Ønsker/ønsker ikke barn? Hvorfor?

[petter smart]

Men nå føler jeg meg faktisk nesten forfulgt av deg. Jeg har sagt at jeg skulle skrevet bak skjerp deg.

Og jeg mener at utrykket blod er tykkere enn vann er et grusomt forslitt utrykk og et utrykk mange forbinder med at biologien er viktigere enn noe annet.

Synes ikke gir noen rett til å sjikanere andre, og jeg synes det du har skrevet er over grensen og at selve innholdet ikke på noen måte ga uttrykk for å være morsomt ment.

Videre er du ikke den første som ha følt seg forfulgt av meg, men jeg bjeffer mer enn jeg biter.

Synes bare at alle bør akseptere andres syn på adopsjon. Spirello må få mene hva hun vil, selv om dette er at hun ikke vil elske et adoptert barn like mye (hun har ikke sagt dette). Det er kun hennes mening og det sier ikke noe om hennes holdning til ditt adopterte barn.

[Lillemus]

Når en er alene med to stk så føles det vel som "drøss" nok?

Ja, hadde vel egentlig planer om en attpåklatt med tiden, men det blir det ikke noe av nå (kan ikke få flere). Like greit, får kose meg med de to jeg har.

[fei1365380229]

Det er jo to vidt forskjellige ting. Jeg ville blitt skuffet dersom jeg ikke kunne få barn. Jeg ville ansett en adopsjon som nest best. Men jeg ville selvfølgelig elsket det adopterte barnet så høyt som et eget barn.

Det virker som om fei tror at folk ser ned på hennes adopterte barn fordi de ikke ønsker å adoptere, men de to tingene har ikke noe med hverandre å gjøre.

Ja da har du ihvertfall oppfattet meg helt feil!

Og å sette adopterte/ ikke adopterte opp mot hverandre sånn blir jo helt vanvittig teit.

Jeg vil da ikke sette mine egenfødte opp mot hverandre heller. Eller jenter og gutter. Spurte mamma engang om hvem hun ville valgt av meg eller broren min, det ville hun ikke svare på, man vil ikke ha det valget.

Men hun sa at hun kanskje ville valgt meg fremfor pappa for jeg hadde fremtiden foran meg. Men heldigvis så har vi ikke disse valgene og noen spørsmål bør man la hver å svare på.

[fei1365380229]

Synes ikke gir noen rett til å sjikanere andre, og jeg synes det du har skrevet er over grensen og at selve innholdet ikke på noen måte ga uttrykk for å være morsomt ment.

Videre er du ikke den første som ha følt seg forfulgt av meg, men jeg bjeffer mer enn jeg biter.

Synes bare at alle bør akseptere andres syn på adopsjon. Spirello må få mene hva hun vil, selv om dette er at hun ikke vil elske et adoptert barn like mye (hun har ikke sagt dette). Det er kun hennes mening og det sier ikke noe om hennes holdning til ditt adopterte barn.

Det kan vel være andre som "bjeffer" også uten å mene så mye med det. Sånn jeg kjenner Spirello (hun hadde vel et annet nick før) så er hun en fornuftig ung dame. Og jeg tror ikke hun tok seg så nær av det jeg skrev, men i så fall så får hun fortelle det, så skal jeg beklage.

[soleil]

Been there - done that! :-)

I de tidlige 20-årene ønsket jeg meg ikke barn, og jeg kunne ikke se for meg at jeg skulle få lyst på barn innen nær fremtid.

Men så endrer livet seg, og ens egne oppfatninger med det. Ihvertfall var det slik for meg, og etterhvert som 30-årsdagen nærmet seg så var det ingen tvil i min sjel at jeg ønsket meg barn.

*S*

Men vet ikke om jeg kan si hvorfor jeg ønsket det. Det var ikke fordi jeg var ultratussete etter andres barn ihvertfall - det var mer ønsket om å ha mitt eget.

Ja, det kan sikkert forandre seg! Er ikke desperat etter å få mann og barn, akkurat. Det jeg er mest interessert i om dagen er nok å få en fast jobb og egen bolig, det andre får eventuelt komme senere.

[favn]

Jeg er strålende fornøyd og har de jeg skal ha, verken mer eller mindre.

Den første bare ble til. Ingen planlegging for eller imot.

Den andre ble til på første forsøk (les: kn...).

[skorpionfisken]

Dette er kverulering og et forsøk på å unngå å svare på deg jeg egentlig spør om. Forutsetningen min var at kun ett av barna ville overleve. Dersom du da tok med deg 7-åringen ville 15-åringen garantert dødd.

Jeg vet faktisk ikke om noen slike situasjoner hvor foreldre har vært nødt til å velge å la ett barn dø, for å la ett barn leve. Beslan var det nærmeste jeg kom i den tankegangen.

Jeg vet at foreldre til siamesiske tvillinger har blitt stilt overfor det valget, men der er jo ikke problemstillingen en adoptert og en biologisk.

Så ditt spørsmål er like hypotetisk som mitt svar. Men sånn rent hypotetisk kan jeg ikke skjønne hvorfor man skulle velge den hjemmelagede framfor den adopterte eller omvendt. Det genetiske er i allefall ikke et argument for å velge den hjemmelagede, når man elsker barna like høyt. På den andre siden er det heller ikke et argument for å velge den adopterte. Valget blir umulig likevel.

[Ulrikke]

Ja, jeg ønsker meg barn - og vi har akkurat begynt å prøve. Jeg fyller 31 i år, og er stemor til verdens tre flotteste unger - men jeg vil så gjerne få oppleve å ha et eget barn også. Hvorfor vet jeg ikke helt - det er bare en følelse...

Skulle vi ikke få det til, så blir jeg nok lei meg - men livet går videre, og man kan nok leve et flott liv som barnløs også - ihvertfall når man allerede har "fått" tre unger i livet sitt

[Åsemor]

Jeg ønsker meg barn av mange grunner.

For det første er det rett og slett et instinkt hos meg tror jeg, lysten til å bli mamma.

Jeg er kjempeglad i barn, elsker å leke, prate og bare være med dem, syns det er herlig.

Jeg syns at jeg er en ålreit person og kommer til å bli en fantastisk mamma, så jeg vil gjerne gi et barn muligheten til å få meg som mor. Liker å ha ansvar for mennesker og lære dem forskjellige ting, om livet, skolen osv.

Jeg har masse kjærlighet som jeg vil gi videre, jeg har lyst til å oppleve den største kjærligheten av alle, ved å kunne elske barnet mitt.

Jeg og samboeren min har et flott forhold som har vart i mange år, syns det er på tide å gå et skritt videre nå, jeg har tross alt hatt lyst på barn siden jeg var 15.

Jeg har mye å tilby et barn, snill mamma og pappa, fin koselig leilighet, flotte besteforeldre. Både jeg og samboeren min har utdannelse og jobb, noe vi satt som kriterie før vi skulle prøve.

Det finnes vel ikke en eneste grunn til at jeg ikke skulle ha lyst på barn nå? Av og til føler jeg at det er en lyst som er så sterk at det er umulig å forklare. Hvem kan forstå det når det kommer så dypt innenfra, man lengter og drømmer hver dag i flere år om noe man tror kommer til å bli helt fantastisk, og alle andres erfaringer tilsier at det faktisk kommer til å bli akkurat så fantastisk som man forestiller seg. (I perioder, jeg har ikke noe naivt romantisk syn på det å få barn føler jeg...)

Tror det er umulig å forklare egentlig, og jeg føler at jeg har tusen gode grunner til til å få barn.

Har fått høre av flere på jobben at de unner et barn å få meg til mor, og at jeg kommer til bli en god mamma. Jeg oppfører meg tross alt som en mamma for flere av dem.

Nå høres jeg jo bare veldig sjølgod ut da, men er det noe jeg har tro på, så er det dette.

Alder: 23. Gravid i femte måned.

[Soria]

Jeg er ufrivillig barnløs på grunn av sykdom, men ikke en sykdom som gir andre alternativer enn å føde selv. Jeg har en psykisk lidelse.