Å hilse på andre adoptivbarn/foreldre...

[Chance1365380587]

Jeg møter stadig vekk foreldre med små adoptivbarn. Jeg har selvfølgelig veldig lyst til å si, hei hvor kommer du fra og fortelle at vi snart skal adoptere selv. Men nå har jeg blitt litt mer forsiktig med å gjøre det. Det var en mamma som ble fornærmet og snurt, så jeg følte meg nesten litt frekk. Hva synes dere om dette? Jeg tror at jeg selv bare synes det er hyggelig når jeg kommer så langt. Man må liksom vokte sine ord veldig, noen er veldig såre på ting. Jeg bobler jo nesten over når jeg ser en liten kinajente, og klarer neste ikke å styre meg, he-he...

Klem

[avidi]

Jeg synes det er hyggelig når noen spør, men det er ikke mange som gjør det.

Må styre meg litt selv, jeg har også opplevd at adoptivforeldre blir litt fornærnet eller snurt når jeg har spurt.

[yogi]

Jeg synes det er hyggelig når noen spør, men det er ikke mange som gjør det.

Må styre meg litt selv, jeg har også opplevd at adoptivforeldre blir litt fornærnet eller snurt når jeg har spurt.

Hva blir de fornærmet for da? Det må jo bare være hyggelig hvis noen tar kontakt på en positiv måte?

Hilsen

[fei1365380229]

Det må da bare være hyggelig

Rett før vi fikk tildeling så var vi på en julefest i forbindelse med barnehagen, der var det en skjønn liten jente som jeg var sikker på var adoptert fra Kina, hadde veldig lyst til å spørre, men gjorde det ikke.

Var egentlig litt glad for at jeg ikke gjorde det for moren var norsk og faren var fra Asia

[ban]

Jeg blir bare stolt å glad når noen stopper oss. Jeg husker også hvordan det var å være den som ventet på barn.

Noen ganger har det hendt at jeg har hatt dårlig tid og har måttet løpe når noen har stoppet meg, men jeg har aldri vært sur eller irritert.

[Gjest Cebuline]

Jeg hadde det på samme måten før vi fikk vårt første barn. Skulle det være noen som kommer til oss og vil snakke syns jeg det er kjempekoselig. Tror damen du møtte er i mindretall, så bare ta kontakt med andre du ser!

[jiemei]

Husker selv at jeg var helt 'gira' på små Kina-jenter... vi har alle vært der :-)

Jeg synes stort sett det er hyggelig at folk kommer bort, men det er ikke så ok å svare på spørsmål som 'hvor kommer hun fra', hvor gammel var hun da dere fikk henne, bodde hun på barnehjem osv. osv. på direkten til mennesker vi ikke kjenner. Det er mitt barns historie. Datteren min skjønner også at det snakkes om henne. I tillegg glemmer man etterhvert at barnet ikke ligner en selv og at folk kommer bort blir en konstant påminnelse. Selv har jeg hatt svært hyggelige og en del mindre hyggelig opplevelser etter at vi kom hjem for 1 1/2 år siden

Jeg er generelt mer åpen overfor de som gir åpningsreplikk a la "så søt hun er" - "hvor gammel er hun" eller innleder med å fortelle meg grunnen til at de spør. Da kan jeg, hvis jeg ikke har lyst til å si noe si- "tusen takk" og gå eller innlede en samtale på et mer generelt grunnlag.

[Gjest lykketil]

Syns jiemei svarer deg godt. Det er jo i utgangspunktet hyggelig at folk spør, men jeg har selv opplevd nærmest "kryssforhør" på venterommet på helsestasjonen.

Og jeg vil ikke sitte og fortelle over hodet på barnet mitt, om mitt barns historie. At noen sier noe positivt om mitt barn er jeg selvsagt glad for, men når villt fremmede mennesker får seg til å spørre om "hvor kommer hun fra" hvor gammel var hun da dere fikk henne" har hun vært på barnehjemmet hele tiden eller" osv. det liker jeg ikke. Altså jeg liker ikke å sitte å svare på slikt over hodet til ungen min.

Som om noen ville spørre et villt fremmed menneske dette: "Å så søt lita jente, var det en hard fødsel eller?"

Av hensyn til barna så skal man tenke seg om hva man spør om og hva man svarer, mener nå jeg...

[morsan]

Syns jiemei svarer deg godt. Det er jo i utgangspunktet hyggelig at folk spør, men jeg har selv opplevd nærmest "kryssforhør" på venterommet på helsestasjonen.

Og jeg vil ikke sitte og fortelle over hodet på barnet mitt, om mitt barns historie. At noen sier noe positivt om mitt barn er jeg selvsagt glad for, men når villt fremmede mennesker får seg til å spørre om "hvor kommer hun fra" hvor gammel var hun da dere fikk henne" har hun vært på barnehjemmet hele tiden eller" osv. det liker jeg ikke. Altså jeg liker ikke å sitte å svare på slikt over hodet til ungen min.

Som om noen ville spørre et villt fremmed menneske dette: "Å så søt lita jente, var det en hard fødsel eller?"

Av hensyn til barna så skal man tenke seg om hva man spør om og hva man svarer, mener nå jeg...

"Som om noen ville spørre et villt fremmed menneske dette: "Å så søt lita jente, var det en hard fødsel eller?"

Av hensyn til barna så skal man tenke seg om hva man spør om og hva man svarer, mener nå jeg... "

Er så enig så enig, men "fordelen" i så henseende med "egenfødte" barn er at de som regel er mye mindre når fremmede spør om slike ting, at hensynet til barna ikke nødvendigvis tilsier at man skal hold emunn! ;-)

Men den som spør kan jo holde munn av hensyn til MOREN, da, og jeg husker mange episoder på trilltur med nyfødt baby hvor især gamle damer skulle spørre både om jeg hadde melk nok og om jeg brukte bedøvelse under fødselen! ;-)

Selv om barnet var lykkelig uvitende likte jeg ikke å legge ut om slikt til vilt fremmede mennesker! :-)

Den som tok kaka var vel en mann jeg traff i forbindelse med jobb, og da vi i en pause snakket om barn (jeg hadde akkurat vendt tilbake fra perm), så presterer han å spørre om jeg hadde hatt barseldepresjon!! MAKAN! *lol*

[ahg]

Jeg synes det er koselig hvis noen som venter adoptivbarn selv, henvender seg til meg og forteller om det. Det er greit for meg at de spør enkle spørsmål om barna også, så lenge de ikke virker "sensasjonslystent" nysgjerrig eller har en "stakkars barn"-holdning.

Personlig har jeg ikke noe imot spørsmål om barna, så sant jeg og barna har et naturlig og avslappet forhold til svarene selv. Det gjelder feks hvilket land de kommer fra, hvor gamle de var da vi fikk dem, og at den ene har bodd på barnehjem mens den andre bodde i fosterhjem. Dette er ting vi snakker om hjemme rett som det er, og som ungene har et positivt og avslappet forhold til.

Her har nok imidlertid folk veldig forskjellige grenser, så jeg synes man skal være varsom og høflig når man spør.

For meg kommer det veldig an på tonen hos den som spør, og at jeg vet jeg kan svare uten at det oppleves som ubehagelig eller for privat for barna og meg.

[Gjest lykketil]

"Som om noen ville spørre et villt fremmed menneske dette: "Å så søt lita jente, var det en hard fødsel eller?"

Av hensyn til barna så skal man tenke seg om hva man spør om og hva man svarer, mener nå jeg... "

Er så enig så enig, men "fordelen" i så henseende med "egenfødte" barn er at de som regel er mye mindre når fremmede spør om slike ting, at hensynet til barna ikke nødvendigvis tilsier at man skal hold emunn! ;-)

Men den som spør kan jo holde munn av hensyn til MOREN, da, og jeg husker mange episoder på trilltur med nyfødt baby hvor især gamle damer skulle spørre både om jeg hadde melk nok og om jeg brukte bedøvelse under fødselen! ;-)

Selv om barnet var lykkelig uvitende likte jeg ikke å legge ut om slikt til vilt fremmede mennesker! :-)

Den som tok kaka var vel en mann jeg traff i forbindelse med jobb, og da vi i en pause snakket om barn (jeg hadde akkurat vendt tilbake fra perm), så presterer han å spørre om jeg hadde hatt barseldepresjon!! MAKAN! *lol*

he,he...jo man skal høre mye før ørene detter av..

[rao]

Jeg synes det er koselig hvis noen som venter adoptivbarn selv, henvender seg til meg og forteller om det. Det er greit for meg at de spør enkle spørsmål om barna også, så lenge de ikke virker "sensasjonslystent" nysgjerrig eller har en "stakkars barn"-holdning.

Personlig har jeg ikke noe imot spørsmål om barna, så sant jeg og barna har et naturlig og avslappet forhold til svarene selv. Det gjelder feks hvilket land de kommer fra, hvor gamle de var da vi fikk dem, og at den ene har bodd på barnehjem mens den andre bodde i fosterhjem. Dette er ting vi snakker om hjemme rett som det er, og som ungene har et positivt og avslappet forhold til.

Her har nok imidlertid folk veldig forskjellige grenser, så jeg synes man skal være varsom og høflig når man spør.

For meg kommer det veldig an på tonen hos den som spør, og at jeg vet jeg kan svare uten at det oppleves som ubehagelig eller for privat for barna og meg.

Jeg er veldig enig i hva ahg sier.

Jeg personlig har ikke problemer med å svare på om datteren min har vært på barnehjem eller i fosterhjem, hvilket land hun kommer fra, og hvor gammel hun var da vi hentet henne.

Synes bare det er koselig at folk stopper oss og spør, men selvsagt er det forskjell på å spørre pga at man f. eks. vurderer adopsjon eller er i en adopsjonsprosess, og på det å bare være sensasjonshungrig, og nyskjerrig...

At mammaen du snakket med ble fornærmet kan jeg absolutt ikke forstå, det kan da ikke være feil å spørre på en fin måte ??

Men som sagt så har man jo forskjellige grenser, og jeg er kanskje litt mer åpen enn mange andre.

Vennlig hilsen

[fei1365380229]

"Som om noen ville spørre et villt fremmed menneske dette: "Å så søt lita jente, var det en hard fødsel eller?"

Av hensyn til barna så skal man tenke seg om hva man spør om og hva man svarer, mener nå jeg... "

Er så enig så enig, men "fordelen" i så henseende med "egenfødte" barn er at de som regel er mye mindre når fremmede spør om slike ting, at hensynet til barna ikke nødvendigvis tilsier at man skal hold emunn! ;-)

Men den som spør kan jo holde munn av hensyn til MOREN, da, og jeg husker mange episoder på trilltur med nyfødt baby hvor især gamle damer skulle spørre både om jeg hadde melk nok og om jeg brukte bedøvelse under fødselen! ;-)

Selv om barnet var lykkelig uvitende likte jeg ikke å legge ut om slikt til vilt fremmede mennesker! :-)

Den som tok kaka var vel en mann jeg traff i forbindelse med jobb, og da vi i en pause snakket om barn (jeg hadde akkurat vendt tilbake fra perm), så presterer han å spørre om jeg hadde hatt barseldepresjon!! MAKAN! *lol*

Obs! Det har jeg da spurt mødre om flere ganger, om det var en hard fødsel altså, spesielt når de går gravide med nr 2. Har ikke tenkt at det er skadelig for førstemann å høre.

Har fått sånne spørsmål selv. Ungene mine syns det er kjempespennende, jo hardere jo bedre, men man trenger jo ikke legge ut om alt mulig gørr da .

Jeg er egentlig enig med ahg jeg, vår datter fra Kina vet hun har bodd på barnehjem, det spørsmålet kommer hun nok til å få hele livet så jo mer de vet jo bedre er det. Men jeg liker ikke spørsmålet: vet du hvem moren hennes er.

Nå er som regel historien til Kinabarna ganske like da og det gjør det kanskje litt enklere. De har liksom ikke sin helt egne historie hvis du skjønner hva jeg mener. Man vet ikke så mye. Hvis det er noen innpåslitne som spør så svarer jeg bare at vi ikke vet noe.

[trompet]

Hva blir de fornærmet for da? Det må jo bare være hyggelig hvis noen tar kontakt på en positiv måte?

Hilsen

Det er jo så koselig å se små barn som utpreger seg. Jeg måååå bare si til mamman eller pappan at jeg synes barnet er nydelig, (Å så fine krøller , så nydelige øyer osv. ) Men jeg sier som fei.. jeg holdt på å spørre direkte om hvor barnet var adoptert i fra men er glad jeg ikke gjorde det da pappan dukket opp og var tydelig barnets biologiske far.Men det går da godt an å si i forbifarten at jeg er på vei til å bli mamma og tror barnet jeg får er veldig lik dette vidunderet deres. Da vil praten få en naturlig utgang....tror jeg.

[Chance1365380587]

Hva blir de fornærmet for da? Det må jo bare være hyggelig hvis noen tar kontakt på en positiv måte?

Hilsen

Takk for alle svar :-)Det er godt å høre dere! Håper damen var litt spesiell. Jeg har jo ikke spurt barnet hvor hun kommer fra, men mamman. Spør ikke om veldig private ting, men bare prater litt. Synes noen her tar ting veldig bokstavelig, så det er lett å si noe feil.

Klem

[ahmen]

Vi har nå hatt vår lille kinajente i litt over 1 år. Jeg har aldri opplevd det verken som støtende eller blitt fornærmet over spørsmål eller kommentarer fra andre vordende adoptivforeldre eller fra de som selv har barn fra Kina. Jeg synes bare det er koselig når noen tar kontakt, ,,,, men jeg har derimot reagert sterkt på kommentarer og spørsmål fra folk som ikke har adoptert. Vet dere noe om foreldrene ?, har hun søsken ?, har dere muligheter for å finne ut noe om bakgrunnen?, og enda verre syntes jeg det er når det kommenteres hvor heldig hun har vært som har kommet til dette landet. Vi har to egnefødte eldre barn, og jeg blir kald inni meg med tanken på at vår yngste datter kanskje skal få høre antydninger om at hun er heldig som er kommet til oss og må være takknemlig for dette i motsetning til våre eldste barn. Jeg reagerer også sterkt når noen spør hvordan det føles å adoptere barn kontra det å føde, og nærmest antyder at vår kjærlighet må være anderledes til dette barnet enn til de to eldste. En mann presterte før vi reiste til Kina og spør om det var noen angrerett etter at vi hadde fått barnet vårt ! Jeg ante ikke at folk kunne ha så mange merkelige tanker.

[fei1365380229]

Vi har nå hatt vår lille kinajente i litt over 1 år. Jeg har aldri opplevd det verken som støtende eller blitt fornærmet over spørsmål eller kommentarer fra andre vordende adoptivforeldre eller fra de som selv har barn fra Kina. Jeg synes bare det er koselig når noen tar kontakt, ,,,, men jeg har derimot reagert sterkt på kommentarer og spørsmål fra folk som ikke har adoptert. Vet dere noe om foreldrene ?, har hun søsken ?, har dere muligheter for å finne ut noe om bakgrunnen?, og enda verre syntes jeg det er når det kommenteres hvor heldig hun har vært som har kommet til dette landet. Vi har to egnefødte eldre barn, og jeg blir kald inni meg med tanken på at vår yngste datter kanskje skal få høre antydninger om at hun er heldig som er kommet til oss og må være takknemlig for dette i motsetning til våre eldste barn. Jeg reagerer også sterkt når noen spør hvordan det føles å adoptere barn kontra det å føde, og nærmest antyder at vår kjærlighet må være anderledes til dette barnet enn til de to eldste. En mann presterte før vi reiste til Kina og spør om det var noen angrerett etter at vi hadde fått barnet vårt ! Jeg ante ikke at folk kunne ha så mange merkelige tanker.

Det med at folk sier at de er heldige det tror jeg rett og slett vi må godta.

Jeg har prøvd, og prøvd å fortelle til venninner til og med at det er vi som er heldige, men de vil ikke høre. Ja, altså de syns vi er heldige, men de nekter å endre oppfatning av at ikke hun er heldig også.

Det vi som også har egenfødte barn kan si; er ja hun er heldig og de andre barna mine er heldige som er født i Norge. For å være ærlig så tror jeg akkurat det spørsmålet er lettere for oss som har begge deler.

[trk1365380645]

Det med at folk sier at de er heldige det tror jeg rett og slett vi må godta.

Jeg har prøvd, og prøvd å fortelle til venninner til og med at det er vi som er heldige, men de vil ikke høre. Ja, altså de syns vi er heldige, men de nekter å endre oppfatning av at ikke hun er heldig også.

Det vi som også har egenfødte barn kan si; er ja hun er heldig og de andre barna mine er heldige som er født i Norge. For å være ærlig så tror jeg akkurat det spørsmålet er lettere for oss som har begge deler.

Godt poeng, fei. Nesten alle barn i Norge er heldige, uansett om de er født her eller kommer etterpå. Og det har jo mange som ikke har adoptert også godt av å reflektere litt over! Ellers tror jeg de fleste av oss må kjenne våre egne grenser og finne våre egne måter å håndtere spørsmål på, selvsagt med utgangspunkt i barna våre og deres behov og grenser.

[pepa]

Obs! Det har jeg da spurt mødre om flere ganger, om det var en hard fødsel altså, spesielt når de går gravide med nr 2. Har ikke tenkt at det er skadelig for førstemann å høre.

Har fått sånne spørsmål selv. Ungene mine syns det er kjempespennende, jo hardere jo bedre, men man trenger jo ikke legge ut om alt mulig gørr da .

Jeg er egentlig enig med ahg jeg, vår datter fra Kina vet hun har bodd på barnehjem, det spørsmålet kommer hun nok til å få hele livet så jo mer de vet jo bedre er det. Men jeg liker ikke spørsmålet: vet du hvem moren hennes er.

Nå er som regel historien til Kinabarna ganske like da og det gjør det kanskje litt enklere. De har liksom ikke sin helt egne historie hvis du skjønner hva jeg mener. Man vet ikke så mye. Hvis det er noen innpåslitne som spør så svarer jeg bare at vi ikke vet noe.

Når folk spør om vi vet noe om foreldrene til vår sønn pleier jeg å svare at Jada! Dem vet vi masse om..! Så legger jeg i vei med å fortelle hvor utrolig godt vi kjenner dem, at vi har kjent dem hele livet faktisk, at vi har utrolig nær og fin kontakt med dem etc. Jeg har ikke opplevd noen som ikke etterhvert skjønner at jeg legger ut om meg selv og mannen min og at det er HELT selvfølgelig at det er vi som er foreldrene! De tar det som regel med fatning, men skjønner nok hintet om at det var et dumt spørsmål. Hvilken tone jeg svarer med kommer helt an på i hvilken tone spørsmålene blir stilt, om sønnen min er med, og hvor snill jeg er akkurat den dagen...det kan nemlig variere!

[AAA]

Det med at folk sier at de er heldige det tror jeg rett og slett vi må godta.

Jeg har prøvd, og prøvd å fortelle til venninner til og med at det er vi som er heldige, men de vil ikke høre. Ja, altså de syns vi er heldige, men de nekter å endre oppfatning av at ikke hun er heldig også.

Det vi som også har egenfødte barn kan si; er ja hun er heldig og de andre barna mine er heldige som er født i Norge. For å være ærlig så tror jeg akkurat det spørsmålet er lettere for oss som har begge deler.

Når folk begynner med det der "Jammen er hun heldig etc" så pleier jeg å svare noe sånn som at ja, barn som vokser opp i Norge er heldige, tenk så heldige vi er som bor i et fredelig hjørne av jorden der vi har nok både mat og det meste annet. Det pleier å stoppe videre utbroderinger av akkurat det temaet.

MVH