Ønsker/ønsker ikke barn? Hvorfor?

[petter smart]

Har erfart akkurat det samme som deg da vet du. Vi har en jente som er adoptert vi også og egenfødte. Det er ikke noen forskjell altså.

Veit faktisk ikke hvilken blodtype noen av barna mine har jeg

Jeg skjønner da godt at Spirello vil ha barn med mannen sin, syns bare det var en forferdelig setning hun liret av seg.

Liker ikke setningen blod er tykkere enn vann heller, selvom det selvfølgelig er det. Det er betydningen folk legger i det jeg ikke liker

Betydningen av "blod er tykkere enn vann" er vel at familie er en nærere enn f.eks. venner og en partner. Det er klart uheldig at en bruker betegnelsen blod, men uttrykket er vel såpass gammelt at man ikke tenkte på/visste om adopsjoner.

Men dersom du hadde to barn, et adoptert og et egetfødt og du kom opp i et situasjon der kun ett av barna kunne overleve, hvem ville du valgt? Er klar over at spørsmålet er ekstremt og at dette er valg du ikke ville ønske å måtte ta, men hva om. Ville du ikke valgt ditt kjøtt og blod framfor et barn du hadde adoptert?

PS. Det kan være lurt å vite hvilken blodtype barna har i tilfelle de skulle komme ut for en ulykke og trenger en blodoverføring.

[skorpionfisken]

Nå overreagerer dere!

Prøvde dere ikke å få barn først, og endte opp med å adoptere, fordi dere ikke kunne? I tilfelle; var det ikke en sorg, da dere fant ut at dere ikke kunne få barn?

Skjønner denne romantiske tanken med å lage noe sammen, jeg. Tror de fleste har den først.

Etterpå gjør erfaring og det at man tenker mer over saken, at man skjønner at det ikke er så viktig.

Selv har jeg lyst til å adoptere, men det er lettere å få egne barn (prøver det først i alle fall). Har forstått det som at adopsjonskøen er lang også, og da er det ego å adoptere et bran noen andre kan få, når man kan få de på annen måte.

Jeg har aldri syntes dette med gener er viktig, og vet man blir glad i mennesker uavhengig av dette. Men det tror jeg er en mer uvanlig innstilling å ha i utgangspunktet, enn å ha lyst til å lage barn selv.

Så ikke vær så krasse, man lærer av erfaringer hele livet, og alle har ikke opplevd det samme.

Jeg prøvde, og fikk barn først. Adopsjonen kom først når jeg ikke kunne få nr. 2 selv.

Jeg reagerer ikke på at hun ikke vil adoptere. Det vil ikke de fleste. Det er helt normalt å ville lage barna selv. Det er de færreste av oss som adopterer, så vi er de unormale her.

Jeg reagerer på begrunnelsene folk kommer med. Det med at man blir mer knyttet til egne barn grunnet gener og blod. Det er tull og det vet vi som har begge deler.

[fei1365380229]

Betydningen av "blod er tykkere enn vann" er vel at familie er en nærere enn f.eks. venner og en partner. Det er klart uheldig at en bruker betegnelsen blod, men uttrykket er vel såpass gammelt at man ikke tenkte på/visste om adopsjoner.

Men dersom du hadde to barn, et adoptert og et egetfødt og du kom opp i et situasjon der kun ett av barna kunne overleve, hvem ville du valgt? Er klar over at spørsmålet er ekstremt og at dette er valg du ikke ville ønske å måtte ta, men hva om. Ville du ikke valgt ditt kjøtt og blod framfor et barn du hadde adoptert?

PS. Det kan være lurt å vite hvilken blodtype barna har i tilfelle de skulle komme ut for en ulykke og trenger en blodoverføring.

Jeg tror de har A, men vet ikke. Det tar 2 sekunder å finne ut av det hvis de kommer ut for en ulykke.

Nei, den greia du kom med der vil jeg ikke ta stilling til. Heller ikke hvem jeg skulle valgt av mine tre egenfødte.

Det var en mor fra Beslan som måtte ta det valget. Da valgte hun ut fra at den eldste kanskje kunne klare seg alene i skolebygningen.

[snø]

Det virker som om du har problemer med å respektere min avgjøresle om å ikke adoptere hvis ejg ikke kan få egne. Hvis du hadde lest innlegget mitt ordentlig ser du at det står at jeg skjønner at man elsker adoptivbarn og egne like mye. men det er altså ikke noe for meg...

JEG øsnker å bære frem barnet, være gravid, amme osv osv. Er det så fælt???

Neida, jeg har ikke problem med å respektere at du ikke øsnker å adoptere. Adopsjon er ikke for alle, og bør ikke være for alle :-)

Det jeg sliter med er din begrunnelse med blod & vann og følelser rundt det. Men som morsan sa - det kan godt hende at du bare ordla deg litt feil :-)

Mitt peong er enkelt og greit at når man adopterer, så er man klar for det, og da spiller dette med tykkelse på blod og hvor vidt man man har har hatt ungen i magen og hatt vann i kroppen overhode ingen rolle.

Og jeg skal ikke dømme deg for dine meninger, selv har jeg jo sagt at om jeg fikk valget nå mellom å bære fram neste barn selv, eller adoptere, så hadde jeg valgt adopsjon - så jeg ville altså (meget teoretisk, riktignok ;o) ), valgt bort det å gå gravid foran adopsjon.

Min begrunnelse er den motsatte av din - jeg ønsker ikke barn i magen, vann i kroppen, strekkmerker, morgenkvalme etc. Og så har jeg jammen meg noen gener i form av arvelig sykdom, som jeg i grunnen bare er glad jeg slipper å gi videre til neste generasjon. Ser ikke vitsen med å styre med en graviditet og videreføring av dårlige gener, så lenge det finnes en, for meg, helt likestilt måte å få barn på :-)

Jeg mener ikke at folk som ikke ønsker å adoptere er mindre bra mennesker. Men jeg mener at man kanskje er litt snever om man begrunner det med at man ikke kan elske noe som ikke er ens "eget kjøtt og blod". For da kan man jo ikke elske en annen mann/kvinne heller (om dette ikke er slekt...). Og da elsker man jo heller ikke en man skal lage dette barnet med. Og det vil heller ikke bli et "kjærlighetesbarn".... U see....? Altså, er man i stand til å elske partneren sin, er man i stand til å elske et barn man ikke har født selv også.

Men det er HELT stuerent å fremdeles ønske å føde, framfor å adoptere ;o)

Beste hilsen fra

[Spirello]

Det er ikke fælt å høre at du ikke ønsker å adoptere. De fleste jeg kjenner ønsker ikke å adoptere. Det er det som er det normale.

Det er når begrunnelsen for hvorfor en ikke vil adoptere kommer at jeg steiler.

Men det er faktisk fælt å høre fra folk som ikke vet noe om det, at man blir mer knyttet til et hjemmelaget barn. At de hjemmelagede barna tilhører familien, og at det ikke blir samme kjærlighet overfor et adoptert barn.

Jeg elsker min datter som ikke har mine gener. Jeg elsker min sønn som har mine gener. Og jeg elsker min samboer som heller ikke har mine gener.

Nå har jeg aldri sagt at man blir mer knyttet til egnefødte barn da.. Det var det noen andre som påsto jeg mener. men det gjør jeg altså ikke.

[Spirello]

Men nå har du forandret totalt på ordlyden. Selvfølgelig vil de aller fleste prøve å få egenfødte barn først og sånn skal det jo helst være, alle kan ikke adoptere. Men du var så utrolig bastant på at blod var tykkere enn vann og at du ALDRI ville ha adoptert.

Vi som har sier at det ikke er noen forskjell. Men det er ikke noe du skal ta stilling til nå, nå vil jo du prøve å bli gravid og jeg ønsker deg lykke til og håper du får det til. Det er ikke noe som for meg er hyggeligere enn barn, egenfødte eller adopterte. Andres barn er ikke alltid like søte med snørr nedover nesa da men....;o)

jeg mener fortsatt det samme som ejg mente i første innlegget. Kanskje vansklig for folk som ikke kejnner meg å forstå det hvis jeg ikke tar med alle detaljer om hva ejge mener om adopsjon osv.

Poenget mitt er at jeg ønsker egenfødte barn, og per i dag vil jeg ikke adoptere, men som sagt så kan man endre mening..

[Gjest malun]

Det er sant! ; )

men for meg betyr familiestammen veldig mye..

Hvis en i familien min gjorde noe utrolig jævlig, og en venn jeg var glad i gjorde det samme, ville jeg nok omsider tilgitt "blodet", men ikke vennen.. kommer så klart an på hva, IKKE incest eller misbruk/vold mot barn.

For meg er ikke familiefølelsen avhengig av at man deler gener.

[Gjest malun]

jeg mener fortsatt det samme som ejg mente i første innlegget. Kanskje vansklig for folk som ikke kejnner meg å forstå det hvis jeg ikke tar med alle detaljer om hva ejge mener om adopsjon osv.

Poenget mitt er at jeg ønsker egenfødte barn, og per i dag vil jeg ikke adoptere, men som sagt så kan man endre mening..

Har du lyst til å dele de detaljene, da?

[Spirello]

Neida, jeg har ikke problem med å respektere at du ikke øsnker å adoptere. Adopsjon er ikke for alle, og bør ikke være for alle :-)

Det jeg sliter med er din begrunnelse med blod & vann og følelser rundt det. Men som morsan sa - det kan godt hende at du bare ordla deg litt feil :-)

Mitt peong er enkelt og greit at når man adopterer, så er man klar for det, og da spiller dette med tykkelse på blod og hvor vidt man man har har hatt ungen i magen og hatt vann i kroppen overhode ingen rolle.

Og jeg skal ikke dømme deg for dine meninger, selv har jeg jo sagt at om jeg fikk valget nå mellom å bære fram neste barn selv, eller adoptere, så hadde jeg valgt adopsjon - så jeg ville altså (meget teoretisk, riktignok ;o) ), valgt bort det å gå gravid foran adopsjon.

Min begrunnelse er den motsatte av din - jeg ønsker ikke barn i magen, vann i kroppen, strekkmerker, morgenkvalme etc. Og så har jeg jammen meg noen gener i form av arvelig sykdom, som jeg i grunnen bare er glad jeg slipper å gi videre til neste generasjon. Ser ikke vitsen med å styre med en graviditet og videreføring av dårlige gener, så lenge det finnes en, for meg, helt likestilt måte å få barn på :-)

Jeg mener ikke at folk som ikke ønsker å adoptere er mindre bra mennesker. Men jeg mener at man kanskje er litt snever om man begrunner det med at man ikke kan elske noe som ikke er ens "eget kjøtt og blod". For da kan man jo ikke elske en annen mann/kvinne heller (om dette ikke er slekt...). Og da elsker man jo heller ikke en man skal lage dette barnet med. Og det vil heller ikke bli et "kjærlighetesbarn".... U see....? Altså, er man i stand til å elske partneren sin, er man i stand til å elske et barn man ikke har født selv også.

Men det er HELT stuerent å fremdeles ønske å føde, framfor å adoptere ;o)

Beste hilsen fra

Blod er tykkere enn vann er et gammelt utrykk som blir brukt ofte i min familie. Og mente overhodet ikke at adoptivbarn blir mindre elsket enn egenfødte.

Men jeg mener ennå at når det første skjer en ulykke el. så ER blod tykkere enn vann, dette har jeg opplevd på kroppen og sjela.. jeg stiller ALLTID opp for familien min, uansett hva. Ikke alltid for venner, så lenge jeg har mulighet så klart så gjør jeg det.. Er ingen dårlig venn. men det jeg mener er at familien betyr ALT. Venner og kjærester kommer og går, men familien består..

hadde jeg hatt en adoptivdatter hadde hun vært datteren min, blod eller ei. var det jeg mente.

[Spirello]

Har du lyst til å dele de detaljene, da?

Det har jeg nå gjort flere steder..

[Gjest ChiengMai]

Jeg hadde ikke særlig ønsker om barn før jeg ble rundt 35, var godt fornøyd med livet uten. Hadde da i mange år visst at vi ikke kunne få barn på naturmetoden.

Så forandret det seg uten noen spesiell grunn og vi startet på vår første adopsjonsprosess. Nå er jeg 41 og mamma til to nydelige thaigutter på nesten 6 og 3 1/2 år.

Jeg ville ikke for alt i verden byttet mot min tidligere "lykkelig-uten-barn-tilværelse".

[Gjest malun]

Det har jeg nå gjort flere steder..

Ja, beklager - jeg oppdaget det etter at jeg stilte spørsmålet. Skal ikke tvinge deg til å gjenta det!

[petter smart]

Akkurat når jeg skrev at jeg heller ikke likte setningen blod er tykkere enn vann så kom den.

Skjerp deg Spirello.

Hvorfor skal Spirello skjerpe seg?

Hun må få mene akkurat det hun vil. Mange ønsker å ha egne barn og ønsker ikke å adoptere. Aksepter det. Slik er verden, vi er ikke like, og bra er det.

Du prøver å kontrollere hva andre mener. Det er du som bør skjerpe deg.

[petter smart]

kanskje du skal skjerpe deg? ; )

Skjønner ikke hvorfor du sier ejg skal skjerpe meg fordi jeg har andre verdier enn deg???

Jeg er helt enig med deg, både mhp at jeg ønsker egne barn, ikke adopterte, og at det er fei selv som bør skjerpe seg. Det må da være lov å mene noe annet enn henne uten at det er galt.

[fei1365380229]

Hvorfor skal Spirello skjerpe seg?

Hun må få mene akkurat det hun vil. Mange ønsker å ha egne barn og ønsker ikke å adoptere. Aksepter det. Slik er verden, vi er ikke like, og bra er det.

Du prøver å kontrollere hva andre mener. Det er du som bør skjerpe deg.

Jeg tror jeg og Spirello har skveret opp i det der. Og skjerp deg skulle kanskje hatt et aldri så lite etter seg.

[Gjest ChiengMai]

Det er sant! ; )

men for meg betyr familiestammen veldig mye..

Hvis en i familien min gjorde noe utrolig jævlig, og en venn jeg var glad i gjorde det samme, ville jeg nok omsider tilgitt "blodet", men ikke vennen.. kommer så klart an på hva, IKKE incest eller misbruk/vold mot barn.

Venner kan være mye nærmere følelsesmessig enn familie. Til syvende og sist betyr følelser mer enn gener.

[petter smart]

Om dette med hva man mener og ikke mener: Jeg skulle tro at veien blir til mens man går.

Jeg har sikkert hatt mange "rare" tanker om både dette og hint i yngre år, og jeg har ihvertfall hatt mange skråsikre tanker(!), men så forandrer det ofte på seg etterhvert som man får andre erfaringer. Ikke bare det man selv måtte erfare, men også hav man ser blant dem man omgir seg med.

Jeg husker ihvertfall at jeg skråsikkert mente en gang at dersom jeg ikke kunne få egenfødt barn ville jeg heller adoptere enn å bruke spermdonor, for da stilte vi på lik linje "genetisk sett".

Nå har vi verken adoptert eller brukt donor, men jeg synes nå det er komplett umulig å si om jeg likevel ville ha brukt donor, dersom mannen min hadde vært steril.

Det er lett det er å være skråsikker mens man ennå tar det for gitt at det skal gå som fot i hose å lage barn! :-)

Nå viste det seg at det faktisk _var_ som fot i hose å lage barn for oss, men likevel har jeg blitt adskillig mer ydmyk og nyansert enn jeg var f.eks. i de tidlige 20-årene.

En endrer sikkert oppfatning av ting. Det er litt moro å høre unge folk uttale seg så skråsikkert om hvordan de skal være når de blir eldre og hva de i alle fall ikke skal gjøre. Dette er lett når en ikke trenger å ta praktisk stilling til tingene, når alt kun er teoretisk.

Men at en foretrekker egne barn framfor adopterte er nok noe en vil holde på resten av livet. For noen vil da en evt adopsjon være å nøye seg med nest beste, mens det for andre vil være tilnærmet det samme som å få barn selv.

[Spirello]

Venner kan være mye nærmere følelsesmessig enn familie. Til syvende og sist betyr følelser mer enn gener.

Ja, men jeg føler meg knyttet til alle i min familie selv om vi ikke har mye kontakt.

nå var det første innlegget spørsmål om barn da.. Dette her er en helt annen diskusjon egentlig

[petter smart]

Minner meg litt om farmoren min som aldri har innlemmet min mor eller min mann skikkelig i familien, de er jo ikke "ordentlig" familie.

Har riktignok ikke sagt noe om min adoptivdatter og behandler henne helt likt, men hun hadde forferdelig svart hår syns hun. Hun har nok fått skjerpings varsel av sin ene sønn.

Vi er ikke der så mye, orker ikke hennes tramp i klaveret hele tiden. En gang sa hun til dama til brodern som var med på besøk; og nei kommer du. Var vel sikkert for at hun ikke hadde ryddet nok eller hadde nok kake, men morsomt var det ikke.

Og min mor ble ikke bedt i 80-års dagen. Pappa gikk selvom han ikke hadde lyst, og når noen spurte hvorfor mamma ikke var der så sa hun at hun ikke ville kommet, nei det stemmer ikke sa pappa høyt og tydelig, hun er ikke bedt.

Hvis Spirello, på grunnlag av det hun skriver her, minner deg om din farmor, så har du store problemer. Å prøve å stemple folk som mener noe annet enn deg som psykopater, uhøflige eller på andre måter unormale er mangel på folkeskikk og bryter DOLs reglement.

SKJERP DEG!

[petter smart]

Da jeg gikk på gymnaset skulle jeg ha enten ingen eller en hel drøss.

Nå er jeg 36 og det holder i grunnen lenge med de to jeg har. )

Når en er alene med to stk så føles det vel som "drøss" nok?