Å hilse på andre adoptivbarn/foreldre...

[muriel]

Jeg synes det er helt greit at folk spør hvor barna mine kommer fra.

Det jeg IKKE synes er greit, er hvis de begynner å spørre om personlige "over hodet" på den det gjelder, nemlig barnet. Da velger jeg som regel en av følgende taktikker:

* Ber dem spørre barnet direkte (og selv den mest plumpe får seg ikke til å spørre f.eks "Er foreldrene dine døde eller?")

* Sier på en høflig måte at det er litt for personlig til å diskutere på åpen gate.

Nå skal det sies at 99% er høflige og interessert, og det er bare hyggelig at de tar kontakt.

)

[muriel]

Vi har nå hatt vår lille kinajente i litt over 1 år. Jeg har aldri opplevd det verken som støtende eller blitt fornærmet over spørsmål eller kommentarer fra andre vordende adoptivforeldre eller fra de som selv har barn fra Kina. Jeg synes bare det er koselig når noen tar kontakt, ,,,, men jeg har derimot reagert sterkt på kommentarer og spørsmål fra folk som ikke har adoptert. Vet dere noe om foreldrene ?, har hun søsken ?, har dere muligheter for å finne ut noe om bakgrunnen?, og enda verre syntes jeg det er når det kommenteres hvor heldig hun har vært som har kommet til dette landet. Vi har to egnefødte eldre barn, og jeg blir kald inni meg med tanken på at vår yngste datter kanskje skal få høre antydninger om at hun er heldig som er kommet til oss og må være takknemlig for dette i motsetning til våre eldste barn. Jeg reagerer også sterkt når noen spør hvordan det føles å adoptere barn kontra det å føde, og nærmest antyder at vår kjærlighet må være anderledes til dette barnet enn til de to eldste. En mann presterte før vi reiste til Kina og spør om det var noen angrerett etter at vi hadde fått barnet vårt ! Jeg ante ikke at folk kunne ha så mange merkelige tanker.

Litt an på situasjonen selvsagt, men jeg pleier å si meg enig på følgende måte: Ja, vi er kjempeheldige alle sammen som bor her i landet. Det er kun tilfeldigheter og rene skjære flaks at akkurat vi dumpet ned akkurat her, både du og jeg og barnet mitt.

Har forresten en venninne som er adoptert fra utlandet. Det hender at jeg må minne henne på hvor utrolig heldig hun er. Av og til må jeg slå på stortromma og minne henne på å være takknemlig som fikk komme hit.

Hun tar det pent )

[fei1365380229]

Når folk begynner med det der "Jammen er hun heldig etc" så pleier jeg å svare noe sånn som at ja, barn som vokser opp i Norge er heldige, tenk så heldige vi er som bor i et fredelig hjørne av jorden der vi har nok både mat og det meste annet. Det pleier å stoppe videre utbroderinger av akkurat det temaet.

MVH

Jeg pleier også å si det på den måten.

Må innrømme at jeg er overlykkelig selv også jeg som har det så godt.

[muriel]

"Som om noen ville spørre et villt fremmed menneske dette: "Å så søt lita jente, var det en hard fødsel eller?"

Av hensyn til barna så skal man tenke seg om hva man spør om og hva man svarer, mener nå jeg... "

Er så enig så enig, men "fordelen" i så henseende med "egenfødte" barn er at de som regel er mye mindre når fremmede spør om slike ting, at hensynet til barna ikke nødvendigvis tilsier at man skal hold emunn! ;-)

Men den som spør kan jo holde munn av hensyn til MOREN, da, og jeg husker mange episoder på trilltur med nyfødt baby hvor især gamle damer skulle spørre både om jeg hadde melk nok og om jeg brukte bedøvelse under fødselen! ;-)

Selv om barnet var lykkelig uvitende likte jeg ikke å legge ut om slikt til vilt fremmede mennesker! :-)

Den som tok kaka var vel en mann jeg traff i forbindelse med jobb, og da vi i en pause snakket om barn (jeg hadde akkurat vendt tilbake fra perm), så presterer han å spørre om jeg hadde hatt barseldepresjon!! MAKAN! *lol*

Ja, eller som det ramlet ut av svigerfaren til venninna mi (hun er ganske småvokst, fødte en kjempeunge, og var i kanonform allerede sagen etter):

"Jøss, du må jo ha ei kjempe***!"

[trk1365380645]

Når folk spør om vi vet noe om foreldrene til vår sønn pleier jeg å svare at Jada! Dem vet vi masse om..! Så legger jeg i vei med å fortelle hvor utrolig godt vi kjenner dem, at vi har kjent dem hele livet faktisk, at vi har utrolig nær og fin kontakt med dem etc. Jeg har ikke opplevd noen som ikke etterhvert skjønner at jeg legger ut om meg selv og mannen min og at det er HELT selvfølgelig at det er vi som er foreldrene! De tar det som regel med fatning, men skjønner nok hintet om at det var et dumt spørsmål. Hvilken tone jeg svarer med kommer helt an på i hvilken tone spørsmålene blir stilt, om sønnen min er med, og hvor snill jeg er akkurat den dagen...det kan nemlig variere!

Den var lur! Skal prøve å huske den!

[Gjest malun]

Vi har nå hatt vår lille kinajente i litt over 1 år. Jeg har aldri opplevd det verken som støtende eller blitt fornærmet over spørsmål eller kommentarer fra andre vordende adoptivforeldre eller fra de som selv har barn fra Kina. Jeg synes bare det er koselig når noen tar kontakt, ,,,, men jeg har derimot reagert sterkt på kommentarer og spørsmål fra folk som ikke har adoptert. Vet dere noe om foreldrene ?, har hun søsken ?, har dere muligheter for å finne ut noe om bakgrunnen?, og enda verre syntes jeg det er når det kommenteres hvor heldig hun har vært som har kommet til dette landet. Vi har to egnefødte eldre barn, og jeg blir kald inni meg med tanken på at vår yngste datter kanskje skal få høre antydninger om at hun er heldig som er kommet til oss og må være takknemlig for dette i motsetning til våre eldste barn. Jeg reagerer også sterkt når noen spør hvordan det føles å adoptere barn kontra det å føde, og nærmest antyder at vår kjærlighet må være anderledes til dette barnet enn til de to eldste. En mann presterte før vi reiste til Kina og spør om det var noen angrerett etter at vi hadde fått barnet vårt ! Jeg ante ikke at folk kunne ha så mange merkelige tanker.

Når jeg får kommentarer om at jeg er heldig som er adoptert, pleier jeg å smøre tjukt på med hvor ufattelig heldige mamma og pappa var som fikk selveste MEG etter lang venting - for prakteksemplarer som meg kommer sannelig ikke rekende på en fjøl. Det er jo bedre enn en lottogevinst, det! ;o)

[morsan]

Ja, eller som det ramlet ut av svigerfaren til venninna mi (hun er ganske småvokst, fødte en kjempeunge, og var i kanonform allerede sagen etter):

"Jøss, du må jo ha ei kjempe***!"

*sjokkert* (men ikke så rent lite *fnis* også!!)

[morsan]

Vi har nå hatt vår lille kinajente i litt over 1 år. Jeg har aldri opplevd det verken som støtende eller blitt fornærmet over spørsmål eller kommentarer fra andre vordende adoptivforeldre eller fra de som selv har barn fra Kina. Jeg synes bare det er koselig når noen tar kontakt, ,,,, men jeg har derimot reagert sterkt på kommentarer og spørsmål fra folk som ikke har adoptert. Vet dere noe om foreldrene ?, har hun søsken ?, har dere muligheter for å finne ut noe om bakgrunnen?, og enda verre syntes jeg det er når det kommenteres hvor heldig hun har vært som har kommet til dette landet. Vi har to egnefødte eldre barn, og jeg blir kald inni meg med tanken på at vår yngste datter kanskje skal få høre antydninger om at hun er heldig som er kommet til oss og må være takknemlig for dette i motsetning til våre eldste barn. Jeg reagerer også sterkt når noen spør hvordan det føles å adoptere barn kontra det å føde, og nærmest antyder at vår kjærlighet må være anderledes til dette barnet enn til de to eldste. En mann presterte før vi reiste til Kina og spør om det var noen angrerett etter at vi hadde fått barnet vårt ! Jeg ante ikke at folk kunne ha så mange merkelige tanker.

"Jeg reagerer også sterkt når noen spør hvordan det føles å adoptere barn kontra det å føde, og nærmest antyder at vår kjærlighet må være anderledes til dette barnet enn til de to eldste."

Jeg har jo ikke vært flue på veggen, så det kan godt hende at det er slik at spørsmålsstilleren faktisk antyder nettopp dette.

Men det _kan_ jo være at de bare er genuint interesserte i å høre om hvordan det var - "hvordan føltes det", som man spør idrettsstjernene om! :-)

Ofte et dumt spørsmål som det er vanskelig å svare på, men kanskje ikke noe mer enn nettopp det.

Personlig kjenner jeg ingen som både har født og adoptert så godt at jeg ville spørre om verken det ene eller det andre om hvordan deres barn kom inn i deres liv, men det at man erkjenner at to ting er forskjellige behøver jo ikke å bety at de ikke er likeverdige! :-)

Spørsmålet trenger ikke å indikere at man tror at "kjærlighetsnivået" ikke er det samme, bare at selve opplevelsen var ulik.

For eksempel (hypotetiske spørsmål - du trenger ikke å svare! v*S*):

Var du umiddelbart etter en fødsel vel så opptatt av deg selv og det du hadde vært igjennom som av barnet, mens du ved adopsjonen kunne konsentrerer deg 100% om barnet?

Eller: Hvordan skilte de to situasjonene fra hverandre i og med at du hadde sett bilder av det adopterte barnet først?

Eller bare det at det adopterte barnet var eldre, hvordan innvirket det på det hele??

Jeg har f.eks. spurt en venninne som har hatt keisersnitt under full narkose første gang, og andre gang spontan fødsel, om hvordan det føltes å se barnet første gang i de to ulike situasjonen.

Jeg tror ikke hun et sekund mistenkte meg for å tro at hun ikke var like glad i dem begge.

Ulike situasjoner, ulike følelser rundt situasjonene som sådan, men selvsagt like mye kjærlighet! :-)

[fei1365380229]

"Jeg reagerer også sterkt når noen spør hvordan det føles å adoptere barn kontra det å føde, og nærmest antyder at vår kjærlighet må være anderledes til dette barnet enn til de to eldste."

Jeg har jo ikke vært flue på veggen, så det kan godt hende at det er slik at spørsmålsstilleren faktisk antyder nettopp dette.

Men det _kan_ jo være at de bare er genuint interesserte i å høre om hvordan det var - "hvordan føltes det", som man spør idrettsstjernene om! :-)

Ofte et dumt spørsmål som det er vanskelig å svare på, men kanskje ikke noe mer enn nettopp det.

Personlig kjenner jeg ingen som både har født og adoptert så godt at jeg ville spørre om verken det ene eller det andre om hvordan deres barn kom inn i deres liv, men det at man erkjenner at to ting er forskjellige behøver jo ikke å bety at de ikke er likeverdige! :-)

Spørsmålet trenger ikke å indikere at man tror at "kjærlighetsnivået" ikke er det samme, bare at selve opplevelsen var ulik.

For eksempel (hypotetiske spørsmål - du trenger ikke å svare! v*S*):

Var du umiddelbart etter en fødsel vel så opptatt av deg selv og det du hadde vært igjennom som av barnet, mens du ved adopsjonen kunne konsentrerer deg 100% om barnet?

Eller: Hvordan skilte de to situasjonene fra hverandre i og med at du hadde sett bilder av det adopterte barnet først?

Eller bare det at det adopterte barnet var eldre, hvordan innvirket det på det hele??

Jeg har f.eks. spurt en venninne som har hatt keisersnitt under full narkose første gang, og andre gang spontan fødsel, om hvordan det føltes å se barnet første gang i de to ulike situasjonen.

Jeg tror ikke hun et sekund mistenkte meg for å tro at hun ikke var like glad i dem begge.

Ulike situasjoner, ulike følelser rundt situasjonene som sådan, men selvsagt like mye kjærlighet! :-)

Jeg har fått spørsmålet om jeg følte noen forskjell på de jeg hadde født selv og det adopterte barnet, og det har jeg fått fra andre som har adoptert. De første gangene etter bare noen få uker hjemme med en 1 1/2 åring.

Da syns jeg det var litt vanskelig å svare på. Vi hadde jo ikke blitt ordentlig kjent enda og ting var nytt og annerledes.

Men etter en stund hjemme så kunne jeg med hånden på hjertet si at det var ingen forskjell på mine følelser for alle barna mine. Det er også mange som syns det må være ille å ha gått glipp av de første 1 1/2 årene av hennes liv, men jeg skal ha de resterende så det syns jeg faktisk ikke er ille i det hele tatt. Jenta vår er en veltilpass lita frøken og jeg tror ikke hun har hatt det vondt de første halvannen årene av sitt liv.

Det var en kompis av den ene sønnen min som spurte og gravde angående Kina og om vi visste hvem som var foreldrene om vi hadde sett dem, om hvor hun hadde blitt funnet osv. her om dagen. Vi prøvde jo å svare som best vi kunne. Lillefrøkna satt og hørte på og jeg måtte jo si noe til henne samtidig. Da kom det fra henne: "jammen pappa var der (Kina) hele tiden". Så minnene fra barnehjemstiden er nok helt borte

[ahg]

Når jeg får kommentarer om at jeg er heldig som er adoptert, pleier jeg å smøre tjukt på med hvor ufattelig heldige mamma og pappa var som fikk selveste MEG etter lang venting - for prakteksemplarer som meg kommer sannelig ikke rekende på en fjøl. Det er jo bedre enn en lottogevinst, det! ;o)

Den synes jeg var fin! Og jammen er det ikke helt sant, også. Det er jo vi foreldrene som er de aller heldigste å få så flotte barn )