"Jeg ønsker meg en bestevenn med svart hår som er fra et annet land"

30. september 2004

Av og til blør hjertet mitt for barnet mitt... H*n har en del venner, men føler av og til at h*n er veldig annerledes enn de andre. H*n er den tynneste og spedeste i klassen, er blant de laveste, er den mørkeste både i hår og i hud, og er den eneste som er født i et annet land enn Norge. Jeg føler meg rimelig overbevist om at h*n ikke blir mobbet, for det tror jeg h*n ville ha sagt, men tydeligvis så føler h*n seg av og til utenfor. Mitt inntrykk er rett og slett at h*n skulle ønske seg en annen å være med som hadde visse likhetstrekk med h* selv, både når det gjelder utseende og det å være født i et annet land. Jeg prøver å vise til de vi kjenner som er adoptert, men akkurat nå hjelper visstnok ikke det så lenge det ikke er noen i klassen. Det som faktisk gir h* mest trøst er at lillebroren har samme utseende og historie! De kan gjerne slåss som hund og katt, men h*n kommer stadig tilbake til at de to er født i samme land, at de har svart hår, at de ikke har drukket melk av min pupp siden de ikke har vært i magen min osv. Jeg skulle faktisk ønske at det var flere innvandrerbarn her hvor vi bor, for da ville det vært lettere å vise til at den og den er mørk, kommer fra det og det landet osv. Men jeg håper jo at dette ikke er noe barnet mitt tenker på hele tiden, men at det er en ide h*n plutselig fikk. H*n virker overhodet ikke ulykkelig, så jeg får vel anta at det er et ledd i prosessen med å forstå og akseptere sin egen historie.

1. oktober 2004

Hei,

Veldig fint at du tar opp disse tingene her på DOL. Vi bør bruke forumet til å innhente erfaringer fra andre og dele problemer og sorger, såvel som gleder (og de er det heldigvis mange av).

Jeg har ikke så mye erfaring enda med det du beskriver, da minimannen vår har vært hjemme i 2 år snart bare og går i barnehage nå. Jeg vil tro mange tanker og følelser kommer i skolealder, men allerede nå merker også vi at vår minimann gjør seg sine tanker. I hans barnehage er det flere mørke, men ingen adopterte. Det er barn fra Kina, Fillippinene og Tyrkia bl.a. (+ go'gutten vår fra Thailand). Han har ikke snakket så mye om at han er mørkere enn mange av de andre barna enda, men begynner å bli veldig opptatt av om han har ligget i magen min eller ikke. Det er nok ikke så lett for han å forstå enda hva adopsjon er... og noen ganger synes jeg det er vanskelig å vite hva jeg skal svare. Jeg savner egentlig andre _adopterte_ i barnehagen hans, selv om mange andre som sagt, også er mørke.

Det er godt å lese at ditt barn finner trøst/støtte i sitt søsken fra samme land. Jeg tror det er viktig å velge samme giverland på barna, hvis man har anledning til det. Men, her er det sikkert mange meninger. Jeg vil tro at de vil finne støtte i hverandre ved at de ser like ut, samtidig som de vet at de har samme opprinnelsesland.

Ønsker deg og dine lykke til fremover! Det går nok bra. Barna går jo gjennom forskjellige faser, og dette er nok en. Bra at barnet ditt er åpen og forteller deg dette!

Klem fra

snarttobarnsmammaen,

2. oktober 2004

Så heldig barna dine er som har hverandre...!

Min datter kommer fra Kina og er snart 4. I anledning innlegget ditt tenkte jeg bare komme med en liten kommentar.

For det første forstår jeg godt den "sårheten" du føler ved at barnet innimellom synes det er litt trist ikke å være "som alle andre" i det at han eller hun ikke har ligget i magen eller fått melk av oss.

Jeg tror det er viktig å forsøke fremheve det som positivt, nettopp det at barnet har en særskilt bakgrunn.

Jeg har fra tidlig av "prakket på" datteren min sine flotte kina-drakter av og til, ved fine anledninger. "Åh, skal jeg nå ha på den stygge jakka igjen!" har vært hennes kommentar... Så nå plutselig, når det skjedde at vi var med på Kina-parade i Oslo, med "Litt levende" drage i spissen og "17- mai tog" (-hvilket de ikke har i hennes barnehage med bakgrunn i ca 20 forskjellige nasjonaliteter i en "vanlig barnehage" i Oslo-) har holdningen hennes snudd fullstendig... Vi var også på festforestilling.

D.v.s. gjennom positive opplevelser knyttet til det at hun er født i Kina, virker det som om hun nå begynner å bli litt stolt over å være født der.Og sist hun bar Kina-drakten sin, var hun særdeles rakrygget!

Vi valgte også en meget barnevennlig moderat... opplysning om hva adopsjon er, og hvor fint det var å se pandaer i Kina på hentereisen(gjorde uslettelig inntrykk) i barnehagen, mest for at hun skal bli vant til å formulere seg selv når det gjelder adopsjon. Og de viste frem det kinesiske flagget.

Min lille: "Jo, jeg har kjørt berg-og dalbane manger ganger før, jeg" Mor: "å....???" Den lille: "I Kina!" Hver gang hun skal tøffe seg litt vel, så har hun gjort det i Kina (før hun ble 13 mnd. da...! Så kanskje har dette gått litt vel langt! Ihverfall forteller hun stolt at hun nå kan skrive det kinesiske tegnet for sol f. eks. - og hun synes det er gøy med slike ting...

Det synes godt for henne, å uttale høyt hennes tilknytning til Kina, når "vi" føler det er naturlig, og forsøke se det som en "ekstra" ressurs på et vis, nettopp det. Det virker som at hun får større trygget i seg selv, på et vis.

Dette ble langt....beklager... Ønsker det beste for deg og dine barn!