Ønsker/ønsker ikke barn? Hvorfor?

[morsan]

Er 24 og ønsker meg ikke barn.

Liker barn, men det er mye ansvar. Viktig å ha et stabilt forhold, bra bosituasjon og bra økonomi (fast jobb etc) syns jeg. Syns ikke de tinga er på plass enda. Er også usikker på om jeg bør få barn pga psyken.

Been there - done that! :-)

I de tidlige 20-årene ønsket jeg meg ikke barn, og jeg kunne ikke se for meg at jeg skulle få lyst på barn innen nær fremtid.

Men så endrer livet seg, og ens egne oppfatninger med det. Ihvertfall var det slik for meg, og etterhvert som 30-årsdagen nærmet seg så var det ingen tvil i min sjel at jeg ønsket meg barn.

*S*

Men vet ikke om jeg kan si hvorfor jeg ønsket det. Det var ikke fordi jeg var ultratussete etter andres barn ihvertfall - det var mer ønsket om å ha mitt eget.

[morsan]

Minner meg litt om farmoren min som aldri har innlemmet min mor eller min mann skikkelig i familien, de er jo ikke "ordentlig" familie.

Har riktignok ikke sagt noe om min adoptivdatter og behandler henne helt likt, men hun hadde forferdelig svart hår syns hun. Hun har nok fått skjerpings varsel av sin ene sønn.

Vi er ikke der så mye, orker ikke hennes tramp i klaveret hele tiden. En gang sa hun til dama til brodern som var med på besøk; og nei kommer du. Var vel sikkert for at hun ikke hadde ryddet nok eller hadde nok kake, men morsomt var det ikke.

Og min mor ble ikke bedt i 80-års dagen. Pappa gikk selvom han ikke hadde lyst, og når noen spurte hvorfor mamma ikke var der så sa hun at hun ikke ville kommet, nei det stemmer ikke sa pappa høyt og tydelig, hun er ikke bedt.

Det var jo trist lesning!

Men selv om jeg ikke kjenner Spirello, så er det vel slik for mange av oss at vi forandrer mening etterhvert. De fleste (alle) som adopterer har jo prøvd "naturmetoden" først.

Det kan hende Spirello forandrer mening.

Og selv om hun ikke gjør det, så går det jo an å mene at man helst vil ha egenfødte barn og likevel være inkluderende overfor inngiftede familiemedlemmer! :-)

[fei1365380229]

Nå overreagerer dere!

Prøvde dere ikke å få barn først, og endte opp med å adoptere, fordi dere ikke kunne? I tilfelle; var det ikke en sorg, da dere fant ut at dere ikke kunne få barn?

Skjønner denne romantiske tanken med å lage noe sammen, jeg. Tror de fleste har den først.

Etterpå gjør erfaring og det at man tenker mer over saken, at man skjønner at det ikke er så viktig.

Selv har jeg lyst til å adoptere, men det er lettere å få egne barn (prøver det først i alle fall). Har forstått det som at adopsjonskøen er lang også, og da er det ego å adoptere et bran noen andre kan få, når man kan få de på annen måte.

Jeg har aldri syntes dette med gener er viktig, og vet man blir glad i mennesker uavhengig av dette. Men det tror jeg er en mer uvanlig innstilling å ha i utgangspunktet, enn å ha lyst til å lage barn selv.

Så ikke vær så krasse, man lærer av erfaringer hele livet, og alle har ikke opplevd det samme.

Innlegget om blod var jo litt humoristisk ment også da.

Jeg har tre egenfødte og siste tulla er adoptert så jeg har ikke plundret som du antyder.

Jeg har ALLTID hatt lyst til å adoptere, men som du sier veien er litt kronglete og kostbar så vi var nødt til å slå det fra oss en periode og heldigvis så har ikke vi hatt noen problemer med å få barn så vi kunne få de når vi ønsket.

Jeg hatet å gå gravid, ikke fordi jeg ikke elsket den som var inni, men jeg var konstant kvalm, kastet opp, fikk jernmangel, vondt i bekkenet, gikk opp haugevis med kilo og hadde drittøffe fødsler, men jeg ville ha mange barn så jeg "ofret" meg.

Men det er overhodet ikke noe vi tenker på at den og den er så lik oss og at den siste ikke er. Hun siste er vel til tider mye mer lik meg enn de to eldste. Miljø har også mye å si. Kjempeglad er jeg for at hun ikke har mine gener, da hadde hun jo ikke vært seg selv.

Men jeg tror ærlig talt ikke man kan sette seg inn i hvor likt det er før man er der selv. Og selvfølgelig respekterer jeg at ikke alle ville ha adoptert.

Men jeg får jo håpe Spirello blir gravid da så hun slipper å måtte gå barnløs hele livet siden hun garantert ikke vil adoptere hvis hun ikke får barn med mannen sin.

[Spirello]

Men et adoptert barn ville jo være i familien din, ikke bare en du kjente, ikke sant?

Jo ville jo det. HVIS jeg hadde adoptert, men det vil jeg ikke og skal jeg ikke..

Poenget er at jeg vil ha egenfødte. jeg vil ha kul på magen, jeg vil ha vann i føttene, jeg vil ha humørsvingninger, jeg vil føde, jeg vil amme. jeg vil holde ungen min og vite at det er VI som har lagd h*n i kjærlighetens navn ; ) For å bli litt høytidlig... hehe..

[fei1365380229]

Det var jo trist lesning!

Men selv om jeg ikke kjenner Spirello, så er det vel slik for mange av oss at vi forandrer mening etterhvert. De fleste (alle) som adopterer har jo prøvd "naturmetoden" først.

Det kan hende Spirello forandrer mening.

Og selv om hun ikke gjør det, så går det jo an å mene at man helst vil ha egenfødte barn og likevel være inkluderende overfor inngiftede familiemedlemmer! :-)

Ja hun er en ganske trist gammel dame. Men det er nok tristere for henne for vi trekker oss unna.

Jeg har vært ganske syk den siste tiden, men ikke en gang har hun ringt. Har heldigvis masse annen fin familie og en super duper mormor (mor)

[snø]

Det vet du ingenting om uten å ha prøvd det.

Jeg vet for jeg har prøvd. Har både en hjemmelagd og en adoptert. Det er ikke forskjell i tilknytning og kjærlighet. Og det adopterte barnet er en del av familien, den familien som jeg er knyttet til. Har ingenting med å dele gener, men med å dele livet.

Du er vel knyttet til din elskede også selv om dere forhåpentligvis ikke deler gener?

Det er et godt spørsmål - hvordan man kan elske en mann/kvinne, som ikke er ens "eget kjøtt og blod", når man samtidig mener at for å elske et barn, så må det være ens eget kjøtt og blod....

Min mann sa, helt i den spede begynnelsen av prosessen vår at han ikke var sikker på at han ikke en eller annen gang skulle få lyst til å "bringe genene sine videre". Da jeg minnet ham på det _etter_ at vi hadde fått Bella ble han rasende sint - for han trengte ikke å føre genene videre, han hadde jo Bella, og det var kul umulig å elske noen høyere enn han elsket henne - gener eller ikke gener!

Adopsjon er ikke for alle, det har jeg ingen problemer med å forstå. Men jeg blir likevel provosert over at noen skal opphøye kjærligheten til barn man har født selv som noe helt spesielt, som noe unikt man aldri kunne ha følt for et barn man ikke hadde båret i magen. Helt ok at noen føler sånn selv. Men det sier mest om _dem_.

Og så kan man jo lure på om de er i stand til å elske noen andre enn seg selv og sitt eget kjøtt og blod i det hele tatt - som en annen mann ;o)

Beste hilsen fra

[Spirello]

Minner meg litt om farmoren min som aldri har innlemmet min mor eller min mann skikkelig i familien, de er jo ikke "ordentlig" familie.

Har riktignok ikke sagt noe om min adoptivdatter og behandler henne helt likt, men hun hadde forferdelig svart hår syns hun. Hun har nok fått skjerpings varsel av sin ene sønn.

Vi er ikke der så mye, orker ikke hennes tramp i klaveret hele tiden. En gang sa hun til dama til brodern som var med på besøk; og nei kommer du. Var vel sikkert for at hun ikke hadde ryddet nok eller hadde nok kake, men morsomt var det ikke.

Og min mor ble ikke bedt i 80-års dagen. Pappa gikk selvom han ikke hadde lyst, og når noen spurte hvorfor mamma ikke var der så sa hun at hun ikke ville kommet, nei det stemmer ikke sa pappa høyt og tydelig, hun er ikke bedt.

Den synes jeg var unødvendig og urettferdig dømmende! jeg har aldri sagt at jeg er sånn som din farmor.

Jeg sier at per i dag (og ejg tror jeg vil stå på det for resten av livet, men vet aldri) ønsker jeg IKKE å adoptere.

[Spirello]

Det er et godt spørsmål - hvordan man kan elske en mann/kvinne, som ikke er ens "eget kjøtt og blod", når man samtidig mener at for å elske et barn, så må det være ens eget kjøtt og blod....

Min mann sa, helt i den spede begynnelsen av prosessen vår at han ikke var sikker på at han ikke en eller annen gang skulle få lyst til å "bringe genene sine videre". Da jeg minnet ham på det _etter_ at vi hadde fått Bella ble han rasende sint - for han trengte ikke å føre genene videre, han hadde jo Bella, og det var kul umulig å elske noen høyere enn han elsket henne - gener eller ikke gener!

Adopsjon er ikke for alle, det har jeg ingen problemer med å forstå. Men jeg blir likevel provosert over at noen skal opphøye kjærligheten til barn man har født selv som noe helt spesielt, som noe unikt man aldri kunne ha følt for et barn man ikke hadde båret i magen. Helt ok at noen føler sånn selv. Men det sier mest om _dem_.

Og så kan man jo lure på om de er i stand til å elske noen andre enn seg selv og sitt eget kjøtt og blod i det hele tatt - som en annen mann ;o)

Beste hilsen fra

Det virker som om du har problemer med å respektere min avgjøresle om å ikke adoptere hvis ejg ikke kan få egne. Hvis du hadde lest innlegget mitt ordentlig ser du at det står at jeg skjønner at man elsker adoptivbarn og egne like mye. men det er altså ikke noe for meg...

JEG øsnker å bære frem barnet, være gravid, amme osv osv. Er det så fælt???

[Gjest Sniff]

Jo ville jo det. HVIS jeg hadde adoptert, men det vil jeg ikke og skal jeg ikke..

Poenget er at jeg vil ha egenfødte. jeg vil ha kul på magen, jeg vil ha vann i føttene, jeg vil ha humørsvingninger, jeg vil føde, jeg vil amme. jeg vil holde ungen min og vite at det er VI som har lagd h*n i kjærlighetens navn ; ) For å bli litt høytidlig... hehe..

Ja, da får vi jo håpe dere får det til, da ;-)

Men, du sier "Hvis en i familien min gjorde noe utrolig jævlig, og en venn jeg var glad i gjorde det samme, ville jeg nok omsider tilgitt "blodet", men ikke vennen.. "

Hva hvis denne personen var din adopterte niese/nevø/barnebarn, da? Enig at det er familieforholdet og ikke blodet det kommer an på?

[serendipity]

Muligens en grunn til at det er aldersgrense for å få adoptere...

Men det er jo strengt tatt INGEN aldergrense for å lage egne så hva mente du med det..?

[Spirello]

Da er det lov å forandre mening! :-)

Ikke sant! Men NÅ mener ejg at jeg ikke vil adoptere, og for å understreke dette en gang for alle: Jeg mener ikke at f.eks. MINE barn har noe mer rett på kjærlighet, respekt og en god oppvekst enn adopterte barn. Skjønner at kjærlighet ikk måles i verken genger eller "blod".

Jeg må ta standpunkt fra her jeg står NÅ, ikke i morgen, eller om 10 år... jeg lever etter "veien blir til mens du går". Og jeg håndterer dagen i dag I DAG, og i morgens problemer da de kommer..

[fei1365380229]

Ja, da får vi jo håpe dere får det til, da ;-)

Men, du sier "Hvis en i familien min gjorde noe utrolig jævlig, og en venn jeg var glad i gjorde det samme, ville jeg nok omsider tilgitt "blodet", men ikke vennen.. "

Hva hvis denne personen var din adopterte niese/nevø/barnebarn, da? Enig at det er familieforholdet og ikke blodet det kommer an på?

Hvis min mann som ikke har mitt "blod" gjorde noe jævlig så hadde jeg tilgitt han. Ikke sånn alt for jævlig for det hadde jeg ikke tilgitt noen.

Hadde min beste venninne gjort noe jævlig så hadde jeg også tilgitt henne. Hadde overhodet ikke forsvart hva de hadde gjort, men jeg hadde nå vært der for henne.

Det samme for mine barn, adopterte eller egenfødte.

Det spørs jo på hva disse vennene mine hadde stått for før, det er jo en grunn til at jeg har valgt dem som venner.

[fei1365380229]

Men det er jo strengt tatt INGEN aldergrense for å lage egne så hva mente du med det..?

Burde det kanskje være. Eller ihvertfall en EQ test

[morsan]

Det er et godt spørsmål - hvordan man kan elske en mann/kvinne, som ikke er ens "eget kjøtt og blod", når man samtidig mener at for å elske et barn, så må det være ens eget kjøtt og blod....

Min mann sa, helt i den spede begynnelsen av prosessen vår at han ikke var sikker på at han ikke en eller annen gang skulle få lyst til å "bringe genene sine videre". Da jeg minnet ham på det _etter_ at vi hadde fått Bella ble han rasende sint - for han trengte ikke å føre genene videre, han hadde jo Bella, og det var kul umulig å elske noen høyere enn han elsket henne - gener eller ikke gener!

Adopsjon er ikke for alle, det har jeg ingen problemer med å forstå. Men jeg blir likevel provosert over at noen skal opphøye kjærligheten til barn man har født selv som noe helt spesielt, som noe unikt man aldri kunne ha følt for et barn man ikke hadde båret i magen. Helt ok at noen føler sånn selv. Men det sier mest om _dem_.

Og så kan man jo lure på om de er i stand til å elske noen andre enn seg selv og sitt eget kjøtt og blod i det hele tatt - som en annen mann ;o)

Beste hilsen fra

dette var et veldig bra innlegg, og jeg er selvsagt helt enig med deg! :-)

Men jeg har også lest igjennom Spirellos innlegg en gang til, og jeg kan ikke se at hun sier at hun vil elske egenfødt barn mer. For meg ser det ut som om hun legger mest vekt på det at det er litt stas i seg selv å se om man kjenner igjen noen trekk, ønsket om å gå gravid, føde etc.

OK, den blod tykkere enn vann kommentaren kom litt uheldig ut, men i beskrivelsen etterpå sier hun jo at det er annerledes med ens barn enn ens venner, så da er hun o ver på relasjonen som sådan og ikke på det genetiske.

Som du sa: Adopsjon er ikke nødvendigvis et alternativ for alle.

Og så KAN det jo hende at hun skifter mening, dersom hun ikke lykkes i å bli gravid. Hun er ennå ung, og det er lett å være skråsikker.

Jeg vil la tvilen komme tiltakte til gode og derfor velge å tro at hun ikke er et ondt menneske selv om hun sier at adopsjon ikke er aktuelt for henne! :-)

[snø]

Ja, jeg har alltid ønsket meg barn. Og fant meg heldigvis en mann som også ønsket seg barn. Heldigvis fant vi ut ganske tidlig at det klarte vi ikke å lage selv, så på 27 årsdagen til mannen min fikk vi Telefonen som endret livet vårt - spørsmålet om vi ville bli foreldre til Bella.

Om vi ville?!?!!!

Nå er vi i gang med barn nr to, og for tiden går jeg rundt med sommerfugler store som fy i magen, full av glede og forventning over at vi venter barn igjen om ikke så alt for, alt for lenge.

Jeg ønsker meg tre barn, men har en mann som (foreløpig....) sier stopp etter to.

Vi får se, vi er enda unge og har mange "fruktbare" år foran oss enda ;o)

Beste hilsen fra

[Spirello]

Ja, da får vi jo håpe dere får det til, da ;-)

Men, du sier "Hvis en i familien min gjorde noe utrolig jævlig, og en venn jeg var glad i gjorde det samme, ville jeg nok omsider tilgitt "blodet", men ikke vennen.. "

Hva hvis denne personen var din adopterte niese/nevø/barnebarn, da? Enig at det er familieforholdet og ikke blodet det kommer an på?

Da er de familie, like mye som min biologiske niese..

Alt kommer an på HVOR nære de er da, adopterte eller ei..

Så adpoterte er like mye sett på som familie, men det er bare det at jeg ønsker meg en baby vi har lagd, selv om jeg sikkert hadde elsket et adoptivbarn like mye hvis ejg hadde valgt det. Men som sagt per i dag tror ikke jeg det er noe for meg i fremtiden..

[fei1365380229]

Den synes jeg var unødvendig og urettferdig dømmende! jeg har aldri sagt at jeg er sånn som din farmor.

Jeg sier at per i dag (og ejg tror jeg vil stå på det for resten av livet, men vet aldri) ønsker jeg IKKE å adoptere.

Man vet aldri, den setningen syns jeg var fin

[skorpionfisken]

Jeg ønsker ikke å adoptere. Er det så fælt for foreldre som har adoptert å høre? Jeg respekterer alle som adopterer, synes det er flott! Skjønner så klart at dere elsker barna deres og adoptivbarna deres.. Men det ikke noe alternativ for meg!

Jeg ønsker å vite at barnet stammer fra meg og mannen min. At man kan se små likheter. Man arver også små deler av personligheten til familien sin.. Mormor og jeg f.eks er klin like på mange områder. Det er litt gøy. Og derfor er vi veldig nære og bestevenner.

Jeg ønsker å utvide den biologiske familien min.

Det er ikke fælt å høre at du ikke ønsker å adoptere. De fleste jeg kjenner ønsker ikke å adoptere. Det er det som er det normale.

Det er når begrunnelsen for hvorfor en ikke vil adoptere kommer at jeg steiler.

Men det er faktisk fælt å høre fra folk som ikke vet noe om det, at man blir mer knyttet til et hjemmelaget barn. At de hjemmelagede barna tilhører familien, og at det ikke blir samme kjærlighet overfor et adoptert barn.

Jeg elsker min datter som ikke har mine gener. Jeg elsker min sønn som har mine gener. Og jeg elsker min samboer som heller ikke har mine gener.

[Spirello]

Hvis min mann som ikke har mitt "blod" gjorde noe jævlig så hadde jeg tilgitt han. Ikke sånn alt for jævlig for det hadde jeg ikke tilgitt noen.

Hadde min beste venninne gjort noe jævlig så hadde jeg også tilgitt henne. Hadde overhodet ikke forsvart hva de hadde gjort, men jeg hadde nå vært der for henne.

Det samme for mine barn, adopterte eller egenfødte.

Det spørs jo på hva disse vennene mine hadde stått for før, det er jo en grunn til at jeg har valgt dem som venner.

Mannen min hadde jeg tilgitt det meste for tror ejg.. han er den som står meg aller nærmest av alle.

[fei1365380229]

Da er de familie, like mye som min biologiske niese..

Alt kommer an på HVOR nære de er da, adopterte eller ei..

Så adpoterte er like mye sett på som familie, men det er bare det at jeg ønsker meg en baby vi har lagd, selv om jeg sikkert hadde elsket et adoptivbarn like mye hvis ejg hadde valgt det. Men som sagt per i dag tror ikke jeg det er noe for meg i fremtiden..

Men nå har du forandret totalt på ordlyden. Selvfølgelig vil de aller fleste prøve å få egenfødte barn først og sånn skal det jo helst være, alle kan ikke adoptere. Men du var så utrolig bastant på at blod var tykkere enn vann og at du ALDRI ville ha adoptert.

Vi som har sier at det ikke er noen forskjell. Men det er ikke noe du skal ta stilling til nå, nå vil jo du prøve å bli gravid og jeg ønsker deg lykke til og håper du får det til. Det er ikke noe som for meg er hyggeligere enn barn, egenfødte eller adopterte. Andres barn er ikke alltid like søte med snørr nedover nesa da men....;o)