Asperger Syndrom

[Timthesmurf]

En problemstilling som jeg ikke har funnet besvart eller resonert er følgende:

Kan et menneske med Asperger Syndrom elske/være glad i/ ha følelser for et annet menneske?

Det å elske et annet menneske innebærer dyp medlidenhet, interesse for dette menneskets liv, respekt for personlige følelser og meninger, ønske og behov for å delta i å skape en familierisk trygghet.

Hva det innebærer å elske en person er blant annet empati og intuisjon.

[ferry]

Ja, det kan mennesker med AS.

Du må huske på at det finnes forskjellige grader av denne sykdommen også.

[MsSophie]

Det tror jeg avhengiger av personen, og hvor "hardt angrepet" vedkommende er. Jeg er overhodet ikke i tvil om min sønn evner å elske, føle empati og har medlidenhet med andre mennesker - det ser jeg tydelige eksempler på hver dag.

Men jeg ser jo også at det slites betraktlig mer hos andre med samme diagnose.

[ferry]

Det tror jeg avhengiger av personen, og hvor "hardt angrepet" vedkommende er. Jeg er overhodet ikke i tvil om min sønn evner å elske, føle empati og har medlidenhet med andre mennesker - det ser jeg tydelige eksempler på hver dag.

Men jeg ser jo også at det slites betraktlig mer hos andre med samme diagnose.

Hvor på AS skalaen ligger din gutt, vet du det?

Jeg tviler heller ikke på at min gutt er glad i familien sin, og han har hadt en kjæreste. Men han klarer ikke å sette seg inn i hvordan de andre tenker og samarbeider.

[Gjest midia]

Min 9 åring har vært forelsket.

Han utredes for Asperger

[Timthesmurf]

Jeg er en gutt på 21. Fikk diagnosen for ca 3 måneder siden. Jeg har lest meg ihjel på bøker som er skrevet av såkalte eksperter, psykiatere og forskere. Jeg tror ikke jeg har blitt gradert ennå. Jeg er bare skremt fryktelig skremt over tanken på jeg kanskje ikke er istand til å elske. Maxine Aston, en familierådgiver med psykologi som spesialfelt, står bak den ene boka jeg leste. Hun viser til at en av grunnkriteriene i prognosen for AS er mangel på evne til å føle empati. Det var en kjent sak at mennesker med AS kunne "elske" ved at de var klar over et behov for den personen eller at den personen var interessert i dem. De kan med andre ord ikke sette seg inn i en annen persons følelser og tanker, perspektivet - se igjennnom en annen persons øyne. Jeg kan som sagt minne om at 1% av boka innehold drøftelser av de faktiske prognosene, mens resten var undersøkelser og intervjuer som hun drøftet resultatene av. Hun begynte derved nesten alle setningene med "Ofte" eller "Noen"...osv.

Grunnen til at jeg er interessert i å vite om AS vanligvis kan "elske" slik andre mennesker gjør eller om mine følelser former seg på en annen måte; er at jeg mener jeg nå føler kjærlighetssorg fordi jeg mistet kjæresten min. Kjærlighetssorg er definert av min psykolog som en blanding av savn, sorg og ubesvart kjærlighet.

Er det da slik at disse gradene noen av dere snakker om, forteller om han eller hun, eller meg i dette tilfellet, kan føle empati delvis?

Jeg er selv en person som ønsker å fremstå som åpen, men jeg kjenner min egen svakhet innenfor normal kommunikasjon. Jeg føler at jeg er en person som ikke har noen spesielle hemmeligheter, men vet litt om det å være taktfull - holde noe tilbake, ting som kan bli misbrukt.

Det er sikkert tilfelle at jeg feiler på det området, men det skjer i tilfelle uten at jeg noen gang blir klar over det. Jeg har en hjemmeside som jeg nå planlegger å forme på nytt slik at jeg kan framstå som åpen der, med alle relevante opplysninger om meg og min situasjon. Noen kommentarer eller tips til hva jeg burde si til mennesker som lurer på hva Asperger Syndrom er? Jeg vet mye om hva noen sier, men alt for lite fakta om mine faktiske svakheter og eventuelt grad...

[MsSophie]

Hvor på AS skalaen ligger din gutt, vet du det?

Jeg tviler heller ikke på at min gutt er glad i familien sin, og han har hadt en kjæreste. Men han klarer ikke å sette seg inn i hvordan de andre tenker og samarbeider.

Nei det vet jeg ikke - finnes det en slik skala?

Jeg ser han er veldig atypisk asperger på mange felter, han har en lun fin humor, og faktisk med mye ironi. Han sliter noen ganger med at han tolker ting bokstavlig, men som regel tar han det meste slik det er ment. Han er fantastisk med språk, skriver fantasifulle og utrolig morsomme historier blant annet. Han er ikke opptatt og avhengig av rutiner (som er veldig vanlig).

Men han har store problemer med å sosialisere seg, han omgåes veldig fint de nærmeste i familien, men har har ingen venner eller kamerater - og det ser faktisk ut som han synes det er helt greit.

Han kan få seg til å si sårende ting direkte til folk, noe som ikke alltid er like populært. Og han klarer ikke å lyve.

I samvær med andre asperger-foreldre ser jeg at vi er veldig heldige.

[MsSophie]

Jeg er en gutt på 21. Fikk diagnosen for ca 3 måneder siden. Jeg har lest meg ihjel på bøker som er skrevet av såkalte eksperter, psykiatere og forskere. Jeg tror ikke jeg har blitt gradert ennå. Jeg er bare skremt fryktelig skremt over tanken på jeg kanskje ikke er istand til å elske. Maxine Aston, en familierådgiver med psykologi som spesialfelt, står bak den ene boka jeg leste. Hun viser til at en av grunnkriteriene i prognosen for AS er mangel på evne til å føle empati. Det var en kjent sak at mennesker med AS kunne "elske" ved at de var klar over et behov for den personen eller at den personen var interessert i dem. De kan med andre ord ikke sette seg inn i en annen persons følelser og tanker, perspektivet - se igjennnom en annen persons øyne. Jeg kan som sagt minne om at 1% av boka innehold drøftelser av de faktiske prognosene, mens resten var undersøkelser og intervjuer som hun drøftet resultatene av. Hun begynte derved nesten alle setningene med "Ofte" eller "Noen"...osv.

Grunnen til at jeg er interessert i å vite om AS vanligvis kan "elske" slik andre mennesker gjør eller om mine følelser former seg på en annen måte; er at jeg mener jeg nå føler kjærlighetssorg fordi jeg mistet kjæresten min. Kjærlighetssorg er definert av min psykolog som en blanding av savn, sorg og ubesvart kjærlighet.

Er det da slik at disse gradene noen av dere snakker om, forteller om han eller hun, eller meg i dette tilfellet, kan føle empati delvis?

Jeg er selv en person som ønsker å fremstå som åpen, men jeg kjenner min egen svakhet innenfor normal kommunikasjon. Jeg føler at jeg er en person som ikke har noen spesielle hemmeligheter, men vet litt om det å være taktfull - holde noe tilbake, ting som kan bli misbrukt.

Det er sikkert tilfelle at jeg feiler på det området, men det skjer i tilfelle uten at jeg noen gang blir klar over det. Jeg har en hjemmeside som jeg nå planlegger å forme på nytt slik at jeg kan framstå som åpen der, med alle relevante opplysninger om meg og min situasjon. Noen kommentarer eller tips til hva jeg burde si til mennesker som lurer på hva Asperger Syndrom er? Jeg vet mye om hva noen sier, men alt for lite fakta om mine faktiske svakheter og eventuelt grad...

Jeg vet ikke om noen gradering av AS, men - som jeg har nevnt i andre innlegg her, så ser jeg stadig tydelige eksempler på at det finnes "høyt høyt-fungerende" aspergere. Og ut fra innlegget ditt vil jeg vel definere deg blant de.

Men vet du hva, når min sønn fikk diagnosen - det er ca 7 år siden, så leste også jeg_ALT_jeg kom over vedr. dette. Og jeg ble mere og mere fortvilet, det var skikkelig deprimerende lektyre som ikke ga meg annet enn bekymringer. Til slutt måtte jeg bare stoppe, og det er jeg glad for i dag - for veldig mye av det har aldri vært aktuelt i vårt tilfelle uansett.

Jeg forstår det er viktig for deg å lære/lese om det - men ikke tolk alt som om alt også gjelder deg.

[Timthesmurf]

Nei det vet jeg ikke - finnes det en slik skala?

Jeg ser han er veldig atypisk asperger på mange felter, han har en lun fin humor, og faktisk med mye ironi. Han sliter noen ganger med at han tolker ting bokstavlig, men som regel tar han det meste slik det er ment. Han er fantastisk med språk, skriver fantasifulle og utrolig morsomme historier blant annet. Han er ikke opptatt og avhengig av rutiner (som er veldig vanlig).

Men han har store problemer med å sosialisere seg, han omgåes veldig fint de nærmeste i familien, men har har ingen venner eller kamerater - og det ser faktisk ut som han synes det er helt greit.

Han kan få seg til å si sårende ting direkte til folk, noe som ikke alltid er like populært. Og han klarer ikke å lyve.

I samvær med andre asperger-foreldre ser jeg at vi er veldig heldige.

Det har jeg også merket. Jeg får mye ros fordi mange rundt meg har tendensen til å si så mye usant. Men av en eller annen grunn virker det som om alt er bare rett fram i meg. Hvis jeg skal lyve må jeg anstrenge meg og være særdeles bevisst for det ligger ikke i naturen min....

[ferry]

Nei det vet jeg ikke - finnes det en slik skala?

Jeg ser han er veldig atypisk asperger på mange felter, han har en lun fin humor, og faktisk med mye ironi. Han sliter noen ganger med at han tolker ting bokstavlig, men som regel tar han det meste slik det er ment. Han er fantastisk med språk, skriver fantasifulle og utrolig morsomme historier blant annet. Han er ikke opptatt og avhengig av rutiner (som er veldig vanlig).

Men han har store problemer med å sosialisere seg, han omgåes veldig fint de nærmeste i familien, men har har ingen venner eller kamerater - og det ser faktisk ut som han synes det er helt greit.

Han kan få seg til å si sårende ting direkte til folk, noe som ikke alltid er like populært. Og han klarer ikke å lyve.

I samvær med andre asperger-foreldre ser jeg at vi er veldig heldige.

Når poden fikk AS diagnosen ble vi på BUPA presentert for en skala som gikk fra 0-100.

Hvis man skåret over 50 fikk man AS diagnose, men var da en som fungerte ganske bra i forhold til en nærmere 100.

Sønnen vår skåret 63. Og ut ifra det du har skrevet om din gutt satset jeg på at han heller ikke hadde skåret så høyt.

Våre barn har nok vært "heldige" tross alt.

[Mimmy]

Ja, jeg tror da det...er selv 37 år gammel kvinne, og har vært gift, er nå separert. Jeg fikk diagnosen asperger syndrom da jeg var 35. Jeg tror ikke vi er så forskjellige fra andre mennesker når det gjelder kjærlighet. Jeg har også hatt flere forhold før jeg ble sammen med han som jeg nå er separert fra. Og hver gang så var det jeg som slo opp, og vedkommende jeg var sammen med, ønsket egentlig å fortsette å være sammen med meg.

Men det er vanskeligere enn for andre mennesker, tror jeg, å holde kommunikasjonen åpen, og det er i det hele tatt vanskelig å ha et kjærlighetsforhold. Men det finnes andre eksempler på at det går an. F.eks. så er det ei forfatterinne, som er gift med 3 barn, hun sier selv at hun tror hun har asperger, jeg husker ikke navnet hennes sånn i forbifarten nå.

Jeg tror det viktigste er at man kan jobbe intenst med saken, blant annet at man må finne en metode for å få sagt alt det usagte, som kan komme mellom en som har asperger syndrom, og en som ikke har det.

Og så tror jeg det er viktig å ikke lese alt det som står i bøker om asperger, jeg har ikke klart å finne noen god bok om asperger syndrom ennå, de fleste bøkene gjør bare at man blir deprimert, egentlig. Og forvirret. Slik føles det ihvertfall for meg. Jeg klarer ikke å se meg igjen i det som blir beskrevet, egentlig, selv om jeg ser at selve diagnosen stemmer.

Jeg skulle ønske det fantes en god bok om emnet, skrevet for de som har asperger syndrom, ikke for alle de andre. Selv om jeg nok tror at alle de andre, også trenger gode bøker.

Husk at diagnosen ikke er deg, du er et helt unikt menneske.

[skorpionfisken]

Ja, jeg tror da det...er selv 37 år gammel kvinne, og har vært gift, er nå separert. Jeg fikk diagnosen asperger syndrom da jeg var 35. Jeg tror ikke vi er så forskjellige fra andre mennesker når det gjelder kjærlighet. Jeg har også hatt flere forhold før jeg ble sammen med han som jeg nå er separert fra. Og hver gang så var det jeg som slo opp, og vedkommende jeg var sammen med, ønsket egentlig å fortsette å være sammen med meg.

Men det er vanskeligere enn for andre mennesker, tror jeg, å holde kommunikasjonen åpen, og det er i det hele tatt vanskelig å ha et kjærlighetsforhold. Men det finnes andre eksempler på at det går an. F.eks. så er det ei forfatterinne, som er gift med 3 barn, hun sier selv at hun tror hun har asperger, jeg husker ikke navnet hennes sånn i forbifarten nå.

Jeg tror det viktigste er at man kan jobbe intenst med saken, blant annet at man må finne en metode for å få sagt alt det usagte, som kan komme mellom en som har asperger syndrom, og en som ikke har det.

Og så tror jeg det er viktig å ikke lese alt det som står i bøker om asperger, jeg har ikke klart å finne noen god bok om asperger syndrom ennå, de fleste bøkene gjør bare at man blir deprimert, egentlig. Og forvirret. Slik føles det ihvertfall for meg. Jeg klarer ikke å se meg igjen i det som blir beskrevet, egentlig, selv om jeg ser at selve diagnosen stemmer.

Jeg skulle ønske det fantes en god bok om emnet, skrevet for de som har asperger syndrom, ikke for alle de andre. Selv om jeg nok tror at alle de andre, også trenger gode bøker.

Husk at diagnosen ikke er deg, du er et helt unikt menneske.

Du formulerer deg fint. Kanskje du som vet hvor skoen trykker kunne skrive en sånn bok?

[Gjest rutangis netu]

Ja, jeg tror da det...er selv 37 år gammel kvinne, og har vært gift, er nå separert. Jeg fikk diagnosen asperger syndrom da jeg var 35. Jeg tror ikke vi er så forskjellige fra andre mennesker når det gjelder kjærlighet. Jeg har også hatt flere forhold før jeg ble sammen med han som jeg nå er separert fra. Og hver gang så var det jeg som slo opp, og vedkommende jeg var sammen med, ønsket egentlig å fortsette å være sammen med meg.

Men det er vanskeligere enn for andre mennesker, tror jeg, å holde kommunikasjonen åpen, og det er i det hele tatt vanskelig å ha et kjærlighetsforhold. Men det finnes andre eksempler på at det går an. F.eks. så er det ei forfatterinne, som er gift med 3 barn, hun sier selv at hun tror hun har asperger, jeg husker ikke navnet hennes sånn i forbifarten nå.

Jeg tror det viktigste er at man kan jobbe intenst med saken, blant annet at man må finne en metode for å få sagt alt det usagte, som kan komme mellom en som har asperger syndrom, og en som ikke har det.

Og så tror jeg det er viktig å ikke lese alt det som står i bøker om asperger, jeg har ikke klart å finne noen god bok om asperger syndrom ennå, de fleste bøkene gjør bare at man blir deprimert, egentlig. Og forvirret. Slik føles det ihvertfall for meg. Jeg klarer ikke å se meg igjen i det som blir beskrevet, egentlig, selv om jeg ser at selve diagnosen stemmer.

Jeg skulle ønske det fantes en god bok om emnet, skrevet for de som har asperger syndrom, ikke for alle de andre. Selv om jeg nok tror at alle de andre, også trenger gode bøker.

Husk at diagnosen ikke er deg, du er et helt unikt menneske.

Du er jo så flink til å skrive, Mimmy, så skriv den der Asperger-boken selv du! Da ville du glede mange andre som er i samme situasjon som deg!