Å hilse på andre adoptivbarn/foeldre...

[sabel]

Jeg mener bestemt at man kan gå bort å hilse på og si så søt du er. Men å spørre hvor barnet kommer fra skal man være ytterst forsiktig med.

Når man endelig har fått barnet "glemmer" man at det er fra et annet land.

Man er i en lykkerus og for noen kan det være både sårende og krenkende. Det er privat område.

[Gjest la oss alle være mest mulig åpne for omverdenens spørsmål]

Jeg har også lyst til å svare på dette..Jeg er fullstendig åpen når det gjelder min kinadatter. Hvis folk kommer bort for å prate så er det ofte jeg selv som sier at hun kommer fra kina.Fordi jeg vet fra meg selv at man er nysgjerrig på dette.Hvis jeg får disse andre spørsmålene som har vært oppe i tråden lenger nede så prater jeg med en gang på et generellt grunnlag.At barn fra kina er ofte funnet og vokst opp på barnehjem. Dette godtar folk med en gang og de spør meg ikke mer om detaljer.Ellers snakker vi ofte om at folk er fattige der nede og overbefolket osv. På denne måten røper jeg ikke mitt eget barns historie, men samtidig bidrar jeg med at adopsjon ikke skal være noe hemmelig!! Men den naturligste ting i verden..Og det må jo være målet vårt at det blir så ufarliggjort at det blir mindre og mindre spørsmål etterhvert som tiden går.

Jeg er i allefall slik at når jeg har "lært" meg noe så tenker jeg ikke mer over det.Jo mer jeg vet om innvandrere ellers i samfunnet jo mindre bryr jeg meg om dem.De "glir" bare helt naturlig inn i våre hverdager selv om de har andre kulturer og vaner.

Jeg skjønner at vi mennesker er forskjellige og at noen er veldig lite til å utlevere sitt privatliv, men jeg har som sagt tro på åpenhet blant mennesker.Barnet mitt skal måtte bli vant til at folk kommer til å spørre om mye forskjellig og utfordringen ligger i å gi henne trygghet og selvtillit til å leve med dette gjennom et helt liv.

Helt til slutt vil jeg fortelle at

vi har også et egenfødt barn som har blitt spurt om hvilket land hun kommer fra...Folk tror at hun også er adoptert...

[esi]

Jeg tror at mange av oss adoptivforeldre er altfor hårsåre...

Jeg synes at vi bør møte omverdnen (kjente og ukjente) med ett åpent sinn og svare så godt det lar seg gjøre - selvfølgelig uten å utlevere barna våre..

Barnas historie er bare barnas og ingen andres, men det er mange måter å svare på...

Når noen spør meg om hva vi vet om bakgrunn, svarer jeg bare at vi får vite det (i vårt tilfelle) ICBF vet og at det varierer i fra barn til barn.

Den som spør får naturligvis ikke tilfredsstillt sin nysgjerrighet, men det setter en effektiv stopper for flere spørsmål:o)

Når det gjelder meg selv var jeg spesiellt før vi fikk nr 1 veeeeldig opptatt av hvite mammaer og brune barn og verket etter å gå bort å spørre...., men gjorde det kun en gang hvor jeg visste at barna var adoptert OG ble møtt med åpne armer.

Det var veldig positivt for meg som ønsket å vite "alt" om adopsjon (ikke om barnas bakgrunn!), og den dag i dag prates vi når vi tilfeldigvis møtes. Både om hennes to barn og mine to barn:o)

[ahg]

Personlig ser jeg verken noe sårende eller krenkende i at andre spør hvilket land barna mine kommer fra. De kommer fra Kina - sånn er det bare. _Alle_ kan se at jeg ikke har født jentene mine selv, og jeg synes det er både naturlig og greit at de spør om det. (Jeg er selv også nysgjerrig på hvilket land andre adoptivbarn kommer fra.)

Jeg har fått det privilegium å være mammaen deres, selv om jeg ikke har født dem. Jeg elsker dem, jeg er kjempestolt av dem, og jeg er mammaen deres. Helt på ordentlig. For resten av livet. Det er godt nok. Og det tåler fint spørsmål om hvor barna mine kommer fra: Kina.

[Gjest ChiengMai]

Jeg tror at mange av oss adoptivforeldre er altfor hårsåre...

Jeg synes at vi bør møte omverdnen (kjente og ukjente) med ett åpent sinn og svare så godt det lar seg gjøre - selvfølgelig uten å utlevere barna våre..

Barnas historie er bare barnas og ingen andres, men det er mange måter å svare på...

Når noen spør meg om hva vi vet om bakgrunn, svarer jeg bare at vi får vite det (i vårt tilfelle) ICBF vet og at det varierer i fra barn til barn.

Den som spør får naturligvis ikke tilfredsstillt sin nysgjerrighet, men det setter en effektiv stopper for flere spørsmål:o)

Når det gjelder meg selv var jeg spesiellt før vi fikk nr 1 veeeeldig opptatt av hvite mammaer og brune barn og verket etter å gå bort å spørre...., men gjorde det kun en gang hvor jeg visste at barna var adoptert OG ble møtt med åpne armer.

Det var veldig positivt for meg som ønsket å vite "alt" om adopsjon (ikke om barnas bakgrunn!), og den dag i dag prates vi når vi tilfeldigvis møtes. Både om hennes to barn og mine to barn:o)

"Jeg tror at mange av oss adoptivforeldre er altfor hårsåre..."

Jeg tror rett og slett at enkelte mennesker er tilnærmet til det ekstreme opptatt av å verne om seg og sitt private, helt uavhengig av om de har adoptert eller ikke.

[Gjest Cebuline]

Syns jeg høres meget merkelig ut!! Håper aldri mine barn glemmer hvor de kommer fra. Det skal iallefall vi sørge for at de ikke gjør. Min eldste var ikke gammel da han begynte å svare på slike spørsmåle selv, Jeg heter XXXX og er XXX år og kommer fra XXXX

Vi er så stolte av deres opprinnelse og av deres land og det tror og håper vi smitter over på barna.