekvenser som dere finner på, som å ta fra han playstation, men reelle konsekvenser som at hvis platene blir ødelagt så har han ikke plater. Ikke kjøp nye. Gi han heller en fast sum i lommepenger, og la han finne ut av hva disse rekker til. Hvis han blir nødt til å bruke en hel ukes lommepenger til å kjøpe noe han ødela selv, og kommer til å gå blakk resten av uka, så vil han selv begynne å tenke at det lønner seg lite å ikke ta vare på tingene sine.

Kort sagt, så tror jeg at din sønn gir signaler om at han ønsker å bli tatt på alvor, og jeg anbefaler deg å gi han litt kredit nettopp på dette.

Ønsker dere lykke til å håper at dette funker

Glemte å fortelle om hvordan det nye ansvaret for sitt rom og sine eiendeler har fungert hos oss.

Den verste biten var å slutte med å blande meg bort i alt mulig. Men etter hvert jeg ble vant til tanken på at rommet til min sønn ikke er mitt rom, og at der gjelder hans regler.

Det er ikke blitt plettfritt, på langt nær

Men det er liksom ikke et irritasjonsmoment for meg lenger. Og gutten min slapper av og er stolt over å ha et sted der han får bestemme hvor alt skal ligge, hulter til bulter eller pent på plass. Men du skulle sett han når kjæresten skal komme på besøk. Da svinger han seg med kosten og rommet blir strøkent på en to tre

Han jobber for lommepengene og har i tillegg har han en liten jobb ved siden av skolen, for å kunne kjøpe det han har lyst på. Og de tingene han selv har slitt for å få, tar han virkelig vare på.

Her om dagen gikk han og kjøpte seg noen vinterklær for egne penger, bukser og noen gensere. Så pengene går ikke bare til spill og moro, mens foreldrene må sørge for resten.

Jeg var så stolt av han og det sa jeg til han. Så fikk jeg høre at han vil kjøpe ei ringeklokke og montere den på døren til rommet sitt.

Greit for meg ))

[Gjest manama]

Glemte å fortelle om hvordan det nye ansvaret for sitt rom og sine eiendeler har fungert hos oss.

Den verste biten var å slutte med å blande meg bort i alt mulig. Men etter hvert jeg ble vant til tanken på at rommet til min sønn ikke er mitt rom, og at der gjelder hans regler.

Det er ikke blitt plettfritt, på langt nær

Men det er liksom ikke et irritasjonsmoment for meg lenger. Og gutten min slapper av og er stolt over å ha et sted der han får bestemme hvor alt skal ligge, hulter til bulter eller pent på plass. Men du skulle sett han når kjæresten skal komme på besøk. Da svinger han seg med kosten og rommet blir strøkent på en to tre

Han jobber for lommepengene og har i tillegg har han en liten jobb ved siden av skolen, for å kunne kjøpe det han har lyst på. Og de tingene han selv har slitt for å få, tar han virkelig vare på.

Her om dagen gikk han og kjøpte seg noen vinterklær for egne penger, bukser og noen gensere. Så pengene går ikke bare til spill og moro, mens foreldrene må sørge for resten.

Jeg var så stolt av han og det sa jeg til han. Så fikk jeg høre at han vil kjøpe ei ringeklokke og montere den på døren til rommet sitt.

Greit for meg ))

Takker for fint innspill og gode råd.

De skal jeg ta med meg videre.