Trenger råd fra noen!

[Gjest trist og sliten mamma]

Vet ikke helt hvordan jeg skal legge fram dette, men bær over med meg hvis det blir langt og rotete.

Jeg har en gutt som går i niende klasse. Han er en del av en gjeng på 8 gutter og jenter som har vokst opp sammen. De er god venner, og gutten min har de siste 2 mnd vært sammen med en av jentene der.

Problemet er at sønnen min og en av de andre guttene stadig er i tottene på hverandre. Slik har det vært 2-3 år nå, men det blir ikke bedre, heller verre. Før det var de gode venner. De krangler og sloss til stadighet, enda ingen av dem i utgangspunktet er voldelig anlagt eller har hissig temparement.

Dette kan virke som en bagatell, men er blitt et stort problem både for oss foreldre, lærere, trenere osv. Skolen følger dem nøye opp, og jobber endel med dette. Men det ser heller ut til å bli verre.

Etter det venner osv. forteller er det ofte kameraten til sønnen min som erter og trekker i sønnen min, og så eksploderer sønnen min tilslutt. Han tåler liksom ikke noen ting fra denne gutten. Det virker som kameraten gjør det litt med vilje.

Vi har jo lurt på ulike grunner til dette. I starten lurte vi på om det var en konkurranse om jenter, om å være sterkest osv, men det stemmer nok ikke. Begge disse guttene er ganske jordnære, ikke ute etter å hevde seg eller være best osv. Fra skolen kom teorien om sjalusi. Gutten min er ganske populær blandt jentene, og også andre jevnaldrende. Kanskje kameraten hans var litt sjalu pga. det? Men vi føler vel ikke at det er grunnen heller. Kameraten har ikke hatt noen kjæreste enda, men det er jo ikke uvanlig. De er enda unge. Vi vet at det har vært rykter om at kameraten er homofil. Kanskje det var en grunn til uvennskapet? Men sønnen min kan umulig ha noe imot ham pga. det. Han har et søskenbarn som er homofil, og både vi og han har et avslappet forhold til dette.

Vi har brukt så utrolig mye tid på dette. Sønnen min sier bare at han ikke liker ham. Men den grunnen virker ganske dårlig spør du meg. Det virker faktisk som dette plager dem selv også. de liker liksom ikke å ha det slik, men klarer ikke å bryte sirkelen. Det rare er at de som regel krangler når andre er til stedet, men hvis de prater sammen når de tror at ingen hører på, går praten mye roligere for seg.

Dette er så frustrerende! De er utvist frå fritidsklubben et par ganger, blitt utestengt fra trening, og må stadig til rektor på skolen. Bare pga. denne kranglingen og slossingen.

Sønnen min er yngst i en søskenflokk på fem. Kameraten bor alene sammen med faren, i samme gate som oss. Faren er en av min manns beste venner.

Noen som har noen tips til meg? Hva kan vi gjøre? Hvor kan vi henvende oss for å få hjelp til å løse dette?

Beklager at det ble så langt.

[Gjest mallet]

Det trenger faktisk ikke være noen mer håndfast grunn enn at de rett og slett ikke liker hverandre, og har kommet inn i et selvforsterkende spor. Men så lenge de er nødt å omgås hverandre i forbindelse med skole og vennekrets så er de jo nødt til å leve med det.

Jeg synes de er gamle nok til å forstå at det går an å omgås hverandre med et minimum av høflighet selv om de ikke liker hverandre. At det sprekker en gang imellom er kanskje ikke til å forhindre. Men du kan kanskje ta en prat med sønnen din og si at "Det er greit at du ikke liker X. Men prøv å ignorere ham når han prøver å provosere fram en reaksjon fra deg. Og prøv å la være å provosere tilbake." Lær ham å si "Hei, slapp av litt da" når han merker at kameraten er ute etter å egge ham opp.

Dere kan neppe fikse uvennskapet, men dere kan lære guttene å omgås folk de ikke liker uten å snu verden på hodet. De fleste av oss havner i slike situasjoner i forbindelse med skole eller arbeid i løpet av livet, der vi må jobbe sammen med folk der kjemien bare ikke stemmer i det hele tatt. Voksne mennesker klarer som regel å ta det med fatning og heller brøle ut sin frustrasjon om fehuet til familie eller venner etter å ha bitt tennene sammen og fått samarbeidet unna. Litt selvbeherskelse må til for å få maskineriet til å gå - det er rett og slett ikke alle som liker hverandre, uten at vi kan eller skal gjøre noe med det.

[skorpionfisken]

Trenger det å være mer komplisert enn at de ikke liker hverandre da? Mellom enkelte mennesker er det dårlig kjemi, det bare er sånn, og man kan ikke gjøre så mye med det.

Jeg tror både gutten din og "kompisen" hans kan lære mye viktig av det som de vil ha bruk for når de blir voksne. Det å omgås med folk man ikke liker er viktig å kunne som voksen.

Ta utgangspunkt i at det er helt greit at de ikke liker hverandre. Det er helt normalt og ikke noe å lage oppstyr av.

Ingen kan tvinge noen til å være venner men man kan forlange at man oppfører seg høflig og anstendig overfor hverandre. La dem omgås i naturlige situasjoner, så som skole og de tingene de har felles på fritida, men be dem om å la være å oppsøke hverandre utenom dette. Oppmuntre gutten din til å skaffe seg interesser hvor den andre ikke er interessert, eks om den ene er fotballinteressert, så kanskje den andre heller vil drive med musikk eller en annen hobby. Prøv at de kan gjøre ting hver for seg, uten at de må gjøre det samme.

Trøst gutten din med at om to år skal han på videregående, da kan han velge en skole der han vet at kompisen ikke kommer.

Min venninne har en sønn som går i samme klasse som min sønn, i 10. klasse. Selv om jeg synes hennes sønn er en helt ok gutt, og våre barn har omgås helt siden de var små så kan de to guttene ikke like hverandre. De er rett og slett for forskjellige. De er enige om at de ikke liker hverandre. Likevel omgås de på skolen som vanlige klassekamerater. De jobber sammen i grupper og er venner på skolen. På fritiden sørger se for å ha helt forskjellige interesser og forskjellig omgangskrets. De gleder seg til videregående, og de avtaler faktisk seg imellom hvilke skoler de skal søke på for å slippe å gå i samme klasse videre. Begge to er greie gutter, men vil helst ha minst mulig å gjøre med hverandre.

Min eksmann hadde det på samme måten med en fra bygda si. De gikk i samme klasse og kunne ikke fordra hverandre. De var også enige om at de ikke likte hverandre. I dag bor de i samme by, og omgås aldri på fritiden og har ikke noen felles venner. De jobber i hvert sitt fagfelt. Men det er sånn at de anerkjenner hverandres dyktighet, så om den ene trenger hjelp innafor fagfeltet til den andre så tar de alltid kontakt med hverandre først.

[Gjest njet]

Det kan jo være mange teorier.Men hva om gutten virkelig er homofil,og kanskje forelsket i sønnen din??

Det var det første som slo meg.

Er det ikke ganske vanlig å oppføre seg sånn hvis man er forelsket og usikker?Og i hvertfall i den situasjonen han kanskje er i ,så blir vel frustrasjonen ekstra stor.

Men dette var bare en tanke...