innsiktsorientert psykoterapi

[Gjest narren]

Hei!

For 6 år siden startet jeg hos en psykolog som drev med "innsiktsorientert psykoterapi". Det var samtidig som at jeg flyttet for meg selv for første gang. Jeg sliter med sosial angst. Denne psykologen ba meg om å anstrenge meg for å huske negative hendelser fra fortiden. Desverre måtte jeg flytte etter 7 måneders behandling, dvs før behandlingen var ferdig.

I ettertid har jeg gått til diverse terapeuter som istedet vil ha meg til å "glemme" de vonde tankene, og heller tenke positivt.

Problemet er nå at straks jeg flytter for meg selv, så starter prosessen som den første psykologen lærte meg. Om jeg får en negativ tanke, så prøver jeg å "løse" dette problemet ved å tenke enda flere negative tanker fra fortiden, siden dette var det jeg lærte hos den første psykologen jeg var hos.

Har hørt at "innsiktsorientert psykoterapi" kan være svært angstfullt, men nå, 6 år etter, er jeg redd for at denne terapien har ødelagt mye mer for meg enn den har gjort godt.

Hva kan jeg gjøre for å "reparere" skaden jeg fikk av den første psykologen? Den første psykologen anbefaler meg å fortsette hos en psykolog som også driver med innsiktsorientert psykoterapi, selv om det altså er 6 år siden.

Andre terapeuter anbefaler meg å heller starte med kognitiv terapi.

Så, for å få det bedre med meg selv, så analyserer jeg fortiden hele tiden.

Hvordan kan jeg klare slutte å analysere fortiden?

[Gjest netsizan]

Du slutter å analysere fortiden når du har jobbet deg gjennom de vonde opplevelsene fra fortiden. Dette kan du oppnå gjennom insiktsterapi. Kognitiv terapi virker midleritdig symptomlettende, men fører sjelden til grunnleggende forandring. Det er dessuten en banal og kjedelig terapiform.

[Bugge1365380662]

Hei!

Jeg tror du startet på noe,som ble avbrutt i den innledende fasen.Selv har jeg gått i en slik type terapi i rundt 5 år,og kommer til å fortsette noen år til.Jeg vil vite det når tiden til gradvis å avslutte behandlingen kommer.Jeg tror ikke at jeg graver meg ned i problemer,selv om det av og til føles slik.Jeg snakker,bearbeider,bryter ned,bygger opp,og målet er ikke å legge ting bak meg,men inne i meg på et sted hvor det ikke opptar og preger en så stor del av livet mitt at det ikke er rom for stort annet.I perioder og livsfaser vil det dukke frem igjen,men på andre måter og ofte med en annen intensitet. Jeg tror ikke den terapien du startet nødvendigvis var skadelig i seg selv,men at det var skadelig å stoppe den på det tidspunktet.Med det som en forutsetning at du finner en som er i stand til å drive slik terapi,ville jeg kanskje fortsatt hos en annen nå.

Ellers vil jeg si at å gå i terapi er både tungt,av og til nedbrytende,men også veldig givende og spennende.Det blir egentlig bare bedre etter hvert synes jeg.Jeg tenker ikke på hvor mange år av mitt liv jeg skal bruke på dettte.Det er mange andre ting vi styrer med til daglig som ikke er halvparten så meningsfullt,etter min mening.Men selvfølgelig kan det være beintøft.

Lykke til med valget ditt.

Vennlig hilsen bugge.