hva husker deres barn fra tida før adopsjonen?

[aout]

Vi har ei jente som vi hentet da hun var litt over to år gammel. Hun hadde da en språkutvikling som var helt normal for alderen. Fram til vi hentet henne hadde hun bodd i fosterhjem, og vi har mange bilder og ting fra dette fosterhjemmet. Altså ville jeg trodd at hun hadde mange minner eller i det minste assosiasjoner knyttet til ting fra tida før adopsjonen. Men når vi spør henne om hva som helst fra tida før adopsjonen ser hun bare uforstående på oss og har overhodet ingen kommentarer. Derimot overrasker hun stadig med å fortelle om ting som skjedde bare dager etter at vi kom tilbake til norge. Husker hun ikke fordi hun ikke vil huske? Eller kanskje fordi minnene hennes er lagret på et språk hun nå ikke behersker og derfor er utilgjengelige for henne? Husker deres barn noe fra tida før adopsjonen?

[Niobe]

Siden jeg selv er adoptert har jeg diskutert akkurat det du spør om med en psykiater, selv om jeg var spedbarn da jeg kom til Norge.

Psykiateren mente at det å bli overlatt til helt nye omsorgspersoner, etter å allerede ha opplevdd brudd og tap, vil være et såpass alvorlig traume at det er sannsynlig at barnet vil bruke fortrengning for å kunne tilpasse seg sine nye omgivelser.

Det er f eks ikke uvanlig at barn som blir kidnappet "glemmer" alt om mamma og pappa, og helt og holdent forholder seg til kidnapper som omsorgsperson.

For adopterte barn kommer jo også språk-problematikken inn. Du skal ikke se vekk i fra at om barnet ditt plutselig hadde møtt mennesker som snakket hans/hennes første morsmål, så hadde det også vekket minner fra tiden før adopsjonen.

Jeg kjenner til en historie der den yngste av to adoptivdøtre var veldig innesluttet, helt til hun så en slik rød Postmann Pat bil som man legger penger på osv.

Noen år senere da familien var på besøk på barnehjemmet jenta hadde bodd på, fant de en lignende rød lekebil i hagen utfor barnehjemmet.

Jenta hadde altså minner, men hun klarte ikke sette ord på dem.

[trompet]

Siden jeg selv er adoptert har jeg diskutert akkurat det du spør om med en psykiater, selv om jeg var spedbarn da jeg kom til Norge.

Psykiateren mente at det å bli overlatt til helt nye omsorgspersoner, etter å allerede ha opplevdd brudd og tap, vil være et såpass alvorlig traume at det er sannsynlig at barnet vil bruke fortrengning for å kunne tilpasse seg sine nye omgivelser.

Det er f eks ikke uvanlig at barn som blir kidnappet "glemmer" alt om mamma og pappa, og helt og holdent forholder seg til kidnapper som omsorgsperson.

For adopterte barn kommer jo også språk-problematikken inn. Du skal ikke se vekk i fra at om barnet ditt plutselig hadde møtt mennesker som snakket hans/hennes første morsmål, så hadde det også vekket minner fra tiden før adopsjonen.

Jeg kjenner til en historie der den yngste av to adoptivdøtre var veldig innesluttet, helt til hun så en slik rød Postmann Pat bil som man legger penger på osv.

Noen år senere da familien var på besøk på barnehjemmet jenta hadde bodd på, fant de en lignende rød lekebil i hagen utfor barnehjemmet.

Jenta hadde altså minner, men hun klarte ikke sette ord på dem.

Min sønn var nesten to år da vi ble hans foreldre

Han sov om dagen et par timer og han fikk en dag et mareritt.

Jeg forsøkte å vekke ham og etter noen minutter med armene rundt ham og beroligende stemme sa at du bare drømmer gullet. osv. så sperret han opp øynene og så rett på meg , sa noe uforstårlig og deretter sukket han"Mamma!" og etterpå sovnet han rolig igjen. Jeg spurte i etterkant en som jeg mente hadde greie på slikt og hun sa at det var kjempefint for gutten at han hadde fått en reaksjon og at det antagelig ble med denne ene gangen. Det stemte for siden fikk han en ro som ikke hadde vært der tidligere. Hun mente at det som hadde hendt ham så tidlig i livet ville forsvinne som om det var en drøm. Det fordi han nå fikk oppmerksomhet som han egentlig aldri hadde fått før . Det av oss som foreldre og nettverket som møtte ham og fort "forgudet" ham.

[Gjest ChiengMai]

Siden jeg selv er adoptert har jeg diskutert akkurat det du spør om med en psykiater, selv om jeg var spedbarn da jeg kom til Norge.

Psykiateren mente at det å bli overlatt til helt nye omsorgspersoner, etter å allerede ha opplevdd brudd og tap, vil være et såpass alvorlig traume at det er sannsynlig at barnet vil bruke fortrengning for å kunne tilpasse seg sine nye omgivelser.

Det er f eks ikke uvanlig at barn som blir kidnappet "glemmer" alt om mamma og pappa, og helt og holdent forholder seg til kidnapper som omsorgsperson.

For adopterte barn kommer jo også språk-problematikken inn. Du skal ikke se vekk i fra at om barnet ditt plutselig hadde møtt mennesker som snakket hans/hennes første morsmål, så hadde det også vekket minner fra tiden før adopsjonen.

Jeg kjenner til en historie der den yngste av to adoptivdøtre var veldig innesluttet, helt til hun så en slik rød Postmann Pat bil som man legger penger på osv.

Noen år senere da familien var på besøk på barnehjemmet jenta hadde bodd på, fant de en lignende rød lekebil i hagen utfor barnehjemmet.

Jenta hadde altså minner, men hun klarte ikke sette ord på dem.

Du skriver:

"Du skal ikke se vekk i fra at om barnet ditt plutselig hadde møtt mennesker som snakket hans/hennes første morsmål, så hadde det også vekket minner fra tiden før adopsjonen."

Storebror var 2 år 6 mnd da han kom til oss og hadde et svært godt utviklet språk.

Da vi etter ganske nøyaktig to år skulle tilbake til Thailand for å hente Lillebror var vi veldig spente på hvordan han ville reagere på språket og det faktum at nesten alle lignet ham av utseende.

Når det gjelder språk var det overhodet ingen gjenkjennelse hos ham, folk kunne like godt snakket gresk.

Thaier er veldig barnekjære, og de liker å klappe på og ta på barna. Storebror ble direkte aggresiv overfor thaier mens han reagerte lite på at de andre nordmennene som var der gjorde det samme.

Nå husker han en god del fra tida hos fostermor, mens Lillebror som var tre måneder yngre da vi hentet ham ikke ser ut til å huske noe som helst.

[trk1365380645]

Veldig mange minner for små barn er ikke minner man kan sette ord på, det er bilder, lukter, følelser, lyder- små barn husker på en måte annerledes enn oss, og det vil kanskje være vanskelig å sette ord på dem når vi "ber om det". Men det kan godt ligge mange minner der, som enten blir fortrengt som du sier, eller ganske enkelt ikke huskes før noe setter det i gang. En av de sterkeste historiene jeg har hørt er om en som ble adoptert da han var 1 1/2 år, og som fort virket trygg og tilknyttet sine foreldre. Da han var 4 opplevde han en situasjon der morens mannlige kolleger lekte med ham, alt var fint, men da en av dem tok ham på armen og begynte å gå mot kjøkkenet(for å gi ham kjeks), ble han "helt hysterisk", noe foreldrene ikke hadde opplevd og ikke skjønte hva kom av. Men da de senere satt i bilen sa han: Mamma, hvem var det de skulle gi meg til nå?

For meg er dette en sterk påminnelse om hva som kan ligge i barna våre sine minner i underbevisstheten og bli fremkalt av det som for oss kan se veldig uskyldig ut.

[frø]

Nå er datteren min fire år og forteller at hun ikke husker noe annet enn det hun ser på bilder av fra Kina. Men når hun hører kinesisk musikk, kaller hun det babymusikk.

Hun var 1,5 år da vi ble familie.

Da vi kom hjem skrev jeg ned i en liten bok alt som kunne fortelle meg noe om hennes fortid. Hva hun likte å spise, hvilke kinesiske ord hun kunne si, alle bitte små signaler som kunne røpe noe om det vi ikke vet. Eks at hun ville sitte på potte hver morgen, at hun sprikte med fingrene med en gang jeg kom med en liten neglesaks, at hun alltid hjalp til selv når hun skulle kle på seg, at hun ville ha en liten skål ved siden av tallerken når hun spiste, (som hun brukte til å legge det hun ikke likte i, og som hun så tilbød oss andre). Alt dette og mer fortalte meg litt om hennes fortid, som jeg kan formidle til henne senere i livet.

For et år, da hun var tre år, fant jeg noen bilder på internett fra barnehjemmet hun kom fra. Bildet viser seks senger i et enkelt rom med en lyspære i taket og et vindu. Alle sengene er i rosa og blå. Jeg spurte henne uten å vise frem bilde, hvilken farge hun hadde på sengen sin da hun var liten "kinababy". Hun svarte uten å nøle: "blå, men jeg skulle ønske den hadde vært rosa". Da jeg viste henne bilde pekte hun ut hvilken seng som var sin, og hvor døren som var utenfor bildet, var i rommet. Hun pekte også på en av sengene og sa at der lå XXX (en av de andre jentene vi fortsatt har kontakt med fra barnehjemmet). Hun har senere blitt veldig glad i dette bildet, men sier selv at hun ikke husker noe mer.

Rett etter at vi kom hjem, ble hun sint hvis noen snakket kinesisk med henne. Det var tydelig at hun trengte avstand til det som hadde vært, for å kunne ta i mot det nye livet.

Når jeg spør om hun er kinesisk eller norsk, sier hun at hun er født norsk i Kina, bare at ingen visste det før hun kom hjem.

Sånn er det!

[trompet]

Nå er datteren min fire år og forteller at hun ikke husker noe annet enn det hun ser på bilder av fra Kina. Men når hun hører kinesisk musikk, kaller hun det babymusikk.

Hun var 1,5 år da vi ble familie.

Da vi kom hjem skrev jeg ned i en liten bok alt som kunne fortelle meg noe om hennes fortid. Hva hun likte å spise, hvilke kinesiske ord hun kunne si, alle bitte små signaler som kunne røpe noe om det vi ikke vet. Eks at hun ville sitte på potte hver morgen, at hun sprikte med fingrene med en gang jeg kom med en liten neglesaks, at hun alltid hjalp til selv når hun skulle kle på seg, at hun ville ha en liten skål ved siden av tallerken når hun spiste, (som hun brukte til å legge det hun ikke likte i, og som hun så tilbød oss andre). Alt dette og mer fortalte meg litt om hennes fortid, som jeg kan formidle til henne senere i livet.

For et år, da hun var tre år, fant jeg noen bilder på internett fra barnehjemmet hun kom fra. Bildet viser seks senger i et enkelt rom med en lyspære i taket og et vindu. Alle sengene er i rosa og blå. Jeg spurte henne uten å vise frem bilde, hvilken farge hun hadde på sengen sin da hun var liten "kinababy". Hun svarte uten å nøle: "blå, men jeg skulle ønske den hadde vært rosa". Da jeg viste henne bilde pekte hun ut hvilken seng som var sin, og hvor døren som var utenfor bildet, var i rommet. Hun pekte også på en av sengene og sa at der lå XXX (en av de andre jentene vi fortsatt har kontakt med fra barnehjemmet). Hun har senere blitt veldig glad i dette bildet, men sier selv at hun ikke husker noe mer.

Rett etter at vi kom hjem, ble hun sint hvis noen snakket kinesisk med henne. Det var tydelig at hun trengte avstand til det som hadde vært, for å kunne ta i mot det nye livet.

Når jeg spør om hun er kinesisk eller norsk, sier hun at hun er født norsk i Kina, bare at ingen visste det før hun kom hjem.

Sånn er det!

Jeg er født norsk i kina , bare at ingen visste det.... så fint å høre og så riktig så riktig. Ja barn gir nok enklere svar på den tråden som omtalte dette emne enn voksene. Det skal være enkelt.

[AAA]

Vår lille jente var 14 måneder da vi fikk henne, og husket i noen måneder etterpå.

Vi fikk brev fra fosterforeldrene da vi hadde vært hjemme med henne i 4-5 måneder, og da pekte hun på familien og et annet barn som var på bildet og sa riktig navn på dem. (og vi visste ikke tiltalenavnene deres da, så hun hadde det ikke fra oss). Siste gangen hun helt klart forsto når det ble snakket til henne på kinesisk var vel ca et halvt år etter at vi kom hjem.

Det hun sier nå at hun husker fra Kina (hun er 2,5 år) er nok sånn som vi har fortalt henne tror jeg, i tillegg til en god del fantasi. )

MVH