farskapssak

[Gjest skal jeg la vær?]

Litt langt, men jeg trenger...moralsk hjelp..så håper dere kan lese gjennom og kommentere..

Min far var utro mot min mor. Kvinnen fikk en datter, som hun så påstod var min fars. Selv om han kunne ha vært faren (fødselen skjedde innenfor 240-320 dager etterpå), er han det altså ikke, fastslår to blodprøver (tatt for over 20 år siden). Kvinnen har hatt to andre menn i samme periode, men har hele tiden påstått min far er barnefaren, og det er det hele hennes familie - også barnet - tror. Har noe fjernt kontakt med henne pga kjente av kjente - men aldri snakket om dette. Hører dog via kommentarer fra andre gjennom årene om hvor hun håper å være der min far er tilstede, kommentarer at hennes samboer skal ha uttrykt ønske om å se min far en gang, og så videre. Jeg liker henne, og synes synd på henne. Å bli fortalt at noen er ens far - og å vite at denne faren ikke ønsker noe kontakt - må være forferdelig. Det virker ikke som om hun er klar over blodprøvene fra den gangen utelukker farskapet - ellers ville hun vel ikke gått rundt og trodd min far fortsatt er hennes far - eller kanskje han er det eneste alternativet hun har visst om og derfor håper innerst inne han er hennes far uansett? Har nå fått tak i rettspapirer fra den gangen, hvor blodprøvene står sentralt og retten avviser tanken på at min far er hennes far.

Skal jeg kontakte henne, snakke ut (har aldri snakket om dette, men vi vet at den andre vet, men jeg vet altså ikke hvor mye... og min far er lei av alt sammen, prøver viser at han ikke er den biologiske faren så hvorfor skal han fortsettes å plages av dette) evt vise til rettspapirene? Som sagt så tror jeg ikke hun vet om dette, siden hun er så overbevist om at han er faren? Risikerer jeg å ødelegge noe? jeg vet ikke om jeg tør heller..kanskje hun trenger å tro på dette? Bedre å ha en navngitt far en vet hvordan ser ut enn en hun ikke aner noe om (en av de to andre var visst en one night stand med null kontakt etterpå). Kommer jeg til å ødelegge hennes forhold til moren evt sin familie om hun ikke har visst om blodprøvene?? Hva mener dere..jeg har ikke bestemt meg..

poster i flere forum, håper å få flere synspunkt..

[Gjest surreal]

Jeg hadde gjort det...

Er av den mening at sannheten alltid kommer for en dag. Om du forteller det (og helst viser papirene fra rettssaken også) - vil du kanskje være med på at hun kan finne ut hvem som EGENTLIG er faren hennes, i stedet for at hun går og luller seg inn i en falsk sannhet.

Selv om det kan være mindre smertefullt for henne - _er_ nå engang ikke virkeligheten slik at han ER faren hennes. Derfor mener jeg at hun bør få vite det. Det vil nok være mindre smertefullt på lang sikt.

Forholdet til moren hennes kan ikke du ta ansvar for...

Lykke til