Deppa etter tildeling

[skorpionfisken]

Et lite råd:

Kjøp en puddel, farg den rosa, kjøp glitrende hundklær, putt hunden oppi en søt blondepyntet vogn, og gå en tur i den flotte høstværet ;o))

tenk å oppfordre til dyremishandling

[Vanedis]

"Det finnes de som har et ønske om kjønn, og som kan kjenne en skuffelse med en gang - på lignede måte som enkelte gravide føler, hvis ultralyden viser motsatt kjønn av det man hadde ønske om".

Jeg syns det er helt greit at man kanskje ønsker seg et kjønn, men derfra til å ha disse tankene som Håpetsvinnerhen har virker jo helt merkelig.

Hvis hun får gutt nå vil det da bety at hun får gutt neste gang, og neste gang, og neste gang......

Og hvis kjønnet er nok til at hun kanskje takker nei, nei da syns jeg hun skal gjøre det og heller bearbeide sine psykiske problemer.

Stakkars lille gutt sier bare jeg.

Enig med deg, men måten hun blir møtt kan føre til at andre som har lignende tanker tror det er unormalt. Derfor er det bedre å ha "romsligheten" når man svarer. Hvis man ikke greier det og lar seg provosere, så er det bedre å følge rådet ditt med å la være å svare. )

[Gjest Wita]

Noen venner av oss drømte også om en jente. Det fikk de. En jente som er skikkelig guttejente, liker ikke dokker, kjoler eller rosa klær.

Det hører med til anledningen at hun antageligvis har ADHD. Har store problemer på skolen og i samspill med andre.

De fikk en gutt som nr. 2, verdens søteste og yndigste gutt.

"Det hører med til anledningen at hun antageligvis har ADHD. Har store problemer på skolen og i samspill med andre."

Hva har det med saken å gjøre?

Burde hun derfor vært gutt eller?

* skjønner ingenting*

[Gjest anonym pga tema]

"Det hører med til anledningen at hun antageligvis har ADHD. Har store problemer på skolen og i samspill med andre."

Hva har det med saken å gjøre?

Burde hun derfor vært gutt eller?

* skjønner ingenting*

Anledning hørtes ganske dumt ut, hører med til historien er kanskje bedre.

Jeg mente selvfølgelig ikke at hun skulle vært gutt siden hun antageligvis har ADHD.

Jeg mente bare at du vet ikke hvem eller hvordan personen du får er. Hvis du har laget dine egne historier om at det eneste som gjelder er en jente for de er så greie og leker med dukker, har rosa klær og er rolige så får du sikkert et problem hvis det ikke er den jenta som dukker opp.

Akkurat som du kanskje blir skuffet hvis gutten ikke viser seg å være interessert i biler, fisking med pappa eller mekking av bil.

Satt på spissen altså.

[trompet]

"Selv het jeg FRODE før jeg ble født som nr. to jente og etterpå kom det to til ."

Det betyr nok:

Hun ble kalt FRODE mens hun var i magen, fordi foreldrene trodde hun var en gutt. Og hun er født som jente nr. 2, og etterpå kom det 2 jenter til.

...eller noe sånn....

Ja det var før jeg ble født og foreldrene mine trodde og håpet på at nr. to ble gutt . men altså... det var meg og jeg var jo en jentebaby.De fikk aldri noen gutt selv om de håpet men duverden så fint at jeg var jente da for jeg føler at Frode ikke er meg liksom . he he og jeg fikk to lillesøstre og hadde en storesøster.

[Gjest Håpetsvinnerhen]

Ut fra hva du skriver i noen av de andre innleggene i denne tråden, høres det ut som du sitter fast i noe fra fortiden. Det virker som om fortidens hendelser bestemmer at du tror du _må_ ha ei jente. En slags ’besettelse’ - noe du ikke har klart å legge bak deg eller slutte fred med.

Jeg har full respekt for at det må være noe veldig tungt og vondt som ligger bak ditt kompromissløse ønske om jente. Det høres ut som du har lengtet så inderlig og spunnet så mange rosa drømmer. I dine fantasier vil alt bli bra den dagen du får den dyrebare jenta di. Ikke rart du føler deg nedfor nå da. Alle jentedrømmene blir jo knust nå som dere har fått tildelt en gutt.

Ei jente – løsningen på alt. Men er det så enkelt? Livet har ofte overraskelser på lur. Om du så hadde fått ei jente, hvilken garanti har du for at hun ville være den eller det du drømmer om? Hvis du feks fikk ei jente av den sorten jeg var som liten, ville du fått følgende: håret til alle kanter, sprutfull av fregner, tenna på tørk, digre utstående ører, alltid på farten, full av påfunn, stort sett bare guttevenner, elsker sport, skjønner seg ikke på dokker og pynting og rosa, leker heller med biler og klatrer i trær, frampå i kjeften, full av opprørstrang ... osv. Ikke særlig jentete, hva :-)

Du 'må' ha ei jente, og dere har fått en gutt. Hva nå?

Hvis dere skal si ja til den gutten dere har fått tildelt, så fortjener han å bli tatt imot med åpne armer. Intet mindre. Han er et lite barn som trenger foreldre som vil elske ham for den han er - et lite menneske med en unik personlighet og behov for kjærlighet og trygghet.

Kanskje du bare trenger litt tid til å fordøye skuffelsen over knuste jentedrømmer, og venne deg til at det ble en gutt. I så fall vil du vel merke at du klarer å snu inni deg etter hvert som dagene går. Men hvis du føler en vedvarende og sterk tvil om du vil kunne elske denne gutten, så er det vel best å takke nei og ta en tenkepause?

For meg høres det ut som du trenger hjelp til å få bearbeidet din fortid, slik at du forhåpentligvis kan frigjøre deg fra ’besettelsen’ om at du må ha ei jente. Det er vondt å være opphengt i at noe _må_ skje, for livet er lunefullt og gir ingen garantier.

Håper at alt løser seg for deg, enten det blir med eller uten jente.

Hadde egentlig trukket meg fra denne diskusjonen i går, logget meg av internett. Derfor så jeg ikke dette innlegget ditt før i dag. Det var ikke mye forståelse å høste her igår. Folk var mest fordømmende og kalte meg en provokatør. Det er ikke stor takhøyde for hva man kan si her, jeg er sikker på at det er mange som går å bærer på noe de ikke tør å si.

Jeg ble VELDIG glad for innlegget ditt!! Når jeg hadde lest litt måtte jeg gå bort fra skjermen og gråte, for du rørte ved noe som er veldig sårt hos meg. Jeg sitter nok som du sier kanskje fast i noe fra fortiden. Jeg har hatt dette ønske om en jente helt fra jeg var liten. Det er flere hendelser fra den tida som helt sikkert kan ligge til grunn for at jeg har dette voldsomme ønsket. Det er en lang historie og jeg vil ikke utlevere meg her. Men det ligger nok mye der. Mine nærmeste vet det og de forstår det ut i fra det, men samtidig så føler jo ikke de det på samme måten som meg med disse tingene.

Har hatt masse tid på meg og brukt maaange år på å spinne rosa drømmer ja, og det føles nesten som om verden raser sammen fordi jeg nå har fått tildelt gutt. Hva nå? Hva finner man på med gutter? Jeg som er så jentete som jeg er og har en mann som ikke interesserer seg verken for fotball, sport, biler eller andre sånne guttegreier. Vet ikke om vi ville vært særlig tess for en gutt engang. Jeg synes det var en dårlig match, ikke minst med tanke på barnet. Jeg vet jo at man er nøye med å matche fosterbarn med fosterfamilier.

Samtidig så har vi nesten bare jenter med unntak av store gutter i nettverket vårt nå. Naboer, venners barn og i familien. Det har også litt praktiske årsaker til at jeg ønsker meg jente, vi kunne arvet så mye fint. Men kanskje får vi jente neste gang. Kommer nok aldri til å slutte å håpe på det, selv om tvilen om at det skal skje er sterkere nå.

Så hva gjør man, jeg er egentlig bare forvirret nå, man kan vel ikke bare si ja til et barn fordi andre mener det, eller man føler press fra foreningen. Jeg er redd jeg kanskje gjør et valg nå jeg vil angre på senere, som ikke blir bra for noen av oss.

Hadde jeg bare vært i en annen situasjon. Hadde vi fått tildelt en jente ville jeg svevd nå og ringt rundt til alle vi kjenner. Og begynt å legge planer. Å det er så mye jeg ville gjort. Det er som om motoren min har stoppet opp.

Ja, ja!

Tusen takk for innlegget ditt. Du må være en dyktig menneskekjenner!

[Gjest Wita]

Hadde egentlig trukket meg fra denne diskusjonen i går, logget meg av internett. Derfor så jeg ikke dette innlegget ditt før i dag. Det var ikke mye forståelse å høste her igår. Folk var mest fordømmende og kalte meg en provokatør. Det er ikke stor takhøyde for hva man kan si her, jeg er sikker på at det er mange som går å bærer på noe de ikke tør å si.

Jeg ble VELDIG glad for innlegget ditt!! Når jeg hadde lest litt måtte jeg gå bort fra skjermen og gråte, for du rørte ved noe som er veldig sårt hos meg. Jeg sitter nok som du sier kanskje fast i noe fra fortiden. Jeg har hatt dette ønske om en jente helt fra jeg var liten. Det er flere hendelser fra den tida som helt sikkert kan ligge til grunn for at jeg har dette voldsomme ønsket. Det er en lang historie og jeg vil ikke utlevere meg her. Men det ligger nok mye der. Mine nærmeste vet det og de forstår det ut i fra det, men samtidig så føler jo ikke de det på samme måten som meg med disse tingene.

Har hatt masse tid på meg og brukt maaange år på å spinne rosa drømmer ja, og det føles nesten som om verden raser sammen fordi jeg nå har fått tildelt gutt. Hva nå? Hva finner man på med gutter? Jeg som er så jentete som jeg er og har en mann som ikke interesserer seg verken for fotball, sport, biler eller andre sånne guttegreier. Vet ikke om vi ville vært særlig tess for en gutt engang. Jeg synes det var en dårlig match, ikke minst med tanke på barnet. Jeg vet jo at man er nøye med å matche fosterbarn med fosterfamilier.

Samtidig så har vi nesten bare jenter med unntak av store gutter i nettverket vårt nå. Naboer, venners barn og i familien. Det har også litt praktiske årsaker til at jeg ønsker meg jente, vi kunne arvet så mye fint. Men kanskje får vi jente neste gang. Kommer nok aldri til å slutte å håpe på det, selv om tvilen om at det skal skje er sterkere nå.

Så hva gjør man, jeg er egentlig bare forvirret nå, man kan vel ikke bare si ja til et barn fordi andre mener det, eller man føler press fra foreningen. Jeg er redd jeg kanskje gjør et valg nå jeg vil angre på senere, som ikke blir bra for noen av oss.

Hadde jeg bare vært i en annen situasjon. Hadde vi fått tildelt en jente ville jeg svevd nå og ringt rundt til alle vi kjenner. Og begynt å legge planer. Å det er så mye jeg ville gjort. Det er som om motoren min har stoppet opp.

Ja, ja!

Tusen takk for innlegget ditt. Du må være en dyktig menneskekjenner!

Jeg synes du skal si nei til å ta i mot gutten.

Det høres ut som du sterke grunner for ikke å få gutt og at du trenger bearbeide ting fra barndommen.

( Arv av barneklær var dog en veldig tynn grunn syns jeg)

[Kathinka]

Hadde egentlig trukket meg fra denne diskusjonen i går, logget meg av internett. Derfor så jeg ikke dette innlegget ditt før i dag. Det var ikke mye forståelse å høste her igår. Folk var mest fordømmende og kalte meg en provokatør. Det er ikke stor takhøyde for hva man kan si her, jeg er sikker på at det er mange som går å bærer på noe de ikke tør å si.

Jeg ble VELDIG glad for innlegget ditt!! Når jeg hadde lest litt måtte jeg gå bort fra skjermen og gråte, for du rørte ved noe som er veldig sårt hos meg. Jeg sitter nok som du sier kanskje fast i noe fra fortiden. Jeg har hatt dette ønske om en jente helt fra jeg var liten. Det er flere hendelser fra den tida som helt sikkert kan ligge til grunn for at jeg har dette voldsomme ønsket. Det er en lang historie og jeg vil ikke utlevere meg her. Men det ligger nok mye der. Mine nærmeste vet det og de forstår det ut i fra det, men samtidig så føler jo ikke de det på samme måten som meg med disse tingene.

Har hatt masse tid på meg og brukt maaange år på å spinne rosa drømmer ja, og det føles nesten som om verden raser sammen fordi jeg nå har fått tildelt gutt. Hva nå? Hva finner man på med gutter? Jeg som er så jentete som jeg er og har en mann som ikke interesserer seg verken for fotball, sport, biler eller andre sånne guttegreier. Vet ikke om vi ville vært særlig tess for en gutt engang. Jeg synes det var en dårlig match, ikke minst med tanke på barnet. Jeg vet jo at man er nøye med å matche fosterbarn med fosterfamilier.

Samtidig så har vi nesten bare jenter med unntak av store gutter i nettverket vårt nå. Naboer, venners barn og i familien. Det har også litt praktiske årsaker til at jeg ønsker meg jente, vi kunne arvet så mye fint. Men kanskje får vi jente neste gang. Kommer nok aldri til å slutte å håpe på det, selv om tvilen om at det skal skje er sterkere nå.

Så hva gjør man, jeg er egentlig bare forvirret nå, man kan vel ikke bare si ja til et barn fordi andre mener det, eller man føler press fra foreningen. Jeg er redd jeg kanskje gjør et valg nå jeg vil angre på senere, som ikke blir bra for noen av oss.

Hadde jeg bare vært i en annen situasjon. Hadde vi fått tildelt en jente ville jeg svevd nå og ringt rundt til alle vi kjenner. Og begynt å legge planer. Å det er så mye jeg ville gjort. Det er som om motoren min har stoppet opp.

Ja, ja!

Tusen takk for innlegget ditt. Du må være en dyktig menneskekjenner!

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du tror at når du har fått gutt nå vil du få gutter i all ettertid også?

Dersom dere skal adoptere en evnt neste gang er det jo ingen som tvinger dere til å velga samme land, og da vil jo Kina være en mulighet.

Skjønner at du har det vanskelig nå, men jeg skjønne rogså at for mange av oss er det vanskelig og forstå en slik problemstilling. For for mange er ikke det i nærheten av et problem.

Lykke til, håper dere finner ut av dette og gjør det som er riktig for barnet.

[brasilia]

DET ER DET VÆRSTE JEG HAR HØRT, TENK Å VÆRE MISFORNØYD MED EN GUTT. SÅNNE SOM DEG SKULLE IKKE FÅTT LOV TIL Å ADOPTERE.

FÅR DIN DEL, KAN DU JO HÅPE AT DU FÅR EN SOM BLIR HOMO, SÅ KANSKJE DU BLIR FORNØYD SLIK AT DU KAN KLE HAN OPP I ROSA..........

[stromme]

tenk å oppfordre til dyremishandling

upps.....sorry ;o))

[laban]

Ja det var før jeg ble født og foreldrene mine trodde og håpet på at nr. to ble gutt . men altså... det var meg og jeg var jo en jentebaby.De fikk aldri noen gutt selv om de håpet men duverden så fint at jeg var jente da for jeg føler at Frode ikke er meg liksom . he he og jeg fikk to lillesøstre og hadde en storesøster.

"Ønsket om en sønn er far til mange døtre."

* Gammelt jungelordtak *