Enda tabu?

[lilleva]

Etter å ha lest gjennom ende av innleggene her får jeg bare mer og mer sympati for mine stakkars foreldre, som mistet et barn i 6. mnd (min mor måtte føde det døde barnet...). Jeg husker det som det skulle vært igår, selv om jeg bare var 5 år gammel..Det var første og eneste gang jeg har sett min far gråte

Broren min som aldri ble til skulle vært døpt Morten, men det ble han aldri.

På den tiden var det ikke vanlig å snakke om slike ting, langt mindre få faghjelp, eller ha noen som helst "farvel-seremoni", dåp eller begravelse av barnet som døde så uforståelig. Min mor måtte slite seg gjennom en vanskelig fødsel av et dødt barn, for så å vite at dette fosteret, min bror, bare ble kastet i posen med "biologisk avfall"! Ingen dåp, ingen grav å gå til.. Og ingen sympati fra leger eller andre. Dette snakket man ikke om..

Alle som har opplevd å miste et barn vil alltid bære på en stor sorg, og jeg har all respekt for alle dere som sørger, men kan dere tenke dere hvor forferdelig dette må ha vært? Hvor mye tyngre byrden må føles når det skjedde slik? Huff, jeg grøsser, og håper det aldri blir slik igjen, og at alle som mister et barn får den hjelpen og respekten de trenger! Og at det døde barnet også blir behandlet som et menneske, og ikke "biologisk avfall"!

Lykke til alle sammen, håper dere iallefall kan se lyset i enden av tunnelen, og at livet også er godt!

Klem

[Gjest Dame55]

Klart det lilleva, livet er jo også godt.

Det var jeg vel innpå i mitt innlegg.

Som jeg skrev, vi må leve med sorgen, men ikke glemme å se alt det postive i livet. Vi gleder oss kanskje enda mere enn vanlig vi som har opplevd en del. Setter pris på de små ting. Glad for å ha fått flere barn, nyter hvert sekund sammen med dem.

Livet er ikke en selvfølge.

[lilleva]

Klart det lilleva, livet er jo også godt.

Det var jeg vel innpå i mitt innlegg.

Som jeg skrev, vi må leve med sorgen, men ikke glemme å se alt det postive i livet. Vi gleder oss kanskje enda mere enn vanlig vi som har opplevd en del. Setter pris på de små ting. Glad for å ha fått flere barn, nyter hvert sekund sammen med dem.

Livet er ikke en selvfølge.

Ja, og der vil jeg virkelig bedømme min mor, som er verdens mest positive menneske! I tillegg til en grusom abort har hun hatt både hjerneblødning og hjerteinfarkt, og dermed selv vært døden nær et par ganger. Men hun kjempet seg tilbake til livet, og er tilnærmet helt frisk nå..

Og hører jeg noensinne henne klage? Overhodet ikke. Makan til tøff dame skal man lete lenge etter. Hvis jeg bare hadde halvparten av hennes pågangsmot og styrke, ja da klarer vel jeg også det meste..

I love my mum!

[Gjest Dame55]

Ja, og der vil jeg virkelig bedømme min mor, som er verdens mest positive menneske! I tillegg til en grusom abort har hun hatt både hjerneblødning og hjerteinfarkt, og dermed selv vært døden nær et par ganger. Men hun kjempet seg tilbake til livet, og er tilnærmet helt frisk nå..

Og hører jeg noensinne henne klage? Overhodet ikke. Makan til tøff dame skal man lete lenge etter. Hvis jeg bare hadde halvparten av hennes pågangsmot og styrke, ja da klarer vel jeg også det meste..

I love my mum!

Så hyggelig at du setter så pris på din mor. Tror det nå er sånn jeg, at vi som har opplevd mye motgang kanskje får styrke og pågangsmot. Jeg har også i tillegg til å miste det barnet hatt to aborter og alt setter jo sine spor.

Må si jeg allikevel er veldig livsglad og nyter hver dag, setter pris på familie og venner. Det er så godt når alle rundt meg er friske og har det godt.

Mamma'n din er heldig som har ei datter som setter så stor pris på henne. Jammen har hun måtte gjennomgå mye, den damen.

[Gjest Dame55]

En ting til, ja, jeg kan tenke meg hvor fælt dette må ha vært. Dengang man ikke snakket om slikt. Ingen grav å gå til senere etc.

Det å tie ihjel ting er noe av det verste som finnes. Man trenger å snakke ut. Det var mye av dette i forbindelse med mitt tap av barnet også.

Jeg sier igjen og som jeg mang en gang har trøstet meg med:

Mange som har det verre enn meg. Akkurat nå tenker jeg på din mor.

[laban]

Ja, den gangen fikk man beskjed om å dra hjem og glemme det hele.

Moren din vet vel at du husker det? Hvis ikke, tror jeg hun vil bli glad for å få vite om hva du tenker og føler om hendelsen. Noe av det tristeste er at (nesten) ingen husker eller snakker om det som har skjedd, når det har gått en "passende" tid.

[Gjest lele]

Fødte en levende og en død tvilling. Følte ingen aksept for sorgen fordi jeg hadde den friske..jeg fortrengte derfor sorgen. Den kom etter 3 år med full styrke. Han ble ikke sykehusavfall, heldigvis - p.g.a. en klok gammel dame. Se under "gravstøtten"