Det føles så fjernt !

[Gjest fru annerledes]

Vi har ca 4 mnd igjen av ventetiden før vi får tildeling, hvis det ikke skjer noe dramatisk med tildelingstiden.

Jeg gleder meg til å bli tobarnsmamma (nr. en er egenprodusert), men det føles så "fjernt" ! Når jeg tenker over det, skjønner jeg jo at en tildeling blir helt fantastisk, at man sikkert ikke "lander" og sånn. Men av en eller annen grunn føles det som om alt dette ikke dreier seg om oss. Vi lever livene våre uten å tenke så fryktelig mye på adopsjonen, rett og slett. Har nok med hverdangens utfordringer, sånn er det med den saken.

Noen andre som har hatt det sånn ? Føler meg helt unormal, jeg.

[ahg]

Er det ikke greit at du har det sånn, da? Vi er vel alle forskjellige, og du har sikkert masse å bruke tid og energi på som har et barn allerede.

Du sier det er ca 4 måneder igjen til tildeling. Det er fremdeles såpass lenge at det sikkert kan føles litt fjernt. Og det er jo ikke til å komme fra at et 'papirsvangerskap' er langt mindre håndgripelig enn et fysisk svangerskap.

Du skal se spenningen begynner å stige når det bare er kort tid igjen til tildeling. En dag om gangen :-)

[Tilla]

Tror alt er like normalt i ventetiden, vi er alle forskjellige.

Nå er vi igang igjen med nr. to fra Etiopia og denne gangen er jeg helt på tuppa, selv om det ennå kan gå måneder før tildeling.

Forrige gang fikk vi beskjed om at forventet ventetid var 5-6 mnd. Og jeg var faktisk rolig og avbalansert frem til det var gått fem mnd. (selv om det ikke er typisk meg i det hele tatt.) Men den siste måneden ventet jeg intenst:o)

Jeg tror det er noe med hva man er innstilt på. Denne gangen er det mer uforutsigbart for oss når det skjer og derfor klarer jeg heller ikke å legge det bort.

Nyt at dere er så avslappet, spenningen kommer nok!

mvh

[trk1365380645]

jeg hadde det sånn store deler av tiden, jeg! Det var liksom noe som skulle skje en gang, men det føltes ikke helt virkelig, det var mest "teori". I tillegg var det viktig for oss å leve livet som det var, vi hadde det faktisk veldig bra og ville ikke at det som en gang skulle skje skulle bli så dominerende at vi ikke klarte å være "normale". Men det forandret seg da det nærmet seg, og vi så smått kunne vente på telefonen, da kjente jeg det i hele kroppen hver gang det ringte på jobben, og jeg ble stadig fjernere på jobben... Så det er helt normalt å ikke tenke på det hele tiden, like normalt som det motsatte! Kos dere videre som et- barnsfamilie og lykke til når det blir 2!

[Gjendine]

Vi har adoptert to jenter fra Kina. Første gang så hadde jeg et distansert forhold til hele adopsjonen - hadde en følelse av å se det hele utenfra - det var liksom ikke meg det gjaldt. Jeg jobbet mye, var sammen med venner, dro på turer, etc og ventetiden føltes ok til tross for at den økte fra 8-9 mnd til 14 mnd.

Når vi skulle gjennomføre vår adopsjon nr 2 så hadde jeg oppdaget både DOL og Yahoo grupper og ble en skikkelig aktiv venter som gledet meg veldig til å bli to-barnsmor.

Tror vi alle opplever adopsjonsprosessen forskjellig og at det ikke finnes en fasit. Tror ikke en gang at samme person opplever aopsjonsprosessene på samme måte fra gang til gang.

[blobb-blobb]

Gjett om jeg syntes det var fjernt også! Det var fjernt etter å ha fått tildelingen, selv om jeg selvfølgelig ikke sa noe om det til folk rundt meg.

Det var fjernt, og skremmende nært kvelden før vi skulle hente henne.

Da vi fikk henne var det unntakstilstand samtidig som jeg hadde beina på jorda samtidig som vi var verdens mest usikre foreldre samtidig som jeg var lykkelig samtidig som jeg var livredd samtidig som hun var verdens fineste unge.

Konklusjonen er at det går bra selv om man tror man er helt unormal.

At vi skal være redd for å ha det slik vi har det, og føle slik vi føler det! Det må vi prøve å slutte med:-)!

[Gjest nsa]

Jeg har det på akkurat samme måte.

Har ei jente på 4 år (som er adoptert) og venter nr to fra Korea i første halvdel av 2005.

Prosessen er heeeeelt anderledes med nummer to en med nummer en.

For vår del tror jeg det har noe med at denne gangen er ikke lengselen etter et BARN så innmari dominerende, for vi har jo allerede ei å kose oss med.

Med første mann var lengselen enorm og tiden gikk tregt....nå synes jeg det går ganske fort...

Mulig det blir heeeeelt anderledes når tildelingstiden kommer, men akkurat nå er prosessen ganske så behagelig ;o))

[sibadulla]

Jeg har det på akkurat samme måte.

Har ei jente på 4 år (som er adoptert) og venter nr to fra Korea i første halvdel av 2005.

Prosessen er heeeeelt anderledes med nummer to en med nummer en.

For vår del tror jeg det har noe med at denne gangen er ikke lengselen etter et BARN så innmari dominerende, for vi har jo allerede ei å kose oss med.

Med første mann var lengselen enorm og tiden gikk tregt....nå synes jeg det går ganske fort...

Mulig det blir heeeeelt anderledes når tildelingstiden kommer, men akkurat nå er prosessen ganske så behagelig ;o))

Jeg var _veldig_ lik deg: de 4 mnd + før tildelingen gikk rasende fort. Vi hadde jo hverdagene med minimannen - og koste oss med det. Men, bare vent til tildelingstelefonen kommer... ) Like stort og overveldende som første gang! Men, her er det jo ingen fasitsvar, og alle opplevelser og følelser er "lov" i en slik stund.

Lykke til! ;-)

[Gjest nsa]

Jeg var _veldig_ lik deg: de 4 mnd + før tildelingen gikk rasende fort. Vi hadde jo hverdagene med minimannen - og koste oss med det. Men, bare vent til tildelingstelefonen kommer... ) Like stort og overveldende som første gang! Men, her er det jo ingen fasitsvar, og alle opplevelser og følelser er "lov" i en slik stund.

Lykke til! ;-)

Ja, jeg tror nok gjerne det blir slik du skriver...

Og særlig om tildelingen drøyer, noe som jo ikke er umulig med Korea ;o)

Gleder meg veldig til å bli tobarnsmor, men for tiden er det veslejenta som går med lengselen aller mest....

Ho begynner snart å tro at hun aldri skal få en lillebror/søster....