gravstøtten

[Gjest ikke signert]

Nå har gravstøtten kommet på plass.

Det ble en nydelig svart hjerte-sten, navnet hans i gullskrift, tre små ord og det er alt som er igjen.

Det ble så kaldt etter han ble borte, tomheten ble så virkelig. Nå lever vi nesten som det ikke hadde hendt. I et vakum.

[pipppi]

Kjære deg.

Jeg kjenner så igjen denne grusomme uvirkelige følelsen, tomhetsfølelsen som du kaller det. Husker jeg hadde store problemer selv med å kjøre forbi på riksvegen som går forbi kirkegården, så vondt. Men, det føles vel tross alt godt å få gravstøtten på plass, og at den ble slik dere selv ønsket det.

Nå, etter 2 år har jeg fortsatt problemer med å besøke graven. Det gir ikke meg noen trøst, bare en kraftig påminnelse om tapet, vekker bare vonde følelser. Må jo se om stedet og passe blomstene osv., men jeg gjør det jeg må for deretter å forlate stedet.

Tror egentlig ikke at dette vil forandre seg noe for meg, selv etter mange,mange år. Bare så trist.

Føler med deg i sorgen.

[pipppi]

Kjære deg.

Jeg kjenner så igjen denne grusomme uvirkelige følelsen, tomhetsfølelsen som du kaller det. Husker jeg hadde store problemer selv med å kjøre forbi på riksvegen som går forbi kirkegården, så vondt. Men, det føles vel tross alt godt å få gravstøtten på plass, og at den ble slik dere selv ønsket det.

Nå, etter 2 år har jeg fortsatt problemer med å besøke graven. Det gir ikke meg noen trøst, bare en kraftig påminnelse om tapet, vekker bare vonde følelser. Må jo se om stedet og passe blomstene osv., men jeg gjør det jeg må for deretter å forlate stedet.

Tror egentlig ikke at dette vil forandre seg noe for meg, selv etter mange,mange år. Bare så trist.

Føler med deg i sorgen.

Forresten så er det vel ikke slik at vi lever som om ikke noe skulla ha hendt.

Det er nok heller kroppen vår som ubevisst ordner opp litt og gjemmer unna smerten og savnet for at vi skal orke å leve videre, for det må vi jo bare.

Så et vakum syns jeg er et godt utrykk, men det er jo allikevel slik at virkeligheten banker på med jevne mellomrom.

[Gjest ikke signert]

Kjære deg.

Jeg kjenner så igjen denne grusomme uvirkelige følelsen, tomhetsfølelsen som du kaller det. Husker jeg hadde store problemer selv med å kjøre forbi på riksvegen som går forbi kirkegården, så vondt. Men, det føles vel tross alt godt å få gravstøtten på plass, og at den ble slik dere selv ønsket det.

Nå, etter 2 år har jeg fortsatt problemer med å besøke graven. Det gir ikke meg noen trøst, bare en kraftig påminnelse om tapet, vekker bare vonde følelser. Må jo se om stedet og passe blomstene osv., men jeg gjør det jeg må for deretter å forlate stedet.

Tror egentlig ikke at dette vil forandre seg noe for meg, selv etter mange,mange år. Bare så trist.

Føler med deg i sorgen.

Takk for svar, jeg synes det er godt å lese hvordan andre har det i lignende situasjon.

Jeg har ikke problemer med å besøke graven, jeg synes det kan være godt å besøke graven å prate litt med gutten min. Selv om jeg blir fryktelig trist.

Det føles likevel som andre rundt meg har glemt det, og livet går videre på sitt vis. Folk ler, jobber, spiser mat og jogger som om livet fortsatte som normalt.

Jeg håper livet smiler til deg igjen, og at du får nye sjanser.

'klem'

[Gjest lele]

Forresten så er det vel ikke slik at vi lever som om ikke noe skulla ha hendt.

Det er nok heller kroppen vår som ubevisst ordner opp litt og gjemmer unna smerten og savnet for at vi skal orke å leve videre, for det må vi jo bare.

Så et vakum syns jeg er et godt utrykk, men det er jo allikevel slik at virkeligheten banker på med jevne mellomrom.

den døde tvillingen har ingen gravstøtte. Han døde før fødselen, rakk ikke kjenne ham som et barn - selv om navnet var bestemt. Den lille kisten ble satt ned i graven til en kjær onkel. Om jeg angrer? Tror ikke det..det er mange år siden. Likevel hender det jeg gråter ennå.