Hva er det med Sopranos?

[Kjersti S]

Har sett mange episoder, det skal jo liksom være så "bra". Det må visst være noe jeg ikke får med meg. Synes det er bare dritt jeg! Massevis av usympatiske mennesker med problemer. Skyting, vold, sutring, utroskap, iskalde mennesker som kun har tanke på seg selv. Ett eller annet dypt poeng jeg har gått glipp av?

Har tenkt på hva det er som fanger min interesse i serier/filmer. Det må enten være noe jeg identifiserer meg med, noe som fascinerer meg fordi det er "eksotisk", noe med humor, følelser eller spenning. Eller noe "koselig".. I Sopranos finner jeg ikke noe av dette!

Men min "bedre halvdel" sitter helt oppslukt hver gang de ekle menneskene er på TV!

Nei, da ser jeg heller på "Krøniken" eller Friends...Tror egentlig jeg har ganske allsidig smak når det gjelder TV-programmer også...

Noen som er enige, eller evt noen som kan forklare meg "o uvitende" hva som er så genialt med denne serien???

[nanna]

Jeg har også store problemer med å forstå fascinasjonen. For meg er det komplett uinteressant.

[Dorthe]

Jeg fikser ikke Sopranos. Men jeg skal se den tredje vakten som kommmer i reprise på nrk etterpå. Den kræsja med Juding Amy på tirsdag )

[Jeg er en annen]

Hvis du ikke skjønner det er det ingen vits å få det forklart, tror jeg. Etter min mening er Sopranos den tv-serien som har desidert høyst kunstnerisk kvalitet i dag. I tillegg ser den ut til å appelere også til folk som ikke er så opptatt av at ting skal ha kunstnerisk kvalitet, i hvert fall i USA.

[snooker]

Jeg fikser ikke Sopranos. Men jeg skal se den tredje vakten som kommmer i reprise på nrk etterpå. Den kræsja med Juding Amy på tirsdag )

"Den tredje vakten" er helt klart bedre enn Sopranos. Men de er jo også helt forskjellige.

[ShitDiddelyDo]

Det er tidenes beste tv-serie. Ingen som engang kan sammenlignes med Sopranos. En moderne Gudfaren.

Nei, det nytter ikke å forklare deg det her.

[Gjest rutangis netu]

Kanskje du må være utdannet innen psykologi for å ha glede av den,eller være litt psyko sjøl? Iallefall så kan jo ikke han der psykiateren, Finn Skårderud, få fullrost den serien nok. Så det er nok noe psykologiske undertoner som ikke når deg skal du se!

[Gjest malun]

Det er tidenes beste tv-serie. Ingen som engang kan sammenlignes med Sopranos. En moderne Gudfaren.

Nei, det nytter ikke å forklare deg det her.

Helt enig. Serien er fullstendig genial.

Den appellerer nok absolutt mest til oss som liker Gudfaren - og det er heller ingen ulempe å sette pris på populærkulturelle referanser.

Men å forklare det? Det blir vel like meningsløst som å forklare hvorfor en vits er morsom.

[Jeg er en annen]

"Den tredje vakten" er helt klart bedre enn Sopranos. Men de er jo også helt forskjellige.

En VANVITTIG påstand! Hvordan det er mulig å si noe sånt overgår min fatteevne.

[ShitDiddelyDo]

Helt enig. Serien er fullstendig genial.

Den appellerer nok absolutt mest til oss som liker Gudfaren - og det er heller ingen ulempe å sette pris på populærkulturelle referanser.

Men å forklare det? Det blir vel like meningsløst som å forklare hvorfor en vits er morsom.

Jeg har hele serien (bortsett fra Sesong 5 som enda ikke har kommet) på dvd.

Den er en sann nytelse. En fryd for sjelen. Og jeg gleder meg til hver torsdag.

At ikke andre her forstår serien kan jeg egentlig forstå. De fleste tv-diskusjonene på dol dreier seg tross alt om denne Amy-dama på tirsdager, samt diverse reality-serier.

Det sier tross alt noe om at en del folk foretrekker særdeles enkel underholdning. Såpeoperaer som Santa Barbare og Invitation to Love med Chet (egentlig en såpeparodi i Twin Peaks, men den hadde helt sikkert falt i smak her...).

[@bbbb]

Tror kanskje det er en gutte-greie? Vet mange gutter som DIGGER serien, og som knapt følger med på noen andre serier. De elsker kanskje tanken på at de om noen år kan være en middelaldrende feit drittsekk (riktignok til tider sympatisk), og likevel få de damene de vil...? Gjett om de blir skuffet:-D

[Kjersti S]

Jeg har hele serien (bortsett fra Sesong 5 som enda ikke har kommet) på dvd.

Den er en sann nytelse. En fryd for sjelen. Og jeg gleder meg til hver torsdag.

At ikke andre her forstår serien kan jeg egentlig forstå. De fleste tv-diskusjonene på dol dreier seg tross alt om denne Amy-dama på tirsdager, samt diverse reality-serier.

Det sier tross alt noe om at en del folk foretrekker særdeles enkel underholdning. Såpeoperaer som Santa Barbare og Invitation to Love med Chet (egentlig en såpeparodi i Twin Peaks, men den hadde helt sikkert falt i smak her...).

He he...for å si det sånn - jeg har ALDRI sett en Santa Barbara-episode i hele mitt liv!

Hvis Sopranos er så bra, så må det da vel gå an å sette ord på HVA det er som er så bra? Om det er handlinga, om det er det som skjer på et "dypere plan", eller kombinasjonen?

Jeg anser meg selv om nokså altetende når det gjelder film/TV. Liker alt fra Stanley Cubrick og Tarantino, til ting helt på andre sida av spekteret. Men akkurat Sopranos er bare så uinteressant! Er jeg "dum" hvis jeg ikke oppfatter en eller annen dypere mening med serien som INGEN av dem jeg vet om som liker den er i stand til å sette ord på? Er jeg automatisk da en av dem som kun ser på såpeoperaer og Judging Amy?

Gjennom hele min relativt lange utdanning (som t.o.m. inkluderer bittelitt psykologi..) har jeg blitt opplært til å sette ord på og analysere ting for å forstå dem. Så nå gir jeg den utfordringen til dere som liker Sopranos!! (kanskje jeg til og med kan begynne å synes at den er bra, hvem vet?? Den står i alle fall på på TV'n her hver gang..)

[fuji1365380447]

Jeg kan ikke snakke for Finn Skårderud eller andre, men for meg er det følgende som gjør Sopranos fantastisk:

Spennvidden og dybden i karakterene - man tror først at man bare ser sterotype karaktere i klassisk mafia-stil, men etter en stund får man se karatere som er mer mangefasettet og motstridende enn i de fleste serier og filmer.

Jeg blir oppriktig glad i karakter som Carmela, som sliter med skyldfølelse for at hun ønsker en flott livsstil så inderlig, men hun innser at hun ikke kan få det på "lovlig" vis.

For meg er mange av de dillemmane som karakterene i Sopranos sliter med, allmengyldige livsvalg som vi alle må jobbe med. De blir bare mer tydelige når det er "the bad guys" som sliter med dem.

Nå dette er sagt, så er Sopranos også stor kunst rent filmatisk. Sceneutsnittene har spillefilmkvalitet, og det er IKKE vanlig i serier som må holde produksjonskostnadene ned med nærblider osv.

Og så er det skjæringsfeltet mellom det moderne samfunnet som serien er satt i, og det arkaiske klansamfunnet som mafiaen egentlig er - dette paradokset er for meg et godt bilde på det amerikanske samfunnet, som både er hypermoderne og gammelreligiøst på samme tid.

Var dette svar som gav noen mening for deg, Kjersti S?

[Gjest Big Mac]

He he...for å si det sånn - jeg har ALDRI sett en Santa Barbara-episode i hele mitt liv!

Hvis Sopranos er så bra, så må det da vel gå an å sette ord på HVA det er som er så bra? Om det er handlinga, om det er det som skjer på et "dypere plan", eller kombinasjonen?

Jeg anser meg selv om nokså altetende når det gjelder film/TV. Liker alt fra Stanley Cubrick og Tarantino, til ting helt på andre sida av spekteret. Men akkurat Sopranos er bare så uinteressant! Er jeg "dum" hvis jeg ikke oppfatter en eller annen dypere mening med serien som INGEN av dem jeg vet om som liker den er i stand til å sette ord på? Er jeg automatisk da en av dem som kun ser på såpeoperaer og Judging Amy?

Gjennom hele min relativt lange utdanning (som t.o.m. inkluderer bittelitt psykologi..) har jeg blitt opplært til å sette ord på og analysere ting for å forstå dem. Så nå gir jeg den utfordringen til dere som liker Sopranos!! (kanskje jeg til og med kan begynne å synes at den er bra, hvem vet?? Den står i alle fall på på TV'n her hver gang..)

Kubric og Tarantino er da ikke i samme ende av noe som helst?

[ShitDiddelyDo]

He he...for å si det sånn - jeg har ALDRI sett en Santa Barbara-episode i hele mitt liv!

Hvis Sopranos er så bra, så må det da vel gå an å sette ord på HVA det er som er så bra? Om det er handlinga, om det er det som skjer på et "dypere plan", eller kombinasjonen?

Jeg anser meg selv om nokså altetende når det gjelder film/TV. Liker alt fra Stanley Cubrick og Tarantino, til ting helt på andre sida av spekteret. Men akkurat Sopranos er bare så uinteressant! Er jeg "dum" hvis jeg ikke oppfatter en eller annen dypere mening med serien som INGEN av dem jeg vet om som liker den er i stand til å sette ord på? Er jeg automatisk da en av dem som kun ser på såpeoperaer og Judging Amy?

Gjennom hele min relativt lange utdanning (som t.o.m. inkluderer bittelitt psykologi..) har jeg blitt opplært til å sette ord på og analysere ting for å forstå dem. Så nå gir jeg den utfordringen til dere som liker Sopranos!! (kanskje jeg til og med kan begynne å synes at den er bra, hvem vet?? Den står i alle fall på på TV'n her hver gang..)

Dette har fint lite med din utdannelse innen psykologi å gjøre. Snarere interesse for, og kunnskap om film.

For tv-serier bærer i svært stor grad et b-preg i forhold til filmer. Det gjelder handling, plott, malen for hvordan episodene skal utvikles, malen for språket, skuespillerne er langt under pari sammenlignet med deres Hollywood-kollegaer, og regien er ofte ubrukelig.

Det er kjekt å ha sett litt mer enn onsdagsfilmen på tv-norge for å få med seg punktene over.

Sopranos følger ingen kjent serie-mal. Den henfaller aldri til å bli såpeaktig, og det er ekstreme kvalitet i alle ledd. Alt fra skuespillerne - som samtlige gjør en jobb aldri sett i en tv-serie tidligere - til regien.

Dette skiller Sopranos fra nesten alle andre tv-serier. Alt gjøres rett og slett så utrolig mye bedre.

Så har du selvsagt handlingen. Gode mafiahistorier har alltid fenget. I hvert fall siden Gudfaren først tok verden med storm. Mafiahistorier selger voldsomt, og har alltid fenget både publikum og kritikkere.

Men Sopranos er så utrolig mye mer enn en mafiaserie.

Det blir litt vrient å gå inn på detaljene rundt handlingen i Sopranos, men hvis du tar en mindre stormannsgal variant av Don Corleone og krysser han med en helt ordinær familiemann, så har du hovedpersonen i serien. Mannen det meste spinner rundt, og det er hans to familier vi blir kjent med.

Han er rett og slett en moderne Gudfar.

Den beste måten å få et innblikk i Sopranos på er å sette på de 3 første episodene i Sesong 1. For Sopranos er, i motsetning til det store flertallet av serier, ikke en serie man uten videre hopper inn i og forstår det man trenger å forstå i episode 5 i seriens 5. sesong.

Nå begynte NRK først i høst å vise serien til et fornuftig tidspunkt. De har vist den siden starten, men etter normal leggetid. Dette medfører selvsagt at folk flest ikke har fått meg seg stort. Før nå. Og det er litt sent. De 4 første sesongene er tross alt særdeles relevante for det som nå foregår, og dette er ingen Ally McBeal-greie man kan sitte å sløve uopplagt til foran tv'n og få sine 45 minutter med 1 gang i uka.

Grunnen til Amy-sammenligningen over er selvsagt at Judging Amy er prototypen på en mindre god tv-serie. En tv-serie med latterlige skuespillere, dårlige regi og tradisjonelle plott.

Når man presterer å nyte denne serien stiller man ikke rare kravene til det man ser på. Derfor sammenligningen

Men jeg sier ikke at det er dårlig. Folk flest bruker tv'n og serier/filmer som en avslappende syssel etter en hektisk hverdag, og det er grunnen til at serier som Judging Amy holder noen sesonger før de blir tatt av lufta.

Man vet hva man får når man ser Judging Amy. Man aner ikke hva man får når man tar turen innom Tony Soprano.

[ShitDiddelyDo]

Jeg kan ikke snakke for Finn Skårderud eller andre, men for meg er det følgende som gjør Sopranos fantastisk:

Spennvidden og dybden i karakterene - man tror først at man bare ser sterotype karaktere i klassisk mafia-stil, men etter en stund får man se karatere som er mer mangefasettet og motstridende enn i de fleste serier og filmer.

Jeg blir oppriktig glad i karakter som Carmela, som sliter med skyldfølelse for at hun ønsker en flott livsstil så inderlig, men hun innser at hun ikke kan få det på "lovlig" vis.

For meg er mange av de dillemmane som karakterene i Sopranos sliter med, allmengyldige livsvalg som vi alle må jobbe med. De blir bare mer tydelige når det er "the bad guys" som sliter med dem.

Nå dette er sagt, så er Sopranos også stor kunst rent filmatisk. Sceneutsnittene har spillefilmkvalitet, og det er IKKE vanlig i serier som må holde produksjonskostnadene ned med nærblider osv.

Og så er det skjæringsfeltet mellom det moderne samfunnet som serien er satt i, og det arkaiske klansamfunnet som mafiaen egentlig er - dette paradokset er for meg et godt bilde på det amerikanske samfunnet, som både er hypermoderne og gammelreligiøst på samme tid.

Var dette svar som gav noen mening for deg, Kjersti S?

I all min hast glemte jeg selvsagt dybden i karakterne når jeg svarte Kjersti S litt lenger ned på siden her.

For det er selvsagt dette som gjør serien.

[fuji1365380447]

Dette har fint lite med din utdannelse innen psykologi å gjøre. Snarere interesse for, og kunnskap om film.

For tv-serier bærer i svært stor grad et b-preg i forhold til filmer. Det gjelder handling, plott, malen for hvordan episodene skal utvikles, malen for språket, skuespillerne er langt under pari sammenlignet med deres Hollywood-kollegaer, og regien er ofte ubrukelig.

Det er kjekt å ha sett litt mer enn onsdagsfilmen på tv-norge for å få med seg punktene over.

Sopranos følger ingen kjent serie-mal. Den henfaller aldri til å bli såpeaktig, og det er ekstreme kvalitet i alle ledd. Alt fra skuespillerne - som samtlige gjør en jobb aldri sett i en tv-serie tidligere - til regien.

Dette skiller Sopranos fra nesten alle andre tv-serier. Alt gjøres rett og slett så utrolig mye bedre.

Så har du selvsagt handlingen. Gode mafiahistorier har alltid fenget. I hvert fall siden Gudfaren først tok verden med storm. Mafiahistorier selger voldsomt, og har alltid fenget både publikum og kritikkere.

Men Sopranos er så utrolig mye mer enn en mafiaserie.

Det blir litt vrient å gå inn på detaljene rundt handlingen i Sopranos, men hvis du tar en mindre stormannsgal variant av Don Corleone og krysser han med en helt ordinær familiemann, så har du hovedpersonen i serien. Mannen det meste spinner rundt, og det er hans to familier vi blir kjent med.

Han er rett og slett en moderne Gudfar.

Den beste måten å få et innblikk i Sopranos på er å sette på de 3 første episodene i Sesong 1. For Sopranos er, i motsetning til det store flertallet av serier, ikke en serie man uten videre hopper inn i og forstår det man trenger å forstå i episode 5 i seriens 5. sesong.

Nå begynte NRK først i høst å vise serien til et fornuftig tidspunkt. De har vist den siden starten, men etter normal leggetid. Dette medfører selvsagt at folk flest ikke har fått meg seg stort. Før nå. Og det er litt sent. De 4 første sesongene er tross alt særdeles relevante for det som nå foregår, og dette er ingen Ally McBeal-greie man kan sitte å sløve uopplagt til foran tv'n og få sine 45 minutter med 1 gang i uka.

Grunnen til Amy-sammenligningen over er selvsagt at Judging Amy er prototypen på en mindre god tv-serie. En tv-serie med latterlige skuespillere, dårlige regi og tradisjonelle plott.

Når man presterer å nyte denne serien stiller man ikke rare kravene til det man ser på. Derfor sammenligningen

Men jeg sier ikke at det er dårlig. Folk flest bruker tv'n og serier/filmer som en avslappende syssel etter en hektisk hverdag, og det er grunnen til at serier som Judging Amy holder noen sesonger før de blir tatt av lufta.

Man vet hva man får når man ser Judging Amy. Man aner ikke hva man får når man tar turen innom Tony Soprano.

Applaus!

Jeg er så hjertens enig -det er det uforutsett som gjør at Sopranos funker så utrolig bra!

Jeg begynte å bli litt bekymret for at ingen skulle klare å sette ord på hvorfor det er den beste TV serien i historien...

Du klarte det!

[fuji1365380447]

I all min hast glemte jeg selvsagt dybden i karakterne når jeg svarte Kjersti S litt lenger ned på siden her.

For det er selvsagt dette som gjør serien.

Det er jo godt at vi er hjertens enige.

*kroer meg i sofaen hver torsdag...*

[ShitDiddelyDo]

Applaus!

Jeg er så hjertens enig -det er det uforutsett som gjør at Sopranos funker så utrolig bra!

Jeg begynte å bli litt bekymret for at ingen skulle klare å sette ord på hvorfor det er den beste TV serien i historien...

Du klarte det!

Jeg skulle til å skrive det samme til deg!

[tonie]

Dette har fint lite med din utdannelse innen psykologi å gjøre. Snarere interesse for, og kunnskap om film.

For tv-serier bærer i svært stor grad et b-preg i forhold til filmer. Det gjelder handling, plott, malen for hvordan episodene skal utvikles, malen for språket, skuespillerne er langt under pari sammenlignet med deres Hollywood-kollegaer, og regien er ofte ubrukelig.

Det er kjekt å ha sett litt mer enn onsdagsfilmen på tv-norge for å få med seg punktene over.

Sopranos følger ingen kjent serie-mal. Den henfaller aldri til å bli såpeaktig, og det er ekstreme kvalitet i alle ledd. Alt fra skuespillerne - som samtlige gjør en jobb aldri sett i en tv-serie tidligere - til regien.

Dette skiller Sopranos fra nesten alle andre tv-serier. Alt gjøres rett og slett så utrolig mye bedre.

Så har du selvsagt handlingen. Gode mafiahistorier har alltid fenget. I hvert fall siden Gudfaren først tok verden med storm. Mafiahistorier selger voldsomt, og har alltid fenget både publikum og kritikkere.

Men Sopranos er så utrolig mye mer enn en mafiaserie.

Det blir litt vrient å gå inn på detaljene rundt handlingen i Sopranos, men hvis du tar en mindre stormannsgal variant av Don Corleone og krysser han med en helt ordinær familiemann, så har du hovedpersonen i serien. Mannen det meste spinner rundt, og det er hans to familier vi blir kjent med.

Han er rett og slett en moderne Gudfar.

Den beste måten å få et innblikk i Sopranos på er å sette på de 3 første episodene i Sesong 1. For Sopranos er, i motsetning til det store flertallet av serier, ikke en serie man uten videre hopper inn i og forstår det man trenger å forstå i episode 5 i seriens 5. sesong.

Nå begynte NRK først i høst å vise serien til et fornuftig tidspunkt. De har vist den siden starten, men etter normal leggetid. Dette medfører selvsagt at folk flest ikke har fått meg seg stort. Før nå. Og det er litt sent. De 4 første sesongene er tross alt særdeles relevante for det som nå foregår, og dette er ingen Ally McBeal-greie man kan sitte å sløve uopplagt til foran tv'n og få sine 45 minutter med 1 gang i uka.

Grunnen til Amy-sammenligningen over er selvsagt at Judging Amy er prototypen på en mindre god tv-serie. En tv-serie med latterlige skuespillere, dårlige regi og tradisjonelle plott.

Når man presterer å nyte denne serien stiller man ikke rare kravene til det man ser på. Derfor sammenligningen

Men jeg sier ikke at det er dårlig. Folk flest bruker tv'n og serier/filmer som en avslappende syssel etter en hektisk hverdag, og det er grunnen til at serier som Judging Amy holder noen sesonger før de blir tatt av lufta.

Man vet hva man får når man ser Judging Amy. Man aner ikke hva man får når man tar turen innom Tony Soprano.

Enig i alt du skriver. Har intet å tillegge:-)