Tør ikke slippe forventningene løs.... (langt)

[Pietra]

Etter mange lange år med IVF, svangerskap utenfor livmor og div spontanaborter er det lett å legge inn følelsesmessige forbehold når det gjelder familieforøkelse. Har hørt andre uttale at "den dagen vi bestemte oss for å adoptere var en lettelsens dag og endelig kunne vi glede oss til barnet vi visste ville komme".

For at ingen skal misforstå: JA vi er kjempelettet over å være ferdig med den tøffe ivf-tiden og JAAAAAAAA vi er kjempeklar for å bli foreldre til et barn fra Colombia.

MEN; vi har enda ikke fått begynt prosessen (BV har hatt søknaden i 3 1/2 mnd) og det er så mange nåløyer vi skal gjennom. Hva om vi ikke blir godkjent av barnevernet, hva om vi blir godkjent der og vedtaket omgjort i regionen. Eller hva om colombianske myndigheter ikke vil godkjenne oss. Jeg har ingen grunn til å tro at vi ikke blir bra foreldre, for gudene skal vite at dette barnet er etterlengtet og vil bli elsket.

Men jeg er så redd for å slippe forventningene løs. Er så redd det ikke blir noe av denne gangen HELLER. Kanskje det blir bedre bare vi får BEGYNT!

Kjære vene som vi skal feire når tildelingen er i boks (la dere merke til at jeg ikke sa hvis ))

Noen kveldstanker fra en litt tankefull

[fillolin]

Jeg har ingen problemer med å forstå hva du mener; jeg kjenner meg igjen. Og sånn er det vel bare, i denne lange og uforutsigbare prosessen (selv om alle sier det ender godt...): vi blir trøtte av spenning og forventning og utforutsigbarhet (igjen: selv om alle sier det ender godt...). Vi får prøve så godt vi kan å snakke fornuft med oss selv: hvorfor i all verden skulle ikke VI bli godkjent, da....

[thuva1365380402]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg var også redd for at vi ikke skulle bli godkjent. Men prøvde å trøste meg med at det skal mye til for at man ikke blir godkjent. Og det var ikke noe spesielt som skulle tilsi at vi ikke skulle bli det. Og i dag har vi en flott sønn som nå allerede er 19 mnd, hentet han når han var 3,5 mnd i Sør-Korea i fjor.

Lykke til med adopsjonsprosessen.

[nanchang]

Dette er nok heeeelt vanlig - kjenner meg godt igjen, masse unødvendige bekymringer om vi ville bli godkjent av sosialkontoret - jeg hang meg opp i det at vi leide leilighet, altså ikke eide egen bolig (men vi var på husjakt) - at det skulle telle negativt. Er dere et "vanlig" ektepar med stabile lønnsinntekter og alm. god helse - blir godkjent da skjønner du. Da vi leste tilrådinga fra sos.ktr, da visste jeg at dette går bra - og da skal jeg si at mange års oppdemmet "trang til å strikke småplagg til mitt EGET barn" fikk utløp, strikkinga mi ble liksom et konkret bevis på at nå er det bare et tidsspørsmål før vi blir foreldre.

[Col mammi]

Hei.

Kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen din med å ha livet på vent. Vi hadde ingen behandling for barnløshet med oss i baggasjen dengang vi startet adopsjonsprossesen, med de skuffelser og nedturer det innebærer for noen, men jeg var ikke på noe tidspunkt sikker på at adopsjonen kom til å gå iorden. Vi fikk også endel problemer underveis så da vi endelig fikk tildeling 2 år og 8 månder etter vi startet klarte jeg heller ikke å slippe gleden løs og glede meg over å ha blitt mamma. Hadde lest alt som var å lese og var forberedt på alle tenkelige og utenkelige problemstillinger. Det eneste jeg ikke var forberedt på var at alt skulle gå bra og at vi skulle få verdens skjønneste lille indianerjente fra Colombia. Så midt råd til deg er å prøve å glede deg over prossessen og de posetive milepelene som kommer. etterhvert