Hjelp? eller er det umulig..?

[Paranoia]

Skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å få en kjapp innleggelse, jeg?! De vet jeg sliter no jævlig, og et eller annet sted må de kunne gjøre av meg? står på venteliste til en avdeling, men ingen vet visstnok hvor lang ventelista er... sukk. nå har jeg vært inn og ut av sykehus og akutten i hele sommer, av div grunner... og jeg føler at jeg ikke blir tatt på alvor av psykologen min. som forresten er sykemeldt nå, jobber bare 20% eller no. alle dytter ansvaret på noen andre og jeg KLIKKER snart..!

jeg klarer meg ikke alene nå, leiligheten ser ut som et bomba horehus, jeg kommer meg ikke opp om morra`n, noen ganger ikke opp i det hele tatt.. drikker opp pengene mine, har ikke mat... sukk.

Nei, det ble mye syting og klaging igjen. måtte bare lette litt på trykket. Sorry, bare så fortvila over hele situasjonen!

Kanskje noen har no gode råd til meg?

vennlig hilsen

[frosken]

Du skriver du har vært ut og inn av akutten og sykehus i hele sommer; har du hatt noe utbytte av dine akuttinnleggelser?

Sannsynligvis må du finne deg i å stå litt i kø for å få komme på en avdeling som kanskje har kompetanse til å hjelpe deg videre. Det er vanlig å måtte vente stort sett overalt i helsevesenet.

Finnes det overhodet noe du selv kan gjøre for å bedre din situasjon inntil videre?

[damedame]

Først må jeg si at du er sterk som holder ut.

Dernest. Hva kan du gjøre for deg selv mens du venter?

Kan du sette deg ett mål hver dag? Et realistisk mål. Sette opp en grense for hvor mye du kan drikke hver dag - og love deg selv at du IKKE skal straffe deg selv om du ikke klarer det? Kan du prøve å rydde et halvt værelse (eller mindre) i løpet av en dag eller to? Kan du prøve å nyte en dusj - varmt, rennende og rensende vann om kroppen? Har du noe som kan gi deg glede eller selvverd - prøv å finne det.

Mvh

[Paranoia]

Du skriver du har vært ut og inn av akutten og sykehus i hele sommer; har du hatt noe utbytte av dine akuttinnleggelser?

Sannsynligvis må du finne deg i å stå litt i kø for å få komme på en avdeling som kanskje har kompetanse til å hjelpe deg videre. Det er vanlig å måtte vente stort sett overalt i helsevesenet.

Finnes det overhodet noe du selv kan gjøre for å bedre din situasjon inntil videre?

de gangene jeg har havna på sykehuset pga overdoser og elvskading i form av kutting har jeg bare blitt send hjem igjen etterpå, til ingenting. Var godt å være på akutten en tur og, bare få slappa av og vite at noen "passer på meg". men jeg synes psyk`n bare pusher meg mot flere sånne episoder ved å ikke ta meg på alvor.. sukk. vet ikke, jeg.

aner ikke hva jeg skal gjøre, for jeg begynner å bli så likegyldig i perioder, gir faen, og orker ingenting..

[Paranoia]

Først må jeg si at du er sterk som holder ut.

Dernest. Hva kan du gjøre for deg selv mens du venter?

Kan du sette deg ett mål hver dag? Et realistisk mål. Sette opp en grense for hvor mye du kan drikke hver dag - og love deg selv at du IKKE skal straffe deg selv om du ikke klarer det? Kan du prøve å rydde et halvt værelse (eller mindre) i løpet av en dag eller to? Kan du prøve å nyte en dusj - varmt, rennende og rensende vann om kroppen? Har du noe som kan gi deg glede eller selvverd - prøv å finne det.

Mvh

Jeg har prøvd å sette meg små mål, ting jeg skal få gjort i løpet av en uke, men jeg klarer det ikke lenger. og da blir jeg ennå mer skuffa over meg sjøl.. haff..

er begynt å bli mer følelsesløs ovenfor de jeg egentlig er glad i også.

[damedame]

Jeg har prøvd å sette meg små mål, ting jeg skal få gjort i løpet av en uke, men jeg klarer det ikke lenger. og da blir jeg ennå mer skuffa over meg sjøl.. haff..

er begynt å bli mer følelsesløs ovenfor de jeg egentlig er glad i også.

Du har ingen grunn til å bli skuffet over deg selv. Du har det kanskje bare så tøft at du har nok med å holde deg i live, og at du bruker kreftene på det? Dét er tøft, og dét er meget sterkt av deg.

[Gjest bagdadburka]

Glad jeg har en overlege som legger meg inn på rappen dersom jeg ønsker det. Har jeg det vanskelig spør h*n om jeg vil innlegges. Kanskje er jeg priviligert?

[frosken]

de gangene jeg har havna på sykehuset pga overdoser og elvskading i form av kutting har jeg bare blitt send hjem igjen etterpå, til ingenting. Var godt å være på akutten en tur og, bare få slappa av og vite at noen "passer på meg". men jeg synes psyk`n bare pusher meg mot flere sånne episoder ved å ikke ta meg på alvor.. sukk. vet ikke, jeg.

aner ikke hva jeg skal gjøre, for jeg begynner å bli så likegyldig i perioder, gir faen, og orker ingenting..

Hvis psykologen din er 80% sykemeldt, så er det vel ikke rimelig å forvente så mye fra vedkommende i denne perioden. Hva mener du forresten med at du ikke blir tatt på alvor?

Du antyder vel egentlig den klassiske kampen om hvem som skal ha ansvaret for ditt liv og din fremtid. Du ønsker at behandlingsapparatet skal ta ansvaret (i hvertfall for en periode), mens behandlerne sannsynligvis forsøker å få deg til å ta en større del av ansvaret selv. Du formidler at alt er helt "umulig", og slik føles det nok for deg. For utenforstående så minner dette av og til om slik relativt små barn får det når de ligger og hyler på gulvet i raserianfall. Hverken du eller barna klarer i øyeblikket og se de mulighetene dere har for å bedre egen situasjon.

Håper du får adekvat hjelp ved den planlagte innleggelsen. Tror du bør forsøke å motivere deg selv til å holde ut til det blir din tur.

[Mimmy]

Nei, det er ikke umulig, selv om det kan virke slik. Depresjon er en sykdom som alle andre, dessverre er det så som så med behandling....det er ihvertfall mitt inntrykk. Det er ikke noen topp prioritert gruppe i samfunnet vi tilhører....men vi er allikevel like mye verdt som resten, og glem det aldri.

Det de andre sier om å sette seg små mål, kan jeg slutte meg til. Og målet bør aldri være så stort at man ikke kan gape over det. Og tilpasset dagsformen. En dag kan det f.eks. være å få i seg frokost. En annen dag å rydde opp på badeservanten.

Ikke lag deg mål som du vet du ikke klarer. Og prøv å ikke tenke på disse tingene så mye, det gjør det egentlig bare verre. Og gjør ting som du vet du har gledet deg over å gjøre tidligere, selv om du ikke greier å finne glede i det akkurat nå. Det er lettere at det kommer tilbake glede på den måten, det har jeg personlig erfart.

Finnes det et psykiatrisk dagsenter rundt der du bor, kan du kanskje prøve å bli en del av "gjengen" der? Det pleier være et greit (åpent) tilbud på dagtid.

Vær litt snill mot deg selv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I påvente av plass på sykehus og forventningen om at psykiatrien skal "ta deg på alvor", kan du jo begynne med å ta deg selv på alvor.

Du har et valg hva gjelder adferd.

Jfr. svar fra frosken.

[Paranoia]

Hvis psykologen din er 80% sykemeldt, så er det vel ikke rimelig å forvente så mye fra vedkommende i denne perioden. Hva mener du forresten med at du ikke blir tatt på alvor?

Du antyder vel egentlig den klassiske kampen om hvem som skal ha ansvaret for ditt liv og din fremtid. Du ønsker at behandlingsapparatet skal ta ansvaret (i hvertfall for en periode), mens behandlerne sannsynligvis forsøker å få deg til å ta en større del av ansvaret selv. Du formidler at alt er helt "umulig", og slik føles det nok for deg. For utenforstående så minner dette av og til om slik relativt små barn får det når de ligger og hyler på gulvet i raserianfall. Hverken du eller barna klarer i øyeblikket og se de mulighetene dere har for å bedre egen situasjon.

Håper du får adekvat hjelp ved den planlagte innleggelsen. Tror du bør forsøke å motivere deg selv til å holde ut til det blir din tur.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor de ikke tar selvmordstanker/forsøk på alvor... Kanskje det bare er jeg som er patetisk,ikke virker syk nok, men... nei, jeg vet ikke. er så drittlei hele greia.

Jeg føler meg bare så jævlig ensom også, har liksom ingen å støtte meg til. Orker ikke belaste familien min mer heller, de har sliti nok pga meg.

og jeg vet ikke hvor mye mer av denna dritten jeg holder ut, for nå går det absolut på de siste kreftene mine.

Er også usikker på om de har søkt meg inn på riktig avd.. Jeg er lei av å være på steder der de ikke forstår selvskading, der de ikke tar tak i det problemet liksom..

Nei, jeg skal slutte å surve, hjelper ikke det heller.

Er bare så fryktelig, fryktelig sliten og vil bare at ting enten skal bli bedre eller at jeg kan gi opp hele elendigheten.

[frosken]

Jeg skjønner bare ikke hvorfor de ikke tar selvmordstanker/forsøk på alvor... Kanskje det bare er jeg som er patetisk,ikke virker syk nok, men... nei, jeg vet ikke. er så drittlei hele greia.

Jeg føler meg bare så jævlig ensom også, har liksom ingen å støtte meg til. Orker ikke belaste familien min mer heller, de har sliti nok pga meg.

og jeg vet ikke hvor mye mer av denna dritten jeg holder ut, for nå går det absolut på de siste kreftene mine.

Er også usikker på om de har søkt meg inn på riktig avd.. Jeg er lei av å være på steder der de ikke forstår selvskading, der de ikke tar tak i det problemet liksom..

Nei, jeg skal slutte å surve, hjelper ikke det heller.

Er bare så fryktelig, fryktelig sliten og vil bare at ting enten skal bli bedre eller at jeg kan gi opp hele elendigheten.

Jeg tror det er vanskelig å si med sikkerhet hva som er den beste behandlingen i forhold til gjentatte selvmordsforsøk og vedvarende selvmordstanker. Du sier de ikke tar det på alvor, mens jeg tenker at de kanskje er opptatt av at du ikke må "lære" at det er utagering som gir deg det du føler du har behov for.

Mange vil mene at innleggelser ikke er konstruktivt i forhold til den problematikken du beskriver. Forhåpentligvis skal du legges inn på en avdeling som har klare tanker rundt hvordan få til et samarbeid mellom pasient og avdeling mht hvem som skal ansvar for hva når ting er vanskelig. Enkelte steder vil de sette som betingelse for innleggelse at du ikke skader deg selv, andre steder har andre tanker om hvordan håndtere utagering.

Du etterlyser at behandlerne skal forstå selvskading bedre. Kan du si noe mer om hvorfor du mener de ikke forstår selvskading, og hva du tenker at selvskadingen innebærer for deg?