Ønsker/ønsker ikke barn? Hvorfor?

[fei1365380229]

Den kom 8 min. FØR du skrev om det..

Ja det står jo det svart på hvitt, men jeg hadde ikke lest den før jeg trykte på send knappen på mitt eget innlegg. Kanskje går det veldig tregt i mitt hodet i dag....

[fei1365380229]

Blod er kanskje tykkere enn vann - men kjærlighet er viktigere enn blod.

Så det så! ;o)

Det var en fin setning, den har jeg adoptert

[Spirello]

Det vet du ingenting om uten å ha prøvd det.

Jeg vet for jeg har prøvd. Har både en hjemmelagd og en adoptert. Det er ikke forskjell i tilknytning og kjærlighet. Og det adopterte barnet er en del av familien, den familien som jeg er knyttet til. Har ingenting med å dele gener, men med å dele livet.

Du er vel knyttet til din elskede også selv om dere forhåpentligvis ikke deler gener?

Jeg ønsker ikke å adoptere. Er det så fælt for foreldre som har adoptert å høre? Jeg respekterer alle som adopterer, synes det er flott! Skjønner så klart at dere elsker barna deres og adoptivbarna deres.. Men det ikke noe alternativ for meg!

Jeg ønsker å vite at barnet stammer fra meg og mannen min. At man kan se små likheter. Man arver også små deler av personligheten til familien sin.. Mormor og jeg f.eks er klin like på mange områder. Det er litt gøy. Og derfor er vi veldig nære og bestevenner.

Jeg ønsker å utvide den biologiske familien min.

[Prozak]

Er 30, og ønsker ikke barn. Har rett og slett ingen interesse for det, og føler ikke at jeg er en person som har mental kapasitet til alt det det føres med seg. Jeg misliker ikke barn; jeg har og har hatt flere barn i nær familie, og det holder lenge for meg.

"..........................."

[Spirello]

Blod er kanskje tykkere enn vann - men kjærlighet er viktigere enn blod.

Så det så! ;o)

Det er sant! ; )

men for meg betyr familiestammen veldig mye..

Hvis en i familien min gjorde noe utrolig jævlig, og en venn jeg var glad i gjorde det samme, ville jeg nok omsider tilgitt "blodet", men ikke vennen.. kommer så klart an på hva, IKKE incest eller misbruk/vold mot barn.

[Spirello]

Ja det står jo det svart på hvitt, men jeg hadde ikke lest den før jeg trykte på send knappen på mitt eget innlegg. Kanskje går det veldig tregt i mitt hodet i dag....

kanskje du skal skjerpe deg? ; )

Skjønner ikke hvorfor du sier ejg skal skjerpe meg fordi jeg har andre verdier enn deg???

[mil1365380270]

"Ønsker et barn som jeg vet er mitt og mannen jeg elskers blod.."

For en forferdelig setning. Du pleier da å være en fornuftig jente.

Tenk så grusomt hvis du f.eks har blodtype AO og mannen din AO og barnet kanskje får OO, hva gjør du da med barnet? Har jo ikke deres blod.

Nå overreagerer dere!

Prøvde dere ikke å få barn først, og endte opp med å adoptere, fordi dere ikke kunne? I tilfelle; var det ikke en sorg, da dere fant ut at dere ikke kunne få barn?

Skjønner denne romantiske tanken med å lage noe sammen, jeg. Tror de fleste har den først.

Etterpå gjør erfaring og det at man tenker mer over saken, at man skjønner at det ikke er så viktig.

Selv har jeg lyst til å adoptere, men det er lettere å få egne barn (prøver det først i alle fall). Har forstått det som at adopsjonskøen er lang også, og da er det ego å adoptere et bran noen andre kan få, når man kan få de på annen måte.

Jeg har aldri syntes dette med gener er viktig, og vet man blir glad i mennesker uavhengig av dette. Men det tror jeg er en mer uvanlig innstilling å ha i utgangspunktet, enn å ha lyst til å lage barn selv.

Så ikke vær så krasse, man lærer av erfaringer hele livet, og alle har ikke opplevd det samme.

[pipppi]

Jeg ønsker ikke å adoptere. Er det så fælt for foreldre som har adoptert å høre? Jeg respekterer alle som adopterer, synes det er flott! Skjønner så klart at dere elsker barna deres og adoptivbarna deres.. Men det ikke noe alternativ for meg!

Jeg ønsker å vite at barnet stammer fra meg og mannen min. At man kan se små likheter. Man arver også små deler av personligheten til familien sin.. Mormor og jeg f.eks er klin like på mange områder. Det er litt gøy. Og derfor er vi veldig nære og bestevenner.

Jeg ønsker å utvide den biologiske familien min.

Hva om du rett og slett ikke får ønsket ditt om "å utvide din biologiske familie" (!) oppfylt ???

[Gjest skjønner deg ikke]

Det er sant! ; )

men for meg betyr familiestammen veldig mye..

Hvis en i familien min gjorde noe utrolig jævlig, og en venn jeg var glad i gjorde det samme, ville jeg nok omsider tilgitt "blodet", men ikke vennen.. kommer så klart an på hva, IKKE incest eller misbruk/vold mot barn.

.

[morsan]

Det vet du ingenting om uten å ha prøvd det.

Jeg vet for jeg har prøvd. Har både en hjemmelagd og en adoptert. Det er ikke forskjell i tilknytning og kjærlighet. Og det adopterte barnet er en del av familien, den familien som jeg er knyttet til. Har ingenting med å dele gener, men med å dele livet.

Du er vel knyttet til din elskede også selv om dere forhåpentligvis ikke deler gener?

Om dette med hva man mener og ikke mener: Jeg skulle tro at veien blir til mens man går.

Jeg har sikkert hatt mange "rare" tanker om både dette og hint i yngre år, og jeg har ihvertfall hatt mange skråsikre tanker(!), men så forandrer det ofte på seg etterhvert som man får andre erfaringer. Ikke bare det man selv måtte erfare, men også hav man ser blant dem man omgir seg med.

Jeg husker ihvertfall at jeg skråsikkert mente en gang at dersom jeg ikke kunne få egenfødt barn ville jeg heller adoptere enn å bruke spermdonor, for da stilte vi på lik linje "genetisk sett".

Nå har vi verken adoptert eller brukt donor, men jeg synes nå det er komplett umulig å si om jeg likevel ville ha brukt donor, dersom mannen min hadde vært steril.

Det er lett det er å være skråsikker mens man ennå tar det for gitt at det skal gå som fot i hose å lage barn! :-)

Nå viste det seg at det faktisk _var_ som fot i hose å lage barn for oss, men likevel har jeg blitt adskillig mer ydmyk og nyansert enn jeg var f.eks. i de tidlige 20-årene.

[serendipity]

Ja det står jo det svart på hvitt, men jeg hadde ikke lest den før jeg trykte på send knappen på mitt eget innlegg. Kanskje går det veldig tregt i mitt hodet i dag....

He he... Dårlig blonpmløp (eller vannomløp ;-) hehe..

[serendipity]

Ja det står jo det svart på hvitt, men jeg hadde ikke lest den før jeg trykte på send knappen på mitt eget innlegg. Kanskje går det veldig tregt i mitt hodet i dag....

eh.. Blodomløp, skulle det seff. stå. :-)

[morsan]

Nå overreagerer dere!

Prøvde dere ikke å få barn først, og endte opp med å adoptere, fordi dere ikke kunne? I tilfelle; var det ikke en sorg, da dere fant ut at dere ikke kunne få barn?

Skjønner denne romantiske tanken med å lage noe sammen, jeg. Tror de fleste har den først.

Etterpå gjør erfaring og det at man tenker mer over saken, at man skjønner at det ikke er så viktig.

Selv har jeg lyst til å adoptere, men det er lettere å få egne barn (prøver det først i alle fall). Har forstått det som at adopsjonskøen er lang også, og da er det ego å adoptere et bran noen andre kan få, når man kan få de på annen måte.

Jeg har aldri syntes dette med gener er viktig, og vet man blir glad i mennesker uavhengig av dette. Men det tror jeg er en mer uvanlig innstilling å ha i utgangspunktet, enn å ha lyst til å lage barn selv.

Så ikke vær så krasse, man lærer av erfaringer hele livet, og alle har ikke opplevd det samme.

Godt sagt!

Veien blir til mens man går! :-)

[pipppi]

.

Muligens en grunn til at det er aldersgrense for å få adoptere...

[morsan]

Hva om du rett og slett ikke får ønsket ditt om "å utvide din biologiske familie" (!) oppfylt ???

Da er det lov å forandre mening! :-)

[fei1365380229]

Jeg ønsker ikke å adoptere. Er det så fælt for foreldre som har adoptert å høre? Jeg respekterer alle som adopterer, synes det er flott! Skjønner så klart at dere elsker barna deres og adoptivbarna deres.. Men det ikke noe alternativ for meg!

Jeg ønsker å vite at barnet stammer fra meg og mannen min. At man kan se små likheter. Man arver også små deler av personligheten til familien sin.. Mormor og jeg f.eks er klin like på mange områder. Det er litt gøy. Og derfor er vi veldig nære og bestevenner.

Jeg ønsker å utvide den biologiske familien min.

Minner meg litt om farmoren min som aldri har innlemmet min mor eller min mann skikkelig i familien, de er jo ikke "ordentlig" familie.

Har riktignok ikke sagt noe om min adoptivdatter og behandler henne helt likt, men hun hadde forferdelig svart hår syns hun. Hun har nok fått skjerpings varsel av sin ene sønn.

Vi er ikke der så mye, orker ikke hennes tramp i klaveret hele tiden. En gang sa hun til dama til brodern som var med på besøk; og nei kommer du. Var vel sikkert for at hun ikke hadde ryddet nok eller hadde nok kake, men morsomt var det ikke.

Og min mor ble ikke bedt i 80-års dagen. Pappa gikk selvom han ikke hadde lyst, og når noen spurte hvorfor mamma ikke var der så sa hun at hun ikke ville kommet, nei det stemmer ikke sa pappa høyt og tydelig, hun er ikke bedt.

[Gjest Sniff]

Det er sant! ; )

men for meg betyr familiestammen veldig mye..

Hvis en i familien min gjorde noe utrolig jævlig, og en venn jeg var glad i gjorde det samme, ville jeg nok omsider tilgitt "blodet", men ikke vennen.. kommer så klart an på hva, IKKE incest eller misbruk/vold mot barn.

Men et adoptert barn ville jo være i familien din, ikke bare en du kjente, ikke sant?

[Spirello]

Hva om du rett og slett ikke får ønsket ditt om "å utvide din biologiske familie" (!) oppfylt ???

Man får ikke alle øsnker oppfylt vettu, det er et ønske, ikke et krav. Hadde i så fall vært et urealistisk krav.

Får jeg ikke barn, så får jeg ikke barn... Da skal jeg i hvert fall gjøre noe annet med livet mitt.

Nå er planen å få barn, så får vi ta det derfra..

[scindapsus]

Jeg ønsker meg barn - 2 eller 3. Må bare gjøre ferdig utdanninga mi, har 3-4 år igjen.

Og finne en egnet mann, kansje... ;o)

Jeg er 21.

[serendipity]

Om dette med hva man mener og ikke mener: Jeg skulle tro at veien blir til mens man går.

Jeg har sikkert hatt mange "rare" tanker om både dette og hint i yngre år, og jeg har ihvertfall hatt mange skråsikre tanker(!), men så forandrer det ofte på seg etterhvert som man får andre erfaringer. Ikke bare det man selv måtte erfare, men også hav man ser blant dem man omgir seg med.

Jeg husker ihvertfall at jeg skråsikkert mente en gang at dersom jeg ikke kunne få egenfødt barn ville jeg heller adoptere enn å bruke spermdonor, for da stilte vi på lik linje "genetisk sett".

Nå har vi verken adoptert eller brukt donor, men jeg synes nå det er komplett umulig å si om jeg likevel ville ha brukt donor, dersom mannen min hadde vært steril.

Det er lett det er å være skråsikker mens man ennå tar det for gitt at det skal gå som fot i hose å lage barn! :-)

Nå viste det seg at det faktisk _var_ som fot i hose å lage barn for oss, men likevel har jeg blitt adskillig mer ydmyk og nyansert enn jeg var f.eks. i de tidlige 20-årene.

Enig :-) Heldigvis blir veien til mens vi går, og heldigvis ser jeg annerledes på ting nå enn for bare 5 og 10 år siden.